Denne teksten ble publisert på Facebook 7.-11. juli 2025
av: Asle Toje
Ah, så er den endelig her. Valgkampen. Tiden da politikere kjører i busser og bobiler de ellers ikke ville blitt sett død i; de er ‘sjokkerte’ over ting som ikke sjokkerer dem til vanlig.
De avbildes mens de ser mistroisk på ulike objekter. Det skal vise at de er sjokkerte. Ofte har de ‘fått nok’ av noe de ikke har fått noe av.
De omgås journalistene som liksom skal holde dem til ansvar med en varme de knapt vier til familiemedlemmer. Kanskje fordi begge vet at den ene snart skal søke jobb hos den andre.
Arbeiderpartiet blir folkelig når det er valgkamp. De italienske dressene henges i skapet, for ingen ting signaliserer trygghet som en lurvete piquet-trøye.
Partiledere avbildes frivillig med det norske flagget, ikke pride-flagget som ellers. De avbildes mens de spiser vafler. Hvorfor vafler? Intervju en ‘vaflolog’ fra Oslo Met, vårt ledende fagmiljø innen vaflologi.
Og så er det dette underlige fenomen som vitenskapsmenn sammenligner med politikkens svar på El Nino: Høyre er konservative i åtte uker hvert 4. år. Hvorfor? Ingen vet. Ikke engang vaflologene.
—————-
Det er visst valg i år. Høyre gikk inn valgkampen med seieren i lomma. Den mye latterliggjorte «Ingen slagord»-kampanjen tyder på at de ville forsvare seieren i mål.
Slik har det ikke blitt. Etter Jens’ tilbakekomst har Ap reist seg og FrP har ikke tapt på det, men det gjorde Høyre.
Med litt høyere puls kom valgløftene som deres eget slagord avsverger. Lavere skatt, mer politi, mer forsvar. Tydelig konservativ politikk.
Så hvorfor flatlinjer oppslutningen? 14 prosent er svært lavt for et Høyre som ikke har hatt noen nevneverdige skandaler i det siste.
Jeg er ingen høyremann, men jeg har gode venner i partiet. Det er himla mye bra folk i Høyre og Unge Høyre er, kanskje, landets beste ungdomsparti.
Så denne analysen kommer fra et vennlig sted. Jeg tror, kanskje, Høyre ikke innser hvor lite troverdighet de har i sakene de går til valg på.
Det virker tidvis som om Høyre har splittet personlighet. En er opptatt av idealisme/ pride/klima/plastposeavgift/bistand og selvgodhet.
Det andre Høyre er lov/orden/moderat økonomisk styring / realisme/ forsvar og gode, borgerlige, manerer.
Hva så? Alle partier har da elementer av begge?
Utfordringen for Høyre, er at de rosablå synes å vinne de kampene som betyr noe.
I en SoMe-meme som ungdommen i huset viste meg, stod det noe i retning av: «Høyre: du stemmer på skatter, innvandring og forsvar. Du får Klima, pride og EU.»
Det hjalp nok ikke at Ola Svenneby virker litt ‘non grata’ i sitt eget parti, eller at landsmøtet degenererte til pinlig antiamerikanisme og panisk EU-dyrking.
De minnet om Venstre. Som er jo uklokt, dersom du vil vinne valg. Når dette er sagt, har Høyre alle muligheter til å snu trenden.
De har et sterkt mannskap og en erfaren leder, de har sitt kanskje beste partiprogram på lang tid -og de har troverdighet.
Hvorfor ser det allikevel mørkt ut? Fordi Høyre fremstår som det arrogante partiet. Ofte rede til å dømme andre, sjelden rede til å lytte (til andre enn Aftenposten).
En personlig betraktning. Jeg har møtt førsterekka i Høyre. Og det er sjelden hyggelig, lærerikt eller interessant.
La oss gå litt tilbake: Høyre styrte i 8 år uten å levere en eneste klar konservativ seier. Ikke noe noen på stående fot kan huske.
Høyre sliter med å forene høyresiden fordi Høyre knapt tåler høyresiden til høyre for Høyre. Er mitt inntrykk.
Så de vil nok ikke vil lytte når jeg sier at en grunn til at de feiler, er full fart i alle retninger. PR-strategien deres funker ikke. Den er sikkert dyr. Men den funker ikke.
De bør også vurdere å velge fil: Vær enten rause idealister med penger til alt, eller vær de måteholdne realister som gir oss hva vi trenger.
