Fra spalten “Paradoks” i Klassekampen lørdag 29 november, 2009
«Foreldre sender sine barn på skolen fordi de gikk der selv – eller fordi de ikke gjorde det» sier et ordtak. Norske foreldre må nå stille seg spørsmålet om hvilken skole de skal sende barna sine på. Er det omsorgssvikt å sende barna på offentlig skole?
Før vi legger av sted, la meg med en gang i at jeg ikke er ute etter lærerne. Etter min erfaring er norske lærere som gruppe mennesker som gjøre en god jobb de vanskelige omstendighetene tatt i betraktning. De betaler for feilslåtte reformer i form av undergravet autoritet og fallende sosial prestisje.
De siste to tiårene har stått i skolereformenes tegn. Bølger av «eksperimentering» og «utfordring». Spesielt i forhold til «rammer» og «fordommer». Stadig nye læreplaner med pedagogisk hokus pokus: slutt med klasser, slutt med karakterer, mer gruppearbeid, prøver med jukselapp og gratis computer.
Kulturradikalernes tankegods ble god latin. Når vi i dag leser tekstene som har formet dagens norske skolen er de sjokkerende naive. De pedagogiske nyvinningene sammenfalt med et kvalitetsfall som mangler sidestykke. På internasjonale målinger ligger i dag norske skolebarn etter barna i land som vi gir bistand.
Professor Arild Tjeldvoll forsker på utdanning og velferdsstaten. Han beskriver en skole i fritt fall når det gjelder faglig kvalitet, arbeidsformer og disiplin. I følge Tjeldvoll er problemet manglende kvalitetskontroll, og en nedvurdering av boklig lærdom.
Geir Lundestad tente et bål da han sa at norske studenter er late. Det har han naturligvis helt rett i. Det er et kvalitetsgap i mellom universiteter som Cambridge og Columbia, og deres norske motstykker. Som foreleser vil jeg si at hovedforskjellen ligger de holdninger til kunnskap og arbeid som studentene har fra skolen.
Dette er ikke overraskende skolens mål tatt i betraktning. Hva vi før kalte «kunnskap» er bare en av mange målsetninger. En av de viktigste er trivsel. Homo ludens, det lekende mennesket.
Under Kristin Clemet var det tegn til endring. I memoarene til hennes statssekretær, Helge Ole Bergesen, Kampen om kunnskapsskolen går det klart fram at man hadde startet en ny arbeidsdag hvor målet var å gjenreise skolen.
Dessverre valgte de rødgrønne kunnskapsløftet som en ideologisk kritikk av skolen de hadde skapt og satte seg fore å rulle tilbake Clemets arbeid. Likhet er igjen viktigere enn kunnskap. Professor Anne Welle Strand påpeker problemet med at hvis målet er at alle skal over hinderet, må lista settes lavt.
Kvalitetsfallet er størst der det teller: naturfag, matte og språk. Og det er kanskje ikke rart at det går galt når skolen styres av slike som påstår at «homo ludens digitalis» betyr «det datalekende mennesket». De tror visst latin er et røverspråk.
Pisa-undersøkelsen viser med all tydelighet at tradisjonell skole er den beste. Finland som fikk de pedagogiske visjonære ikke fikk innpass har i dag fortsatt en av verdens beste skoler. I Norge sitter det langt inne å innrømme at 90-tallets pedagogiske tankegods er en del av problemet, ikke en del av løsningen.
Paradoksalt nok går dette sosiale eksperimentet ut over de svakeste elevene. De som kommer fra hjem med bokhyller klarer seg, mens de barna som mangler struktur hjemme faller igjennom når de heller ikke får det på skolen. At ministre i regjeringen sender barna på privatskole i stedet for den skolen de selv har skapt sier mer om tingenes tilstand enn all verdens stortingsmeldinger.
Jeg besøkte nylig en privatskole i USA. Deerfield Academy i Massachusetts framsto som motsatsen til dagens norske skole. Det var som å komme inn i en episode av Stompa. Arbeidsomme og høflige elever – proffe og velkledde lærere. Utstrakt bruk av prøver sikrer at begge parter gjør det de skal. De sentrale fagene er engelsk, matematikk, naturfag og fremmedspråk. Elevene oppmuntres til å drive med sport. Skoleånden er sterk. Rektor Margarita O’Byrne Curtis fortalte at Deerfields hemmelighet er kontinuerlig ekstern evaluering.
Bare synd at alle disse elementene ideologiske umulig i dagens norske klima.
Så skolen har blitt et academica ludens, en leikeskole. Gjør det noe? Ja. Norge er ikke en egen planet. Norske barn vil i framtiden konkurrere om jobber og plasser ved de beste lærestedene med barn fra land med gode skoler. Da må foreldre spørre seg om de er skyldige i omsorgssvikt når de sender barna på en skole de vet er middelmådig?Hvor dårlig er for dårlig?
Den åpenbare løsningen er naturligvis å gjenreise den skolen vi reformerte oss bort fra. Det beste ville være om lærerne reiste seg og kjempet for noe annet enn mer lønn. Arm i arm med foreldre som krever at de slutter å gjøre barnas framtid til gjenstand for sosiale eksperimenter. Vi trenger kort og godt en kulturkamp om skolen.
Dessverre virker det ikke som om beslutningstakerne har innsett at det brenner et blått lys for enhetskolen. Hvis vi ikke klarer å snu forfallet raskt vil stadig flere «stemme med føttene». De vil vende den offentlige skolen ryggen og sende sine barn på privatskoler. Slik som utenriksminister Støre.