Mellomvalgene peker mot nederlag for demokratene og indre splid blant republikanerne.
Minerva Onsdag 02. november 2022
Fra 1990-tallet ble politikken mer opptatt av å ta kontroll over hvordan virkeligheten beskrives, enn å endre de underliggende realitetene. Det var berusende: Om Vestens eliter sa det var slik, ja så var det slik.
Narrativene divergerte, konvergerte og flettet seg. Med tiden ble de til kjempestore tankekonstruksjoner, verdensbilder om du vil. Disse fikk sine helgener, kjettere, bannlysinger, helligdager og trosbekjennelser.
Det private ble politisk. Sport ble politisk. Kultur ble politisk. Alt ble politisk. Foruten å gi politikken et kvasireligiøst preg, bidro dette til å gi vestlige samfunn en grad av samhold og retning i en brytningstid hvor mangt var i endring.
Underlig nok fant hyperpolitiseringen sted parallelt med at globaliseringen bidro til å løfte stadig mer politikk ut av de folkevalgtes hender, og etterlot seg et innskrenket demokrati hvis primære funksjon er å legitimere et politisk system som det i liten grad påvirker.
Naturligvis var ikke narrativene noe spleiselag. De herskende tanker er, som kjent, de herskendes tanker. De som ble tildelt rollen som «de slemme» i fortellingen, startet så sin motfortelling. Tese fordrer antitese.
Narrativ ble med tiden en slags skitten, flekkete, ugjennomsiktig og forvrengende glassvegg mellom individet og virkeligheten.
Kognitiv dissonans
Det er når hva du vet og hva du gjør ikke stemmer over ens: Røykeren som vet at røyking er helseødeleggende. Demokraten vet at partiet fyrte opp under rasemotsetninger for å motivere sine velgere. Republikaneren som hevder valgjuks uten bevis. Og allikevel «røyker» de.
Psykologen Leon Festinger hevdet at kognitiv dissonans leder skaperindre uro som kan adresseres ved å endre oppførsel, eller å skamløst vri på fakta til de bekrefter den ønskede konklusjonen.
Spol frem til 2022: Republikanere og demokrater lever i konkurrerende virkeligheter som holdes sammen av frykt for motparten. Det finnes ingen sannhet, kun narrativ. Demokratene prøver å få en hardt rammet slagpasient valgt inn i Senatet ved å hevde han er frisk til sinns.
Republikanerne, på sin side støtter en familiemann som er anklaget for vold og trusler fra sin egen familie, en abortmotstander som skal ha betalt for sine elskerinnes abort og skal ha løyet om å være FBI-agent.
Amerika Blues
Men hvordan kom vi hit? I 1982 ga Dagbladet-journalisten Halvor Elvik ut en bok med tittelen Amerika Blues. Boken hadde som mål å gi et øyeblikksbilde av høyresiden i USA, et bilde som har forklaringskraft den dag i dag.
Kilden til vår tids kollektive dissonans er dels å finne i den republikanske bevegelse tidlig på 1980-tallet. Elvik intervjuer konservative tenkere som er glemt, men bør minnes. Menn som Howard Philips, som sa: «Vår president kommer først om ti år». Han stolte ikke på Reagan.
Philips var en av tenkerne bak «New Right» en konservativ bevegelse som vektla såkalte «kilespørsmål» altså omstridte saker som skaper splittelse i motstanderens parti. «Vi har vårt eget program som det er vår hensikt å følge opp, uansett hva [Reagan] gjør.»
Dette programmet definert merkesakene for den amerikanske høyresiden i fire tiår, fra våpen innvandring. Philips definerte kamp mot Roe v. Wade som en slik sak, og seiret i 2022, men da var han alt død.
Elvik intervjuer også Paul Weyrich, mannen som forstod at enkeltsakene måtte flettes. I utgangspunktet bryr ikke våpenentusiaster seg om abort, eller omvendt. Weyrich ble mekleren som så til at ulike meningsminoriteter lånte hverandre støtte og slik ble tyngre enn da var.