Til sist: jeg tror ikke Erna er problemet, heller ikke programmet. Jeg tror problemet er at velgerne ikke forstår hvilket Høyre de vil få i regjering.
—————
Det er visst valg i år og Arbeiderpartiet har sannelig reist kjerringa. Jonas Gahr Støre har tatt partiet fra under 20 til over 30.
Det underlige er at partiet har sin kanskje minst vellykkede regjering i nyere tid bak seg. De har simpelthen lite å skryte av.
Ukontrollert vekst i statlige utlegg, kompiskonsulentvelde, utenrikspolitiske feilvurderinger og nedstemmende tynn førsteelver.
Så hvorfor ser fler til Ap? Jeg tror Sps exit fra regjering har gitt Ap troverdighet som styringsparti. Høyres uutholdelige letthet hjelper nok også.
Mange peker på Jens. Naturligvis er det fint å få en minister som har spilt i elitedivisjonen og besitter teflon-naturen til en ekte proff.
Men jeg tror ikke det er mange lik å grave opp i Stoltenbergs bakhage, annet enn at han kanskje -nok en gang- er på gjennomreise.
Derimot har Barth Eide sluppet overraskende lett unna. Jeg nevner dette fordi det er nesten Bidensk.
Mediene dekker for en minister som folk flest har fått med seg at er en rund kloss i et firkantet hull. Ine Marie Eriksen Søreide har gjort livet for lett for Barth Eide.
Kompiseriet blir et stort problem når Ap går til valg på utenrikspolitisk kompetanse. Høyre har simpelthen ingen ting komme med, annet enn surmulende applaus.
For meg ser det ut til at det er Jens som har gitt Jonas retning og selvtillit. Han virker sterkere og tydeligere med sin nye finansminister i folden.
Utfordringen er at det er nettopp økonomisk vanstyre som er største ankepunkt mot Ap. Skatteøkninger som førte til lavere skatteinntekter pga utflytting, og så videre.
Arbeiderpartiet virker også prektig uinteressert i sløseri. De bruker penger som om de hadde lånt noen andres lommebok. Ikke rart at skattene på ‘rikfolk’ -hva vi før kalte ‘lønnstakere’, må opp.
Og la oss ikke glemme at Ap lovet en restriktiv innvandringspolitikk og leverte tidenes største innsig av migranter. De midlertidige reiser sjelden hjem, ikke uten norsk pass.
Norges lave straffenivå, svake politi og snillisme har også ført til en eksplosjon i lovløshet, som er svært synlig i de større byene, spesielt Oslo.
Ap har fler styrker enn Jens. De har mye mer penger enn andre partier, og har nylig sikret seg at de vil forsette å ha det konkurransefortrinnet, med de nye partifinansieringsreglene.
Dessuten har de Aftenposten og NRK i sitt hjørne, noe som hjelper når ‘Hunters laptop’ type saker skal dysses ned. Som Jens’ sekretær, eller det nye sannhets-regulativet.
Og la oss ikke glemme «Norgespris», som er ett av de mest skamløst populistiske utspill jeg kan minnes å ha kommet fra Ap.
Mens Høyre og Ap i praksis er svært like, virker Arbeiderpartiet under Jens å være litt til høyre for Høyre. Litt mindre godhetsposering.
De to store er i alle fall like nok, til at det gagner Ap. Spørsmålet er om dette er nok til fornyet tillit? Sp er jo ikke med i regjeringsregnskapet denne gangen.
Ap sliter med å forene de røde fordi Ap knapt tåler venstresiden til venstre for Ap. SV og Rødt vil gjøre et godt valg, men Ap vil trolig ikke ta dem med i regjering.
Aps PR-strategi funker, akkurat nå. Som nok er hyggelig etter en Via Dolorosa av en regjeringsperiode.
Det betyr at når vi nå nærmer oss valgkampen har Høyre utfordringen med dårlige målinger som mantra. Ap kan sitte stille mens Høyre er svar skyldig.
Til sist: Jeg tror ikke Ap har nok populær politikk til å vinne valget alene. Jeg tror problemet for Ap er noe helt nytt for partiet: Syltynt mannskap.
———————-
Det er visst valg i år og så langt i juli er Frp større enn Høyre, Venstre og KrF til sammen. Unge velgere flokker seg til partiet.
For FrP er dette en bittersøt erfaring. Hele poenget var jo å duplisere Unge Høyre og FpUs skolevalg og være store samtidig med Høyre.
For hva hjelper det å være stor når det ikke fører til flertall? Sylvi har bevisst søkt å tøyle antipatien i mot det belærende Høyre.
