Minerva Jul 25, 2021
Når noen kaller deg «reaksjonær» skal du alltid svare, «mer enn det kan ingen være».
Den konservative tradisjonen er en godt bevart hemmelighet. Kanskje fordi det er så lett å håne tenkere du ikke har lest. Tanker du ikke har tenkt. Nylig kalte Raino Malnes, professor i statsvitenskap meg for reaksjonær. En merkelapp med ubehagelig klang, men med usikker valør.
Dette fikk meg til å tenke. Hva vil det egentlig vil si å være reaksjonær i dag? Umiddelbart vil de fleste tenke at en reaksjonær er noen som ønsker seg tilbake i tid, som jo er tåpelig. I min erfaring er konservative mangt, men sjelden tåpelige.
Professoren er pensjonist, hans velmaktsdager var i de år da professorer ofte var sosialister og hentet sine invektiver fra Sovjetunionen. Hadde Malnes vært sosialist, ville det gitt mening. Med et unntak av Nord-Korea er verden reaksjonær. Oktoberrevolusjonen ble, som kjent, omstyrtet i 1989.
Men Malnes er ikke sosialist. Det fikk meg til å undre, for Malnes er ikke ondsinnet. Konteksten var heller ikke opphetet, snarere vennlig. Han gjorde det klart at «jeg er ikke den sorten som mener ‘reaksjonær’ uten videre er å oppfatte som en tvers gjennom negativ karakteristikk.»
Reaksjon står i binær opposisjon til revolusjon. Begrepsparet ble eltet inn i vår bevissthet av de franske revolusjoner og Frankrikes vakling mellom monarki og republikk på 1800-tallet. Forfatteren Edvard West hevder at vi gjennomlever en kulturrevolusjon, den største siden reformasjonen.
I så fall må vi spørre: Hva betegner reaksjonær konservatisme i dag? En vennlig, kanskje for vennlig, lesning kunne være å se begrepet i dialektisk forstand. Dialektikk er en metode som gjennom samtale, argument og motargument søker å trenge inn i et problem.
Den tyske konservative tradisjonen er formet av Hegels (1770-1831) tanke om «Geist», en verdensånd, betegnet av motsetning og kamp. I denne forståelsen av Hegels dialektikk drives historiens av motsetninger som oppheves på et senere og «høyere» trinn i utviklingen.
Det er kanskje derfor vi snakker om reaksjonære igjen. La meg gi et eksempel. Den amerikanske Harvard-historikeren Daniel Pipes skrev nylig et kort essay «Is Western Europe Really Turning to the Right?» om en studie som mente å vise at unge i Europa er stadig mer konservative.
Pipes setter hva han definerer som konservative merkesaker: «tradisjonelle verdier, utdanning, individuelt ansvar, nasjonal uavhengighet, frie markeder, en enkelt lov for alle, kjernefamilien, straff, ytringsfrihet og religionsfrihet» i et dialektisk forhold til venstreliberalt tankegods: «rasisme, kjønnsskifte, ulikhet i inntekt, klimaendringer, kanselleringskultur, abort, homofilt ekteskap eller transseksualitet.»
Kanskje Pipes har et poeng, altså at venstresidens tese må møte en antitese; aksjon og reaksjon. Om transpersoner i jentegarderoben er lakmustesten, vil trolig flertallet være reaksjonært. De autoritære virkemidlene som settes i spill for å tvinge frem tilslutning for nye dogmer, synes å bekrefte dette.
Men det er ikke hva reaksjonær konservatisme betyr. I min iver etter å finne ut hva min gode kollega faktisk hadde anklaget meg for, vendte jeg meg til en av de få konservative tenkere som villig kalte seg reaksjonær. Til alt hell fant jeg en bok i biblioteket, som jeg enda ikke hadde lest.
Colombianeren Nicolás Gómez Dávila (1913-1994) var en av de store, om ikke den største, reaksjonære tenkeren. Selv forsøkte han ikke å gjøre sine skrifter kjent.[MNE1] Dávilas berømmelse kom etter hans død med de tyske oversettelser av verkene hans.
Dávila ble utdannet i Frankrike og avslo en rekke høye poster i den colombianske statsforvaltningen. Han levde sitt liv blant bøker, et hjemmebibliotek med 30 000 verker. Livsverket til denne samvittighetsfulle kritikeren av vestlig modernitet, består av fyndord, hva han kalte «escolios».
Jeg gir meg her og overlater resten av spalten til Dávila, med det forbehold at mine oversettelser fra tysk er feilbarlige og at utvalget ikke er mer vitenskapelig enn hva jeg fant representativt da jeg leste Dávilas «Unzeitgemäße Gedanken», hans «utidige tanker»:
«Vold er ikke nødvendig for å ødelegge en sivilisasjon. Hver sivilisasjon dør av likegyldighet overfor de unike verdiene som skapte den.»
«Det moderne mennesket elsker ikke, men søker tilflukt i kjærligheten; håper ikke, men søker tilflukt i håpet; tror ikke, men søker tilflukt i dogmer.»
«Moderne samfunn gjør at vulgaritet er innen rekkevidde for alle.»
«Det moderne mennesket ødelegger mer når han bygger enn når han ødelegger.»
«Det moderne menneskets tragedie er ikke at han er dømt til å leve et middelmådig liv, men det at han tror at han kan leve et liv som ikke er det.»
«I siste instans er fremskritt å rane mennesket for det som gjør det edelt for å kunne selge dem det som nedverdiger dem, billig.»
«I en tid der media kringkaster umåtelige mengder vås, defineres det dannede mennesket ikke av hva han vet, men av hva han ikke har fått med seg.»
«Å utdanne individet innebærer å lære ham å mistro tanker som faller ham inn.»
«Individet krymper proporsjonalt etter hvert som staten vokser.»
«Mange elsker menneskeheten for å kunne glemme Gud med god samvittighet.»
«Moderne politiske ideologier er falske i hva de bekrefter og sanne i det de benekter.»
«Rasisten er ergerlig fordi han i hemmelighet mistenker at alle raser er likeverdige. Antirasisten er ergerlig fordi han i hemmelighet mistenker at de ikke er det.»
«Alle epoker utviser de samme lastene, men ikke alle viser de samme dyder. I alle aldre finnes det krypinn, bare i enkelte finnes palasser.»
«Å straffe en idealist er å la hans sak seire.»
«Å være sivilisert er å kunne kritisere det vi tror, uten å slutte å tro på det.»
«Det moderne mennesket er en fange som tror at han er fri fordi han avstår fra å berøre veggene i sitt fangehull.»
«Det kultiverte mennesket har plikt til å være intolerant.»
«Kirken pleide å gi syndsforlatelse; i dag er den dristig nok til å forlate syndene.»
«Å stole på Gud alene er vår sanne autonomi.»
«De som forkynner at det edle er foraktelig, ender med å forkynne at det foraktelige er edelt.»
«Den reaksjonære higer ikke etter en nytteløs restaurasjon av fortiden, men etter et usannsynlig fremtidig brudd med denne tarvelige nåtid. Han blir bare konservativ i tider som har bevart noe som er bevaringsverdig.»
Den konservative tradisjonen er en bugnende hage. Sjelden har fruktene vært lettere å plukke. Jeg er nok ikke reaksjonær, til det er jeg for optimistisk. Men jeg svak for tydelig formulerte tanker. Jeg vil takke Professor Malnes for å ha kalt meg reaksjonær, for uten ham ville jeg ikke oppdaget Dávila.