22.–28. januar 2016 MORGENBLADET
Norges eliter klumper seg sammen i stadig færre nabolag.
Asle Toje
Det var på Jacob’s det slo meg. Litt kontekst: For folk flest er Jacob’s et varemerke som signaliserer finkost i våre ellers sobre supermarkeder. Navnet er lånt fra den raffinerte dagligvarebutikken på Nordstrand. Ikke la deg lure av at de ikke vet hvor apostrofen skal stå.
Her kan du -foruten guanábana-juice, foie gras og fersk kongekrabbe- handle alt som hører hjemme i et kjøleskap. Prisene er stive, men for slike som handler på Jacob’s er ikke kolonialvarene en stor utgiftspost i privatøkonomien uansett.
Med ett ble jeg oppmerksom på at jeg var omgitt av kjente. Ikke folk jeg kjenner, men kjente folk.
Fra min utkikkspost skuet jeg en partileder, to NRK-journalister, en stand-up-komiker, to UiO-professorer, en stjerneadvokat og en næringslivstopp, samt en influenser i slik bakrus at du måtte ha et hjerte av sten for ikke å fylles av medlidenhet.
Oslo har alltid hatt eliter, men denne formiddagen i mai ble jeg oppmerksom på ‘bo-konsentrasjon’, ordet vi bruker når innvandrere klynger seg. Det samfunnsstyrende sjikt bor ikke bare på Nordstrand naturligvis, det er også ‘Hemingland’, øyene i Oslofjorden og et par andre nabolag.
Nordstrand var inntil nylig sosioøkonomisk sammensatt, som Oslo-bydeler flest. I dag er den norskere, rikere og høyere utdannet. På Jacob’s kan alle dialekter høres, vellykkede mennesker fra hele landet. Det er her jeg innrømmer at jeg selv bor på Nordstrand, jeg giftet meg med en lokalpatriot.
Hva har skjedd? Noe av svaret ligger i Charles Murrays studie ‘Coming apart’ som beskriver et skille som inntraff ved inngangen til 1970-tallet. De fremgangsrike begynte i overveldende grad å gifte seg med hverandre og bosetter seg i områder, omgitt av folk som ligner dem selv.
Kjært barn har mange navn, franskmennene kaller dem Bobo – borgerlige bohemer, David Goodhart kaller dem anywheres, Murray den kognitive eliten og The Economist urbane øko-japper. Dette er de som har jobber der de direkte påvirker nasjonens kultur, økonomi og politikk.
Coming Apart kom ut i 2012, samme år som Øyvind Holens bok «Donald-landet», som gir et svar på hvorfor skillet inntraff akkurat på 70-tallet. Det var da enhetskulturen fliset seg opp. Før leste norske barn Donald Duck, så på samme TV-kanal; delte tankeverden. Det syntes å fremme ekteskap mellom folk fra ulike sjikt.
Det verdt å merke at «Flynn-effekten» hvor kognitive evner (IQ) økte over tid i hele den vestlige verden gjennom det 20. århundre gikk i revers akkurat da de siste kullene som vokste opp i den nasjonsbyggende enhetskulturen ble kalt inn til sesjon.
Forskere forklarer vanligvis fallet i gjennomsnittlig IQ med fordummende teknologi, ikke-vestlig innvandring og at de kognitivt velutrustede får færre barn. En supplerende hypotese kan være at de evnerike i økende grad får barn med – hverandre.
Nordstrand nyter mange av globaliseringens fordeler og få av ulempene. Her er Tesla folkevogn og de fleste i klassen har en pappa som jobber i dress og en mamma som ikke vasker hjemmet. Ikke så å forstå at det er unorsk. Idrettslaget BSK er bydelens stolthet og dugnadsånden blomstrer.
Den sosiale kapitalen er høy, korpsets loppemarked er en sosial møteplass. Folk går i kirken på julaften og i bunad på 17. mai. Visst er det innvandrere, men av det assimilerte slaget som bare fordomsfulle folk har noe imot. Det er ikke mange fordomsfulle folk på Nordstrand.
Har det noe å si at elitene klumper seg i nabolag som er ulik andre bydeler? Et utslag er dissonansen mellom de styrende og de styrte vi ser i hele den vestlige verden. La oss være ærlige, mye av støyen kommer fra Boboer som mener at de underlegne har stemt feil, sagt feil eller ment feil.
Vil du viten hvordan verden ser ut fra Nordstrand, slå på Dagsrevyen. Der kan norske politikere forandre klodens klima, mens ulovlig innvandring er en naturkraft som er umulig å gjøre noe med. Det finnes høyre-radikale, men ikke venstre-radikale. Det finnes muslimske land, men ikke kristne land. Å karikere Hillary og EU er et tegn på hat mens å karikere Trump og Brexit er kritisk journalistikk.
Den kognitive eliten har en tendens til å tro at politikk handler om fakta og innsikt, hvor de eier begge deler. De er uvillige til å erkjenne at interesser ofte kler seg ut som verdier og at politisk grunnsyn ofte sammenfaller med egeninteresser, uavhengig av hva du har i garasjen.
Nordstrand er bevisst ubevisst dette. På en familiegruppe akket en nyinnflyttet mor, ivrig på å signalisere de rette verdiene, seg over at Nordstrand er så lite flerkulturelt. Som om noen som ønsker å bo i ‘det nye vi’ betaler business class-eiendomspriser for å flytte til Nordstrand.
Da sosiologene Jørn Ljunggren og Patrick Lie Andersen gjorde analyser av inntekts- og bosetningsmønsteret i Oslo vakte hovedfunnet stor oppsikt. I boken Oslo Ulikhetenes by fra 2017 (red. Ljungren) skriver de at det er langt mer beskrivende å snakke om gylne ghettoer heller enn tradisjonelle ghettoer for hovedstadens del. Mens segregeringen i Oslo ble mindre i årene mellom 1970 og 1980 økte den etter 1980 – og det var «de rike» som trakk seg tilbake i adskillelse. Inntektseliten er rett og slett dårlig integrert.
Denne utviklingen vil bite oss. I vestlige land har å «komme seg til Nordstrand» — man kan beholde sine progressive idealer uten å leve i konsekvensene av dem – blitt den aspirerende middelklassens mål. Og stadig flere bruker stemmeretten til å avsverge dette avsondrede etablissementet.
