Hvordan kan Norge håndtere den nye presidenten?
Dagens Næringsliv 21. nov. 2016
Velgerne tok ham alvorlig, men ikke bokstavelig. Elitene tok ham bokstavelig, men ikke alvorlig. Så enkelt er det kanskje?
Donald Trump vant presidentvalget med færre stemmer enn Mitt Romney tapte med i 2012. Hillary Clinton fikk seks millioner færre stemmer enn hva Obama fikk i forrige valg. Trumps triumf var et matematisk og valgstrategisk kunststykke.
Israelske psykologer har avdekket at terror kan traumatisere folk som ikke har vært i nærheten av angrepet eller kjente noen som ble direkte berørt. Amerikanske presidentvalg har en lignende effekt på enkelte nordmenn. Mange er redde etter å ha skremt seg selv. Når våre meningsentreprenører bruker ord som «fascist» og «diktator» skal vi ta dem alvorlig, men ikke bokstavelig.
Norge investerte mye (trolig for mye) i Hillary Clinton. Staten tilførte The Clinton Foundation 700 millioner kroner. Dette var naturligvis ikke for å kjøpe politisk innflytelse, men andre som ga penger til stiftelsen hadde slike forventninger. Når dette sees sammen med at enkelte i det norske maktapparatet åpent tok side i valgkampen, har Norge nå en utfordring.
Trump har en lang liste over ting som irriterer ham i internasjonal politikk. Norge er ikke på listen og det er bra. Nå er prioritet nummer én å ikke komme på denne listen. Jens Stoltenberg ble for en tid persona non grata etter en uheldig telefonsamtale med George Bush i 2005. Norske ministeres karakteristikker av den nidkjære Trump kan forsure relasjonen. Japans statsminister Shinzo Abe reiste i ens ærend til USA etter valget fordi han møtte Clinton, men ikke Trump, under sitt forrige statsbesøk.
Utfordringen for Norge er å finne en vei inn i en administrasjon hvor vi har få kontaktpunkter. Vi er simpelthen i beit for mellommenn. Trumps støttespillere i Europa, Ungarns Viktor Orbán, britiske Nigel Farage og franske Marine le Pen kjenner vi mest av rykte.
Trumps sjefstrateg Steve Bannon uttrykte i en tale han holdt i Vatikanet i 2014 politisk slektskap med den nye høyresiden i Europa og dyp skepsis til «Davos-partiet». Hvem skulle trodd at Frp ville bli en utenrikspolitisk ressurs?
Den globale interessen for det amerikanske presidentvalget reflekterer landets posisjon i det internasjonale systemet. USA er hva vi i statsvitenskapen kaller en «systembærende makt» som i kraft av å være verdens mektigste stat understøtter en relativt stabil verdensorden. Det er en utfordring for Norge er at Trump synes mindre opptatt av dette enn sine forgjengere. Det kan bli færre norsk-amerikanske samarbeidsprosjekter fra januar.
Trump gjør USAs venner og allierte rundt om i verden usikre, siden vi vet så lite om hva slags utenrikspolitikk han vil føre. Vi vet han vil sette «Amerika først» og truer med at USAs oppslutning om Natos artikkel 5 vil gjelde de landene som viser forsvarsvilje gjennom å oppfylle Natos minstekrav. USA dekker rundt 78 prosent av militærutgiftene i Nato. Trump synes fast bestemt på å endre dette. Norge bør lede an. Tiden da Europa kunne nyte garantert sikkerhet uten å tenke på regningen, går uansett mot slutten.
Når vi sorterer gjennom bunken post-it-lapper om av hva vi vet om Trumps utenrikspolitikk, er det verdt å merke seg at han er positiv til Russland. Det kan være godt nytt for Norge, siden gode forbindelser mellom Washington og Moskva kan føre til avspenning i våre nærområder. Trump synes også åpen for atomnedrustning. Kan hende vil det være passende å tilby Oslo som møteplass mellom Trump og Putin, slik Reykjavik i sin tid sto vertskap for Reagan og Gorbatsjov for 30 år siden?
Trumps utenrikspolitikk er tydeligst på handelsfeltet hvor han ivrer for å redusere bindingene internasjonale avtaler representerer for bedre å kunne utnytte USAs tyngde i topartsforhandlinger med land som Mexico, Canada og Kina. Det gjenstår å se om han virkelig vil si opp atomavtalen med Iran, det nordamerikanskes frihandelsområdet Nafta eller klimaavtalen fremforhandlet i Paris. Trumps forhandlingsstrategi bygger på trusler om å gjøre nettopp dette. Ved å komme Trump i møte på enkelte felt vil Norge ha økt troverdighet når vi åpent motarbeider dette. Norge står for en regelstyrt verden.
En slik realpolitisk tilnærming vil støte enkelte. Pokémon-opposisjonen på Stortinget mener regjeringen bør avsverge den kommende presidenten. Det kommer ikke til å skje. Tvilen vil komme Trump til gode. I året som kommer må Norge arbeide for å få et godt forhold til Det hvite hus og presidenten må arbeide for å få gode relasjoner til europeiske ledere. Alternativet er at Vesten splittes og svekkes. Det er ikke i Norges nasjonale interesse.