Publisert i E24 29.09-2022
Trolig ingen seier, men nok en lang krig.
Asle Toje
Amerika, Europa og enkelte andre har malt et Jackson Pollock-bilde av sanksjoner som nå dekker mesteparten av den russiske økonomien. Halvparten av Russlands valutareserver er frosset. Amerika kjøper ikke lenger russisk olje og Europa lover oljeembargo fra februar.
Sanksjonene er ment å knekke Russlands evne til å føre krig. Det har ikke skjedd. Over 100 stater ignorerer straffetiltakene. Vesten har lenge brukt sanksjoner slik et barn bruker vannpistol. Få vil være med på å drukne verdens 11. største økonomi i plaskebassenget.
Den Russiske økonomien krymper, men kollapser ikke. Landet stavner mot verdens nest høyeste handelsoverskudd i 2022, etter Kina. Sanksjoner som en billig og trygg måte å beseire Russland har punktert i møte med harde realiteter. Derfor er vi tilbake på det militære sporet.
Spørsmålet blir da: Vil noen vinne? La oss ta en titt på moderne konflikter der stormakter var involvert. Husker du ‘oppdraget’ i Afghanistan 2001-2021? Vel, vi kalte det et ‘oppdrag’, men det var strengt tatt en krig. De 176,206 som døde i krigshandlinger bærer vitne.
NATO hevdet at ‘det ikke fantes noen militær løsning’ – men der tok vi feil, gitt. Taliban fant en militær løsning i å unngå å bli beseiret. I 20 år rapporterte NRK ukentlig om våre fremganger i Afghanistan. Hvordan kunne så mye fremgang føre til hodeløs flukt? Hvem vet.
I Afghanistan hadde Vesten en bred koalisjon og styrker på bakken. Andre stormakter holdt seg unna. I Ukraina er det annerledes. Denne gangen er Vesten ikke direkte involvert i kamphandlingene og koalisjonen er smalere. Til gjengjeld kjemper Ukrainerne som løver.
Russland og USA er tettere på hverandre enn noen gang før, i militær forstand. Siden invasjonen har terskelen for et direkte sammenstøt gjentatte ganger blitt senket, uten konsekvenser. Atomekspert James Acton mener Vesten har brukt en ‘ostehøvel-taktikk.’
Støtten har økt, uten å gi Russland et punkt der de kunne trekke en linje i sanden. Stille og i flokk har NATO beveget seg fra etterretning til finansiell støtte, via humanitær støtte til ikke-dødelige våpen, til dødelige våpen til ‘command & control’ og langtrekkende våpen.
Stormaktene ønsker ikke krig, ikke med hverandre. Russland vet at de vil tape en krig med USA. Obama advarte om at den største trusselen mot USAs herredømme er en ‘dum’ krig med en avdanket stormakt. Derfor holder begge igjen.
John Mearsheimer advarte om USAs gjenoppblomstrede kjærlighet for FN-pakten ville tvinge frem en allianse mellom Beijing og Moskva. På lang sikt kan de to styrke hverandre. På kort sikt er det som en fyr uten førerkort fått en bil med ødelagt motor.
USAs strategi kritiseres av haukene. Vi bevarer simpelthen status quo på slagmarken, hevder Dave Deptula, som er rektor ved Mitchell Institute for Aerospace Studies. Ukraina får ikke nok våpen til å kunne kaste Russerne ut. Han mener ‘vi’ legitimerer atomvåpen-utpressing.
Russland truer verden med atomkrig som et skjold ment å hindre at Vesten gir Ukraina våpen Russland ikke kan håndtere. Stephen Wertheim påpeker at Russland har betydelig ubenyttet militær kapasitet. Det har Vesten også. Kvantitet står mot kvalitet.
Wertheim argumenterer for at jo mer Vesten hjelper Ukraina, jo mer vil Russland øke innsatsen. Putin foretrekker å eskalere seg ut av kriser. «Dette er ingen stabil likevekt,» hevder han: «Dette er saktegående eskalering.» Invasjonen i februar 2022 eskalerte en konflikt som hadde krevd 14 000 liv siden 2014.
På samme tid, har vestlig støtte vært viktig for Ukrainas september-offensiv. Områdeekspert Dmitri Alperovitch mener mini-mobiliseringen Putin annonserte som motsvar vil gi tilgang på maskinoperatører og vaktmenn, ikke slike yrkessoldater som trengs for offensive operasjoner.
Heller ikke Ukraina har mye igjen av hæren de startet med. Evnen til å ta ut stridsvogner og manglende luftherredømme har ført til skyttergraver og tungt artilleri, ikke ulikt Iran-Irak-krigen (1980-1988). Kremls synes å snuble inn i en slags utmattelseskrigsstrategi.
Dersom målet er å utmatte Vesten vil Putin ønske å dempe Ukrainas nyhetsverdi, slik Taliban gjorde. Russland synes å håpe at ‘intet nytt fra østfronten’ vil få vestlig støtte til å falme. Enorme summer er alt brukt på Ukraina. Europa er allerede i resesjon.
En lærdom vi aldri tok fra Afghanistan: Vi svor at et usannsynlig resultat var det eneste akseptable. Først overvurderte vi fienden, så undervurderte vi dem. Vi trodde vår egen propaganda. Vi kalte våre forhåpninger for langtidsplan. Vi trodde det ville være over til jul.
Ukraina har en god sak. Russland har ikke rett på noen del av landet. Moskva kan ikke tillates å komme ut av dette med noe som minner om seier. Ettergivenhet er ikke et alternativ, ikke når så mye står på spill. Krigens neste faste vil bli hard, pragmatisk og moralsk tvetydig.
Seier blir da en følge av ulike samfunns tåleevne. Operasjonen i Afghanistan kunne pågå i tjue år, dels fordi Europa hadde penger. Ukraina er annerledes, fordi konflikten vil smerte Europa: I form av energimangel, inflasjon og mørklagte byer.
Om krigen blir lang og sanksjonene ligger fast, kan resultatet bli avindustrialisering, massearbeidsledighet og politiske ustabilitet. Kort sagt: Europa befinner seg i en knipe vi ikke kan vri oss ut av. Vi er låst inne i enda en endeløs krig. Seier vil vinnes på hjemmefronten.
Vi trenger ledere som sier sannheten, tenker strategisk å fordele byrdene rettferdig. For mange Europeiske ledere synes å tro at de kan unngå upopularitet gjennom å sette staten i bunnløs gjeld. Eller tror de kan bruke krisen til et forsert grønt sprang.
Enn hva som måtte komme, må vi gjennom denne vanskelige vinteren. Ullsokker, stengte hytter, og nedskjæringer: Alt kan hjelpe. Alle vil måtte ofre. Alle må lete etter de beste leverandørene. Europa vil nådeløst stemme ut politiske blindgjengere i valgene som kommer.