Det gikk ut ord fra den høye port for lenge siden om at skytsen skulle rettes mot venstresiden, ikke potensielle koalisjonspartnere.
Så hva er FrPs suksessoppskrift? Underlig nok er det lavmælt saklighet. Mer Andreas Limi og Marius Nilsen og mindre Pesa og Gjedda.
Vel så viktig har FrP endelig blitt normalisert i media. Det hjelper når ikke journalisten ser seg som Sigurd, og deg som Fåvne.
Dette var Siv Jensens gave til FrP, normalisering. Det hadde sin pris. FrP gikk i regjering med Erna med svært begrenset gjennomslag.
Frp-ere vil sent glemme at Ine Marie Eriksen Søreide gikk i bresjen for pride-diplomati, klimapanikk, FNs migrasjonspakt og gjenbruk av IS-terrorister.
Hva FrP-ere vil glemme, var at mangelen på gjennomslag hadde mye å gjøre med deres eget dårlige håndverk og mangel på styringserfaring.
Det var simpelthen få minister-emner i stortingsgruppa. Dette har bedret seg noe, partiet har nå en sterkere benk.
Oppslutningen er også er resultat av langvarig innsats. Nesten uansett hva årets valgkampsak vil bli, har FrP sterke kort.
Sylvi Listhaug har vist seg å være forsiktig og avmålt som leder. Hun har sluttet å oppsøke nederlag innad, eller sjokkutspill utad.
Utfordringen er at FrP nok en gang kan ende opp i en regjering der koalisjonspartnerne går inn i regjeringen for å vanne ut FrP.
Naturligvis har det vært misnøye innad, FrP er et misnøyeparti. FrP-eren ønsker endring. Men Sylvi har klart noe nevneverdig:
Interne stridigheter lekker ikke ut i media. Det hjelper naturligvis at de fleste journalister holder seg for gode til å ha FrPere i vennekretsen.
FrPs organisasjon er bygget etter Arbeiderpartiets gamle arkitekttegninger . Du kan ikke snakke stygt om lederen, eller fraksjonere, da er det rett ut.
Videre har Sylvi klart å holde splinten i Trump-håndgranaten. Hun er selv ingen fan av Trump, men mange i Fremskrittspartiet er det.
Da Fremskrittspartiets ungdom hadde sommerleir i fjor talte jeg fire Trumper på kostymefesten.
Ungdomsleder Simen Velle var kledd ut som Drako Malfang. For aller første gang opplevde jeg FpU har de kule kidsa.
Velle har forstått at ungdomspolitikk skal være litt sexy, litt frekk, litt risikabel- uten at det er fare på ferde – for at de populære skal gidde.
Jeg har holdt foredrag for alle ungdomspartiene, og jeg har sett hvordan det engang uovervinnelige AUF – synes å ha mistet sansen for moro.
Kvaliteten i ungdomspartiet til FrP er trolig den beste av alle ungdomspartier, med mulig unntak for Unge Høyre, som ledes av Velles gode venn, Ola.
Sylvis seier har vært å breie ut partiets appell fra å finne velgere på topp og bunn, men lite i midten – og til å bli et parti som også utdannede mennesker stemmer på.
Nå gjelder det å unngå å tråkke på statsminister-landminen. FrP er nå så stort at de kan ta toppjobben, men er det klokt å ta den debatten nå? Trolig ikke.
—————-
Det er visst valg i år. Det synes mer enn 4 år siden den salige Jon Hustad skrev:
«Det verkelege Senterpartiet er tilbake, uhindra av samfunnsøkonomi og reinvaska for tidlegare regjeringsdeltaking».
Så de gikk i mindretallsregjering og de tok finansminister-posten.
Senterpartiet gleder seg ikke til valget 2025. De skal gå mest tilbake. Aldri gøy å gå en halvert stortingsgruppe i møte.
Men partileder Vedum holder humøret oppe. Tap og vinn med samme sinn. Partiet måles i skrivende stund til rundt 6 prosent.
Sp har vært med på denne norskeste av runddanser før. Ett parti gjør gjerne et uvanlig godt valg, for så å straffes nådeløst 4 år senere.
De lærde (og ikke så lærde) strides om det var klokt av Sp å bryte ut da Støre med ett fikk bråhast med å vedta EU-direktiver.
Senterpartiet ble blå, (men ikke borgerlige) da det viste seg at Ap hadde fremprovosert og planlagt skilsmissen og tok huset, ungene og oppslutningen.
