Trykket i Klassekampen tirs, 20. Jan, 2026
Klassekampens kommentator Tom Egil Hverven advarer mot dommedagsprofetier og anklager meg for å bidra til den oppsplittingen jeg selv advarer mot. Hans tekst er interessant – ikke minst fordi den illustrerer et bredere problem i norsk offentlighet: en motvilje mot å diskutere vanskelige spørsmål åpent, kombinert med en iver etter å utdefinere de som gjør det.
Hverven synes å mene at enkelte temaer helst ikke bør berøres, fordi ordene kan få konsekvenser – at «det kan gå troll i ord». Det er en gammel forestilling, men en feilaktig én. For demokratiet forutsetter nettopp at vi kan sette ord på virkeligheten slik vi oppfatter den, også når det er ubehagelig. Alternativet er ikke harmoni, men fortrengning – og fortrengning er sjelden samlende.
Det mest interessante ved denne debatten er ikke mine formuleringer, men reaksjonene på dem. Den norske meningseliten har bommet på det eneste den ikke har råd til å bomme på: Tidsånden. Mange synes oppriktig overrasket over at det jeg skrev, ble oppfattet som gjenkjennelig og meningsfullt av et stort publikum. Folk flest forstår hva jeg snakker om. De lever i et samfunn preget av rask kulturell endring, svekkede fellesskap og en voksende avstand mellom offisiell retorikk og levd erfaring.
Når mennesker som i liten grad kjenner mitt arbeid, skal forklare «hvem jeg egentlig er», til et publikum som har lyttet til meg i timevis i utenrikspolitiske podkaster, er det ikke jeg som taper troverdighet. Det gjør de. Dette fenomenet – der institusjonelle stemmer forsøker å definere virkeligheten på vegne av et publikum som vet bedre – bidrar til det jeg vil kalle en indre utvandring: folk trekker seg mentalt tilbake fra en offentlighet de opplever som fordummende.
Hverven vier stor plass til mitt kirkelige engasjement, som om dette skulle være en slags skjult forklaring på mine politiske analyser. Det er et underlig resonnement. I et liberalt samfunn bør det være mulig å være kristen uten at dette brukes som mistenkeliggjøring i samfunnsdebatten. Mine analyser av Europas og Norges situasjon bygger på historie, statsvitenskap og erfaring – ikke på teologiske dogmer.
Ja, kristendommen har formet Europa. Det er ikke en bekjennelse, men et historisk faktum. Å påpeke dette er ikke å gå i «obskurantistiske blindspor», men å ta kulturhistorien på alvor. Et fellesskap er mer enn lover og budsjetter; det består også av normer, lojalitet og en delt forståelse av hva som er verdt å bevare. Når disse svekkes, svekkes også samfunnet.
Den egentlige splittelsen i dag går ikke mellom høyre og venstre, eller mellom troende og ikke-troende. Den går mellom dem som insisterer på å diskutere virkelige problemer, og dem som helst vil diskutere motivene til dem som gjør det. Å kalle dette ansvarsløst eller splittende er en måte å slippe unna selve samtalen på.
