Å spille tennis uten nett

Atle Sommerfeldt fortsetter i Vårt Land (19.05.2009) sitt streif mot norske bistandskritikerne generelt, og undertegnede spesielt. Bakgrunnen en noen kommentarer jeg kom med i forbindelse med den pågående debatten om elitesirkulasjon (14.05.2009). Det vil kanskje ikke være umiddelbart klart for leseren at noe så selvinnlysende kan avstedkomme slik indignasjon. Jeg tar derfor imot tilbudet om å komme med et kort tilsvar. La meg med en gang si at jeg uttaler meg på generelt grunnlag. Jeg har ikke noe innblikk i prosessen da Krf-politiker Wenche Fone ble tilsatt som utviklingspolitisk leder i Kirkens Nødhjelp. Hva jeg vet er at KN er en av de desidert største mottakerne av offentlige bistandspenger og at organisasjonen har vært snar til å dreie sine interesser i takt med de bevilgende myndigheter.  

La meg i stedet kommentere hva jeg oppfatter som det viktigste prinsipielle spørsmålet som kommer fram i innlegget.  Over tid har det oppstått jerntriangler innen norsk bistand hvor bistandsbyråkratiet, bistandsorganisasjonene og bistandsforskningen utgjør et integrert kompleks. Dette kalles «Den norske modellen» og har blitt grundig analysert av kollega Terje Tvedt. Disse tre aktørene forenes i stadige krav om eskalering av bistandspolitikken. I strid med god praksis utgjør de tre også en sammenhengende karrierestige hvor en person snart sitter på den ene siden av bordet, snart på den andre. Robert Frost har sagt at å skrive poesi i ubunden form, er som å spille tennis uten nett. Mye av det samme kan sies om å søke penger fra en fremtidig jobbsøker eller å evalueres av en tidligere kollega.

Ved å spille på lag har denne bistandslobbyen drevet frem den eventyrlige budsjettveksten i norsk bistand – først og fremst gjennom å skape en lammende enighet om at bistand er moralsk nødvendig, uavhengig av faktiske resultater. Slik svekkes kritiske perspektiver. Det ville være hyggelig om Sommerfeldt ville klyve ut av den «skyttergraven» som han hevder seg å være i. At han anerkjenner at de tette båndene har hatt uheldige bivirkninger. Episoden understreker nok en gang at det trengs en analyse av samspillet mellom sosiale strukturer, makt, ideologi og ressurser. Dette er en lekse vi enda ikke har lært: Se nærmere på mål, samkvem, kompetanse og ressursbruk i bistandspolitikken. Det at man mener seg å være i det godes tjeneste skal ikke frita bistandsindustrien fra krav om god praksis.

Vårt Land 25.05.2009

  • Når Norden rimer

    Når Norden rimer

    Publisert i Weekendavisen 24 Mar 2026 Det danske valget forener taktisk mestring med strategisk blindhet. Skandinavisk politikk er ikke synkron, men den rimer. Utviklingstrekkene i Danmark, Sverige og Norge følger ikke…

    Read More

  • En kald erkjennelse

    En kald erkjennelse

    Publisert i Weekendavisen 10 Jan 2026  Forvaret av Grønland: Hva sagaene lærer oss om geopolitikkAsle TojeIkke siden trekongemøtet i Malmø i 1914, har de nordiske landene vært mer omforente om…

    Read More

  • På tilliten løs

    På tilliten løs

    Publisert i E24 21 Feb 2026Lenge ble engasjementspolitikkens kritikere mistenkeliggjort. Vi fikk rett.Asle Toje Kritikken av norges humanitær-politiske kompleks kom ikke ut av det blå. Den ble formulert tidlig og…

    Read More

  • Bistand bør omdøpes

    Bistand bør omdøpes

    Publisert i Panorma 19 Mar 2026 Hva vi trenger er et nytt bistandsparadigme. Og et nytt ord til å beskrive det. Asle Toje, utenrikspolitisk forsker og kommentator I 70 år…

    Read More