Enkelte vil si at Sp ble bondefanget.
Mer overraskende var det at Sp tilsynelatende ikke hadde noen plan for hva de ville gjøre etter bruddet. Intet nytt veivalg der i gården (pun intended).
På den annen side: Hadde ‘Norgespris’ blitt lansert av Sp, vet vi hva Aftenposten ville mene. Men fra Jens ville norske journalister kjøpt timeshare i Marbella.
Senterpartiet hadde uansett alt slitt ut mye av mannskapet. Nestleder Ola Borten Moe var forsknings- og høyere utdanningsminister.
Foruten å være en dustete tittel, var det også et dustete sorti. Han ble tvunget til å gå etter å ha brutt habilitetsregler i forbindelse med noen småaksjehandler.
Støre var, som kjent, svært opptatt av habilitet. Og før dere sier: «Hva heter hun derre statsekretæren til Jens Stoltenberg nå igjen?»: Jeg sa «var».
Som resultat forsvinner nestlederen ut av politikken og etterlater et Sp med blå velgere og en rød fremtid. Arven etter Anne Enger forblir intakt.
Vedum kunne gitt Borten Moe en ny taburett, men gjorde ikke det. Unnskyld, sa jeg kunne? Jeg mente burde.
Fordi andre ministre ble litt usynlige, ingen mer så enn Anne Beate Tvinnnerheim. Hun var usynlig utad. Og innad. På Stortinget spøkte de andre om at Sp burde meldt henne savnet.
Det var den bistandsministeren. Alt som står tilbake er pride-profilbildet. Manglende tiltakslyst er ingen hindring når du har de rette holdningene. Hun får garantert toppjobb i forvaltningen.
Emilie Enger Mehl ble den yngste bh-løse justisministeren som har vunnet Kompani Lauritzen med TikTok installert på telefonen. True story.
Resten er gratis ferjer, drabelige jordbruksoppgjør og tvangssammenslåtte kommuner som forble tvangssammenslåtte.
Jeg kommer fra en av dem, Audnedal. Som nå er del av Lyngdal. Lyngdal er en annen dal. Det er knapt veiforbindelse.
Nå går Sp til valg på at de ikke vil sitte i regjering. Og allikevel er ikke stemningen dårlig. De går til valg for å kjempe mot en EU-søknad som ikke vil skje.
Fordi FrP ikke vil la det skje. Som vel undergraver noe av logikken i Sps valgstrategi. Det er ikke så farlig. Norsk politikk er mest et forvaltningsanliggende.
—————-
Det er visst valg i år og kirkeklokkene ringer for Kristelig folkeparti. 3 prosent er 1/4 unna sperregrensen.
Om de klarer sperregrensen kunne dette, i teorien, forgylle en borgerlig regjering, som da- kanskje- kan unngå Venstre.
KrF foretrekkes fordi Venstres ‘raison d’être’ under Melbye synes å være at hindre det største partiet, FrP, fra å oppnå sine målsetninger.
Dersom KrF igjen ikke klarerer 4 % spørs det om partiet vil overleve. KrF er, simpelthen, svaret på et spørsmål som stadig færre stiller seg.
Ikke for å skryte, men jeg ble født i KrF-land. Da jeg kom til verden hadde KrF 12,2 prosent oppslutning i et stortingsvalg.
De omtales som et borgerlig parti, men foretrekker selv foretrekker betegnelsen «ikke-sosialistisk».
KrF er ofte opptatt av språklige distinksjoner uten endret meningsinnhold.
Som min favoritt-KrF-er, Valgerd Svarstad Haugland, sa: «Eg likar ikkje bomber». Så de kalte det missiler.
KrF hadde en slags gullalder under «Den vita vågen» av politisk moralisme, som skulle toppe seg med Tunbergismen og fremdeles hjemsøker landet.
Kjell Magne Bondevik var en ganske populær statsminister og KrF ble assosiert med kjernesaken: Mer i bistand.
Han ga over ledervervet til Valgjerd, men gjorde hennes lederskap umulig gjennom å undergrave henne. Hennes ord, ikke mine.
Husk det, for dette skal bli et gjennomgangstema.
KrF forsøkte å reise kjerringa med å gjøre som deres svenske søsterparti, ledet av vår fagre landskvinne, Ebba Busch.
Kristdemokraterna ble litt mer konservative og ligger i dag på 4,1 i målingene. Dette ble løftet av KrFs ungdom, som har en av landets flinkeste ungdomspolitikere i Hadle Rasmus Bjuland.