Dette var ikke noen umælende prosess. Nei, det var åpen hestehandel. Enkelte saker ble borte over tid mens nye kom til. Slik la man grunnlag for konservativt flertall. Slik ble først det republikanske -og siden det demokratiske partiet- politiske Frankensteinkreaturer.
.
Republikanernes retur
Mellomvalgene 8. november tegner ille for demokratene. Det er normalt: Halvveis mellom presidentvalg gir velgerne ofte makten en nesestyver. Meningsmålinger peker mot solid republikansk flertall i Representantenes hus. I Senatet, hvor demokratene har tynt flertall, er det dødt løp.
I den grad vi kan se et overordnet republikansk tema for de 470 ulike valgkampene i mellomvalgene måtte det være kriminalitet, migrasjon og inflasjon, problemer som opptar mange velgere. Ifølge en meningsmåling utført av Gallup, er økonomien viktigst.
På sensommeren så det ut til at demokratene hadde en god sjanse til å beholde Senatet – og kanskje til og med Huset. Dette til tross for høy inflasjon og lav entusiasme for Joe Biden. Presidentens harde linje i Ukraina-spørsmålet hadde vunnet frem i alle leirer.
Dessuten hadde partiet uventet fått flertall for utleggspakken «Build Back Better», resirkulert som «The Inflation Reduction Act of 2022». De hadde også ettergitt studiegjeld for lavinntektsarbeidstagere i et ikke helt skjult forsøk på stemmekjøp.
Høyesterettsdommen Dobbs v. Jackson som avlyste amerikaneres grunnlovfestede rett til abort ble utpekt som demokratenes fanesak i mellomvalgene 2022. Dette fordi abort nå var en «kilesak» for demokratene: Republikanere flest er nemlig ikke abortmotstandere.
Senator Lindsey Grahams dødfødte abortlov syntes å bekrefte frykten for at partiet ville bli kapret av minoriteten som er mot all abort. Problemet for demokratene er at velgerne ikke er så opptatt av abort. De er mer opptatt av inflasjon, et av demokratenes dårligste kort.
Indre splid står for tur
Elvik skrev i 1981: «Det nye høyre i USA representerer en historisk strøm i amerikansk politikk. Den er fedrelandsorientert, folkelig, antikommunistisk og glødende engasjert.» Det har ikke endret seg. Han påpeker også en anti-statlig holdning som har vokst seg sterkere.
Et viktig trekk ved mellomvalgene er at denne grupperingen er et steg nærmere flertall i sitt eget parti. Hjulpet frem av Donald Trump vil et nytt kull av hva vi før kalte Tea Party-republikanere ta plass i Kongressen, anført av den ikke ukjente forfatteren J. D. Vance.
Historikeren Nicole Hemmer bemerker i sin nye bok Partisans: The Conservative Revolutionaries Who Remade American Politics in the 1990s, denne fraksjonen, forårsaket ikke bare vansker for president Bill Clinton, men også for deres egen leder, Newth Gingrich.
For republikanerne kan mellomvalgene føre til indre splid om vanskelige spørsmål som fortsatt støtte til Ukraina (Tea Party er skeptisk); budsjettdisiplin ved å stenge ned offentlig administrasjon eller om Trump bør være partiets presidentkandidat (Tea Party er for).
Elvik ender sin bok i en overraskende konklusjon fra en Dagbladet-journalist: Reagan er ikke så verst. Han førte vitterlig «den mest høyre-orienterte politikk i USA på årtier» men i det minste respekterte han «tradisjoner og institusjoner».
Det gjør stadig færre demokrater og republikanere. Begge sider står rede til å bruke statsmakten mot sine motstandere og ingen er ivrige på å erkjenne valgnederlag. For, hvem trenger vel tradisjoner og institusjoner når du har kognitiv dissonans?