Dagens Næringsliv 27 Jul 2021
Det skortet ikke på dystre spådommer. Pundet ville devalueres. Finanssektoren ville emigrere. Briter ville stanses på grensa. Nordmenn har sett denne filmen før, i 1994. Et samlet etablissement anklaget Nei-siden for løgn og svartmaling, mens de selv løy og svartmalte.
For innvandringsregimet er mindre restriktivt og mer formålstjenlig enn hva ekspertene hevdet. De lærde strides om hvorvidt den britiske økonomien har lidd etter at Storbritannia forlot EU i januar 2020. Pandemien er en økonomisk unntakstilstand.
Wolfgang Münchau fra The Financial Times hevder at britisk eksport har hentet seg inn på rekordfart. David Gauke i The New Statesman viser til et tolv prosents fall i handelen med EU. I Norge leser, de som lever av å fortelle andre hva de har lest, mest The Economist.
De har i fem år ventet på en økonomisk nedtur for Storbritannia. Så langt synes spådommene om lavere eksport og import til EU å holde stikk. EU viser ingen godvilje mot et frafallent medlem. Nye handelsavtaler med Australia, Sør Kora, Japan – og etter hvert USA ventes å kompensere for dette.
Vi vet enda ikke om Brexit medførte varig økonomisk skade, eller om det var en fartsdump. Meningene er delte. Fremdeles synes debatten styrt av gårsdagens spådommer. De som spådde ragnarokk i 2016 leter etter det mørke, de som hevdet Brexit ville gi muligheter, etter glimt av lys.
Brexit har blitt som andre store historiske hendelser, omdiskutert. I 1972 ble Kinas statsminister Zhou Enlai spurt om virkningen av Den franske revolusjonen (1789). «For tidlig å si,» svarte han.
Det er mange likheter mellom den norske folkeavstemningen i 1994 og den britiske i 2016. Begge steder var det David mot Goliat. Et samlet etablissement, eksperter og medier sto mot en sammenrasket folkebevegelse. Resultatet var også til forveksling likt; 52 prosent mot 48 prosent.
Den store forskjellen er hva som skjedde etter avstemningen. Mens Norge meldte seg inn i EØS, som i dag innebærer langt mer integrasjon enn unionen vi sa nei til, valgte Britene å bryte tvert. Nei betyr nei, sa Boris Johnson. Det høres enkelt ut, men det tok fire år og to statsministre.
For Norge var det aldri noe egentlig alternativ til EØS, det vil selv de mest stridsvillige EU-motstandere være enige om. Norge var ikke stort nok til å utgjøre noen troverdig motpart til EU. Vi ville bare endt opp som Sveits. I et virvar av bilaterale avtaler som i sum leverte mer usikkerhet.
Med Storbritannia ute av EU er saken en helt annen. Det er underlig at så få i det utenrikspolitiske etablissementet innser hvilke muligheter et vellykket Brexit åpner for Norge. Stortinget vil styrkes, vi vil få mer selvstyre. Viktigere: Norge kan ikke forbli rikt om vi svinebinder oss til en region i forfall.
På forsommeren besøkte jeg Globesec i Bratislava. Der fikk jeg muligheten til å lytte til den østerrikske kansleren. Han sa: «Det som overrasket meg med EU, er hvor mange møter vi har og at nesten alle handler om hvordan vi kan bruke mer penger. Nesten ingen handler om hvordan verdiene først skal skapes».
Dette er et svært viktig poeng. EU minner mer og mer om en versjon av hva økonomer beskriver som ‘the dead hand of empire’: En enhet som er for stor (og for ivrig på å regulere) til å stimulere mer enn enkelte sektorer og regioner.
Konsulentselskapet PricewaterhouseCoopers spår at Europa vil utgjøre bare 9 prosent av verdensøkonomien innen 2050, en marginalisert utkant. De fleste økonomer spår at mesteparten av vekst i verdenshandlene de kommende tårene vil komme i Asia.
Er det i Norges interesse å la våre handelsrelasjoner med Asia defineres i Brussel? Trolig ikke. EU er store, tunge og nesten parodisk trege. Brussel har forhandlet om medlemskap for Tyrkia siden 1987.
For de som utgjorde det norske etablissementet i 1994 er troen på norsk EU-medlemskap noe i retning av en fetisj. For yngre generasjoner synes spørsmålet å være mindre ideologisk, mer praktisk. Etter valget kunne det være en tanke å utbe en grundig studie av Brexit, fra et norsk perspektiv.
Kanskje kunne ett av våre fem (i praksis) statsfinansierte utenrikspolitiske forskningsinstitutter forske litt på noe som er av interesse for skattebetalerne? Ikke for å komme med noen anbefaling, tvi tanken. Mesteparten av EU-forskningen finansieres av forskningsobjektet, med forutsigbart resultat.
Vi trenger fakta å ta en informert beslutning. En informert beslutning om hva? Om en folkeavstemning. Denne gangen for eller mot EØS.
Leave a Reply