Han klarte å spille ball med Simen og Ola på en måte de voksne ikke klarte. Og han innså at folk flest er lei av tvangspride. Lei av pervoer som snakker om fellatio under frokosten med barn til stede.
Det ga seg utslag i et høyst rimelig forslag om at offentlige flaggstenger reserveres for det norske flagget, ikke splittende symboler.
Jeg tror fremdeles dette kan gi avkastning. Ikke med journalistene, naturligvis, men med velgerne.
Så langt, så godt. Men de hadde glemt to ting. Dette var ‘for lite for sent’ for velgerne som har migrert til kristenkonservative micropartier.
Og de glemte sin tidligere leder. Norsk språk har gitt verden mer enn gravlaks, fjord og slalom, vi har også «brønnpisser».
Krfs eksledere er gjerne brønnpissere. Den største av de alle, var naturligvis Bondevik (og hans «mini me»), som helt frem til å dag har formørket ethvert forsøk på nytenkning i KrF.
Kjell Ingolf Ropstad var et hederlig unntak, men hva hjelper det når Olaug Bollestads personfokuserte politikk slo over i psychodrama, med halvkvedede anklager i Dagbladet?
Dagbladet er nesten sykelig opptatt av KrF. Avisa som er mot prester, men for homofile prester.
Og ikke før hadde Bollestad gått i flymodus, før forhenværende partileder Knut Arild Hareide, tok offentlig avstand fra partiets flaggutspill i Vårt land.
Selvfølgelig gjorde han det. Det var visst ikke nok å ha brutt sperregrensen i hans eget dårlig gjennomførte forsøk å ta partiet over til venstresiden.
Du kan jo spørre deg om hva Dag Inge Ulstein har gjort mot Hareide? Sannsynligvis ingen ting. Ulstein tok ledervervet ut av ren pliktfølelse, fordi ingen andre ville.
Jeg innbiller meg Urias hadde lignende følelser da han mottok sin nye postering. Ulstein er flink, sindig og trivelig. En bra fyr. Jeg kunne stemt på ham.
Hans utfordring er reduksjon; når et parti krymper forsvinner gjerne ikke fløyer, de presses tettere på hverandre i en tilstand av knapphet.
Ofte løser sosialist-sekter dette med å raljere mot ytre fiender. Ofte USA. Liberale 5%-ere later helst som om de har 50% og gjør sin manglende prioriteringsvilje til koalisjonspartnernes problem.
For KrF er utfordringen at sårene etter Hareides feilkalkyle ikke er leget. De tapende Venstreliberalerne vil, tilsynelatende, ha sin hevn. Så jeg ville ikke drukket av KrF-brønnen.
Så, kan dette gå veien? Ja. Motgang har gitt KrF fokus. Ulstein vet at han trenger å nå en gruppe: eldre kvinner på Sør-Vestlandet. De er nøkkelen for å telle til 4.
Dessuten samles det inn til en pro KrF-kampanje blant høyresidens sponsorer. Taktisk stemmegivning fra de som ønsker borgerlig regjering for enhver pris. De gjorde det samme med Venstre forrige valg.
For den innflytelsesbevisste velger kan en KrF-stemme gi stor avkastning, simpelthen fordi KrF over sperregrensa kan utgjøre forskjellen på hvilken side som går i regjering.
Dette blir saktens spennende, for jeg tror Kristelig folkeparti fortsatt har en rolle å spille i norsk politikk. Det mener Ulstein også.
———————
Det er visst valg i år. Bare spør SV, som i Klassekampens nye måling får 8,9 prosent og er dermed større enn både Sp og Rødt.
Det kan virke som om det eneste som er bedre enn å være i søkelyset, er ikke å være i søkelyset i 2025. Foruten FrP, synes dette å gagne SV.
De som ikke liker SV hevder at deres kjernevelgere er barnehageansatte, men jeg kan godt like SVerne – Audun Lysbakken er en fin fyr og Ingrid Fiskaa er gild.
Som parti er ikke SV kjipe. Der Venstre møter meningsmotstandere med den brente jords taktikk og forsøk på kansellering, inviterer SV til åpen debatt og lefse.
Partileder Kirsti Bergstø ser ut til å ha lykkes med sin mer ukonvensjonelle, utålmodige stil. Ikke innad, naturligvis, partiledelsen er knapt på talefot, men utad.
Du trenger ikke engang å eie islender for å være med i SV nå for tiden. Men palestinaskjerf må du ha. Helst på Stortingets talerstol.
