Kina har et nytt gjeldsproblem som er tre ganger større enn Evergrande.
Publisert i Minerva 06.01.2022
I 1987 spådde Paul Kennedy i sin bestselgende bok, The Rise and Fall of the Great Powers, at Stillehavsregionen, spesielt Japan og Kina, ville bli mektigere, mens det daværende Sovjetunionen, USA og Europa ville svekkes. Han tok feil, men fikk rett.
Ikke før hadde historikeren utropt Japan, de høye vekstraters hjemland, til kommende supermakt før landet sank hen i en tretti år med stagnasjon. Japans erfaringer er unike, i likhet med japanerne selv. Men det er likhetstrekk i Kinas vekstmodell.
Den kinesiske boligboblen, for eksempel. Fremadstormende diktaturer briljerer gjerne med sin evne til å kraftsamle ressurser. Norge er nedstengt fordi et av verdens mest påkostede helsevesener ikke håndterer noen hundre intensivpasienter. Kina bygde et sykehus på ti dager i Wuhan.
Kina har bygget boliger i samme tempo. Vi har vendt oss til at millionbyene springer opp raskere enn vi lærer navnet på dem. Problemet med slike sentralstyrte mobiliseringsøkonomier er at de når de gjør feil, gjør de store feil.
Problemet for Kina, er mangel på investeringsmuligheter for folk flest. Aksjene på Hang Seng Indeksen er ikke tilgjengelig for vanlige folk; i likhet med internasjonale børser. Kryptovalutaer er ulovlig. Det er nesten bare en måte å spare på for kinesere: boligen.
Den enorme byggeaktiviteten har blitt ledsaget av en enorm prisvekst der investorer har vendt seg til at verdien på eiendommer dobler seg hvert 5. år. Thomas Orlik beskriver dette i China: The Bubble that Never Pops (2020).Boken beskriver feilallokering av ressurser i en skala ikke sett siden Sovjet:
Banker drukner i misligholdt gjeld. Et lyntognettverk som blør kapital som en snittet pulsåre. Industriparker fulle av zombieselskaper. Spøkelsesbyer fulle av ubeboelige investeringsobjekter. I en av disse, Fushun, bygget de ‘Livets sirkel,’ en 150 meter høy skulptur til rundt 200 millioner kroner.
Og allikevel latterliggjør Orlik de som spår krise, mest fordi den som har veddet mot Kina de siste 40 årene, har tapt. Logikken er som i metaforen hvor en mann faller ut av en skyskraper, og for hver etasje han passerer, tenker han for seg selv: «Så langt, så vel; så langt, så vel…»
Men det er ikke fallet som dreper deg, det er landingen. Japan opplevde noe lignende på 1980-tallet, da økonomer regnet seg fram til at keiserpalass-tomta i Tokyo var verdt mer enn alle tomter i California. Nikkeiindeksen snuste på 40 000-poengsgrensen i 1990, et nivå den ikke har tangert siden.
Japan og Kinas eksplosive vekst har til felles at begge drives av husbygging og industriproduksjon. Begge land overinvesterte i infrastruktur da fordelen med å være lavkostnadsland, var i ferd med å avta. I Japan ble tretti års vekst avløst av tretti års stillstand.
Kina har for tiden det dyreste boligmarkedet i verden. I et vestlig land koster en gjennomsnitts bolig fire til fem ganger en gjennomsnittlig årsinntekt. På høyden av boligboblen i Japan steg dette til 18 ganger i Tokyo. I Shanghai koster nå en vanlig bolig opptil femti ganger en vanlig årsinntekt.
Kina har fremdeles et stort underskudd på boliger, så hva er problemet? Lærdommen fra Japan var at boligmarkedet var så profitabelt at det stjal kapital fra alle andre sektorer. Dette har en parallell i den kinesiske boligentreprenøren Evergrande, som lånte som grekere i troen på at markedet ville stige.
De gjorde dette da det kinesiske boligmarkedet alt var mer verdt enn hele boligmarkedet i USA, Europa og Japan, til sammen. Alt er større i Kina. Det er få små aktører og de store er halvstatlige. Evergrande har rundt 4 millioner ansatte og kontraktsarbeidere.
Det gjør det vanskelig å ta luft fra boblen gjennom å la de mest gebrekkelige gå konkurs. Teppet faller 31. januar da millioner av bygningsarbeidere vanligvis mottar opptil 2/3 av årslønnen.
Da jernbane-boomen skjøt fart fra 2010, var alt de mest profitable linjene mellom store befolkningssentra alt bygget. Nye toglinjer har ikke samme passasjertall og ditto lavere billettinntekter. Prisene kan ikke heves, fordi folk da velger buss eller fly i stedet.
Lyntog er dyre å drive og har høye vedlikeholdskostnader fordi mye er shabby bygget. Kostnaden av å betjene jernbanegjeld har vært høyere enn inntektene hvert år siden 2015. Pandemien har ikke hjulpet. Jernbanene har $850 milliarder i gjeld som vanskelig kan betjenes, tre ganger mer enn Evergrande.
Dersom den kinesiske veksten knekker, slik den gjorde i Japan, vil dette skade verdensøkonomien. Kjendisinvestor Cathie Wood spår at om Kina blir sengeliggende, vil verdensbørsene få Covid. Småsparere kan gjøre klokt i å selge seg ut nå. For vi går trolig et tungt år i møte, preget av fallende råvarepriser og inflasjon.