Jeg vokste opp med Ny Tid i postkassen og Pax leksikon i bokhylla og er mest overrasket over en utvikling: SV har forlatt sin antimilitarisme. SV er nå pro opprustning, det er ingen liten ting.
Dette har vært hva Bob Dylan kalte «a slow train coming”. Det var i Libya, 2011, at partienes svar på Morten Skogmus kjøpte hagle og lyden av skudd ga gjenlyd i Hakkebakkeskogen.
Det har kostet Norge, i at landet har mistet den lille utenrikspolitiske opposisjonen vi engang hadde, og som SV har utgjort siden 1970-tallet. Nå er alle enige. Det er nær null ettersyn.
Partigrunder Finn Gustavsen ville kanskje kalt dagens utenrikspolitiske konsensus for ‘evig krig for evig fred’. Men de færreste i dagens stortingsgruppe vet hvem Finn Gustavsen var.
Nå er det slik at SV leder an på Gaza, men Ap har gitt dem lite spillerom. Det er vanskelig å toppe det å anerkjenne en stat som ikke finnes.
Den habile Torgeir Knag Fylkesnes har sett til at programmet i år er mer opptatt av vanlige folks liv og omfordeling i Norge.
For lenge siden, da Erik Solheim var landshøvding, ble SV de grønne partiet. Det ga medvind, og snart gikk Venstre og MDG dem i næringen.
Forrige valg ble «miljøvalget som ikke ble noe av». MDG klarte ikke sperregrensen, på tross av sterk medvind i mediene. De klarer den ikke i år heller.
Det synes å gagne SV. Heller ikke velgere på vandring liker ikke å kaste bort stemmen sin. Partiet har også sterk oppslutning blant innvandrere utenfor arbeidslivet. Og kvinner.
Vi kunne sagt SV har et manneproblem, for partiet har svært skjev kjønnsbalanse i velgerskaren, men jeg tror ikke partiet ser det slik. De er mer «menn er problemet».
En gang lød slagordet «Ost+Rødvin=SV». Dette er et av de mest treffende slagord i norsk politikk, SVere liker rødvin. Og ost. Og statstøtte.
SVs slagord i år er «For de mange – ikke for de få». Dette slagordet understreker partiets fokus på å skape et samfunn med mindre forskjeller.
Dette er ikke malappropos: forskjellene i Norge øker kraftig. En forgjeldet middelklasse er ett økonomisk tilbakeslag unna arbeiderklasse.
Det var kanskje derfor SV, som eneste parti, jublet da millionærene flyttet til Sveits i hundretall. De hadde egen utklippsvegg i hovedkvarteret. Og kom på Fox News for den. Ju-hu.
Problemet er at staten bruker alt uhorvelige summer på å trygde folk inn middelklassen. SV vil bruker mer og tjene mindre. Til sist vil de gå tom for skattebetalere.
Visjonen av hvilket alternativt samfunn SV vil skape, er nå uklar. En gang lå cluet i partiets navn, men SV er ikke lengre sosialister i økonomisk forstand. Ikke i Norge, i det minste.
De vil pumpe mindre olje og gass, subsidiere alt som kaller seg grønt og dramatisk øke statens utgifter gjennom storstilt import av flyktninger og asylsøkere.
Det er derfor grunn til å mistenke at SV ikke ville ønske å gjennomføre SVs politikk, ikke i praksis. Om de fikk rent flertall. Og det er ankepunktet mot SV.
Det gjør også SV uattraktive som koalisjonspartnere, men de kan komme i regjering lell, dersom venstresiden får flertall. For Senterpartiet vil ikke dele leie med Ap igjen.
Det vil, så fall, bli et haraball. Kirsti Bergstø er i stand til å klikke i vinkel over mindre ting enn koalisjonsforhandlinger. For Ap behandler SV slik Høyre behandler FrP: som et beklagelig faktum.
Men kompromissløshet kan også gi innflytelse. SV vant mye innflytelse på å ikke gå i regjering forrige gang. Kall det ‘Sverigedemokrat-taktikken’. De kan velge samme vei igjen.
—————-
Det er visst valg i år, det kan komme litt for sent for partiet Rødt. De hadde nesten 9 prosents oppslutning i 2022.
I skrivende stund har partiet et snitt på 5,9 prosent. De har vært på opptur i 2025. Partiets bramfrie kommunikasjonsstrategi synes å lykkes.
Bramfri fordi et parti skal helst ha en politisk plattform som andre standpunkter følger logisk fra. «Hold ølen min», sa Mimir.
Resultatet er at det ikke er helt lett å vite hvor Rødt står i et gitt spørsmål. Og før du flirer: Tony Blair vant ry og åtgaum på å snakke ut av begge munnviker.
En ting er sikkert, enten du liker Røde Fane, eller frykter den, bør alle i norsk politikk sende en vennlig tanke til Marie Sneve Martinussen.
Det kan ikke være lett å lede Mimir Kristiansson. Gud vet hvor mange sinte tekstmeldinger hun må ha sendt Mimir etter å ha sett ham i fri dressur på Dax18.
Du ville blitt ekskludert for slikt i mange partier. I sine mørkeste stunder vil jeg tro at hun forstår (uten å ha forståelse for) Stalins tiltak mot freestyleren Trotskij.
Men de kan ikke tvinge Mimir i eksil til Mexico City. Han er nemlig mer populær enn partiet. Og den andre gullgutten, Bjørnar Moxnes, går jo strafferunder for kleptomani. Overraskende nok ikke av det politiske slaget.
Mimir er en skrue. Han synes å tro at sosialisme=sunn fornuft. Om det bare var så vel. Om navnet på mexico-billetten kan endres, ville de nok sendt ungdomslederen Amrit Kaur.
For mens Mimir er TV-titternes favoritt på venstresiden, er Rød Ungdoms Kaur spinnvill- som da hun kalte Stoltenberg for «terrorist», eller da hun ville innføre kommunisme i Norge. Enkelte mistenker nok hun er plantet av høyresiden.
Partiets slagord er trippel F, Fordi Fellesskap Fungerer. Av ukjent grunn la de ikke til sin signaturfrase «For F##n!» For femdobbelt bokstavrim.
De er realistiske nok til å flagge hva de faktisk håper levere, om de får være med i regjeringsgrunnlaget:
Gratis tannlege. Nasjonalisering av kraftforsyningen. Økte lønninger, en større offentlig sektor og internasjonal solidaritet.
Offentlig sektor synes å vokse uansett regjering, så den er bankers. Sistnevnte er vrient å måle, så det får de nok også til.
Sekterisme setter strøm i begge sider av norsk politikk under dette valget. For første gang i manns minne splittes begge blokker innad mellom idealister og realister.
Enda mer interessant: realistene på fløyene står mot idealistene i sentrum. Det er sentrum som avsverger mål-middeltenkning og omfavner hva Max Weber kalte «sinnelagsetikk».
Det er når en handling blir vurdert som etisk god hvis den springer ut av en god intensjon, uavhengig av om handlingens konsekvenser er positive eller negative.
Flytende Havvind, anyone?
Høyre og Arbeiderpartiet er hjertens enige om å anerkjenne stater som ikke finnes, subsidiere ting som aldri vil bli lønnsomme, selvskadende sanksjoner med og å late som om FN er hva det var.
Om det kommer av hesteskoteorien eller et felles fokus på nedre halvdel av inntektsskalaen, har FrP et slags sammenfall i fokus med Rødt.
Det kan være grunnen til at svært mange konservative holder Røds husorgan, Klassekampen og ikke den fordums konservative Aftenposten (mener).
Det kan de bli blå for, fordi det er tenkelig at vi får en blodrød regjering med Ap/SV og Rødt. Det kan lede til en gjenoppføring av Sveriges økonomiske kollaps under Palme.
På den annen side, mye av jobben er alt gjort. Norges offentlige utgifter som andel av BNP er den høyeste i OECD. Produktivitetsveksten er skremmende lav og antall trygdede skremmende høyt.
Ifølge den høyst uvitenskapelige «millionaire migration index» ligger Norge an til å miste 150 multimillionærer i 2025. Likhet kan jo også komme av at alle blir fattigere, sammen.
Men Ap vil nok ikke samarbeide med Rødt, for de har frisk i minne hvordan det var å være under 20%. Og hva med Rødt? For å gjenbruke et fyndord; De har mistet kommunismen og enda ikke funnet en rolle.
——————
Det er visst valg i år og jeg må vel skrive om Venstre også. Jeg startet denne rundturen i partilandskapet med Høyre. Vi runder av med Venstre.
Ved reisens start ble det understreket at jeg har mye til overs for Høyre, at jeg ønsker dem alt godt. La meg med en gang si at jeg har ingen tilsvarende følelser for Venstre.
Det har å gjøre fordi partiet startet en kampanje i mediene for at jeg skulle miste min stilling fordi jeg mente (mener) at krigen i Ukraina kunne og burde, vært unngått.
De var verre enn uhøflige, de var kjipe. Da noen påpekte at dette er kanselleringskultur lød svaret at å-nei-å-nei:
De hadde ikke krevd at jeg skulle miste min stilling, de ville bare ‘ta debatten’ om jeg burde sparkes. I Follo kaller de sånne for ‘drittfolk’.
Og med det ute av veien, la meg vie resten av teksten til en nøytral og uhildet analyse av partiet Venstre.
Frem til første verdenskrig var det Venstre Norges største parti . De satt i regjering det meste av tiden.
Blant Venstres tidligere valgløfter, minnes vi parlamentarismen, religionsfrihet, juryordningen, kvinners stemmerett og allmenn stemmerett.
Blant deres ledere finner vi storheter som Johan Sverdrup, Carl Berner og Johan Ludwig Mowinckel.
De er eneste parti i Norge hvor jeg innbiller meg at de går glipp av gode ledere, fordi disse ikke ønsker å sammenlignes med halvguder.
Jeg håper det er grunnen til at partiet ikke ledes av Sveinung Rotevatn. Rotevatn er nynorskmann. Hans synspunkter springer ut av en norsk liberal tenkning. Sterk i debatt og forbløffende sindig, er Rotevatn det beste Venstre har å by på.
Så Venstre valgte seg Guri Melby.
Venstre er vanskelig å artsbestemme. Før ville vi snakket om landsens Venstre, lektorpartiet og by-Venstre for folk med bokhylle på kjøkkenet.
Men Venstre har vært gjennom flere inkarnasjoner enn A-ha. De har vært bygdepopulister og miljøaktivister…
De har villet være småbedrifter venn og EUs stedlige representant. De har vinglet. Mye.
Det eneste som har ligget fast, er nærheten til sperregrensen.
I skrivende stund har Venstre et tverrsnitt på 4,7 % i målingene. For fire år siden klokket de inn på 4,6. Det må være litt skuffende etter 4 år med Melbys «Paraguay-strategi»: I krig med alle.
Hun ser ofte ut som om hun har trukket «Deres hus og hoteller brenner».
Partiet forbindes i dag mest med to saker: Ja til EU og mer støtte til krigen i Ukraina. Uansett hvor mye du vil støtte, vil Venstre støtte mer.
De er som FrP og kutt i antall asylsøkere, eller Ap og tid brukt på utenrikspolitiske saker med tvilsom relevans for Norge. Det eneste som er bedre enn mye, er mer.
Foruten å ha landets beste fortid, har Venstre det beste partiprogrammet i norsk politikk. Velskrevet, sindig og gjennomførbart.
Venstres slagord, er «Det handler om
dem som kommer etter oss.» Det stemmer ikke. Valget handler, rent faktisk, om vi som lever nå.
Venstre er også det eneste partiet som har guts til å foreslå helt nødvendige begrensninger i sykelønnsordningen som forblør stat og bedrifter.
Alle partier til høyre for SV er enig med Venstre. Alle sammen. Men de er alle redd for mediene, som vil ta dette standpunkt som Trumpisme, eller noe.
Når du ser hvordan NRK dekket terroren i London, kan du bare forestille deg hvordan de ville dekke kutt i sykelønnsordningen. NRK er nemlig storforbruker av sykelønnsordningen.
Utfordringen, er at Venstre ikke eier magamål. De tar det for gitt at de skal bringe 5% og få gjennomslag for mer enn 25%. De gjør egen manglende prioriteringsevne til andres problem.
Hvis det skal bli borgerlig regjering, må dessverre trolig Venstre med. Underlig nok har de borgerlige ikke investert stort i å få potensielle koalisjonspartner til å kunne tåle trynet på hverandre.
Det sies at å samarbeide med Venstre, er som å spille fotball med ei bowlingkule. Litt gøy, men mest vondt.
Sentrale Venstrefolk har sagt ting om FrP som vanskelig kan glemmes. Så, hvis FrP blir størst, vil Venstre måtte skjerpe seg. De kan alternativt, nok en gang, gå i regjering som en muggen tenåring.
Spørsmålet er om Melby har forsoning i seg? Venstre har en jobb å gjøre. Dersom de nok en gang går i regjering for å hindre koalisjonspartnere i å levere på sine valgløfter, vil spliden følge deres faner.
Rotevatn kunne være en nøkkelperson i dette fredsarbeidet. Jeg har trua, mest fordi Venstrefolk ofte er bedre enn sine stortingsrepresentanter.
726437