Angela Merkels selvbiografi er her – den er overraskende oppklarende.
Freiheit: Erinnerungen 1954 – 2021, 736 sider, Kiepenheuer & Witsch, 2024.
Årets mest gitte – og minst leste – julegave er her. Angela Merkel var sin tids toneangivende leder, det absolutte midtpunkt – som i ettertid har blitt stående som et slags politikkens nullpunkt. Biografien har fått blandet mottagelse i Tyskland. Andreas Rödder oppsummerer boken med ordene: «Autentisk, uten selvkritikk.» Det stemmer ikke. Hun skriver da vitterlig at hun ikke burde ha røkt sigaretter offentlig?
«Dette er 700 sider med selvrettferdighet», hevder Jan Fleischhauer i et intervju med tyske Die Welt. «Det er i grunn en ny sjanger Merkel har funnet på», sier journalisten. I akkurat dette tar han feil.
De fleste politiske biografier er destillert selvrettferdighet. Og likevel tilbyr denne boken fetere lesning enn andre memoarer fra kvinnelige toppolitikere.
Sammenlignet med Gro Harlem Brundtlands Madam Prime Minister (2003), Madeleine Albrights Madam Secretary (2013) og Hillary Clintons Hard Choices (2014) fremstår Merkel som den minst selvhøytidelige. De skriver alle kronologisk med utgangspunkt i sine avtalebøker. Resultatet er opplistingen av møter, sett i etterpåklokskapens lys.
I Merkels biografi kan du tydelig se hvor hennes politiske rådgiver, Beate Baumann, har skrevet transportetapper. Den uelegante, tørre stilen gjør lite for å forgylle møter med gjespe-fremkallere som Vereinte Dienstleistungsgewerkschaft (en tysk fagforening). Jeg ville gjerne hørt mer om hennes icks som inkluderer hunder og høye lyder. Besøkende påpekte ofte den krypt-lignende stillheten som rådet i Kansleramt.
Angela Merkel ser tilbake på livet sitt i to tyske stater – 35 år i hver. DDR er den beste delen, rent litterært. Hun forteller om barneår og ungdomstid i DDR og året 1989, da hennes politiske liv tok til. Merkel lar oss få ta del i små øyeblikk, for eksempel om bukseseler eller å lytte til popmusikk. Hun beskriver det østtyske regimet som destillert «smålighet, trangsynthet, smakløshet og … humørløshet».
Det synes åpenbart at Merkel foretrekker naturvitenskapens regelstyrte mekanikk fremfor den omskiftelige menneskenaturen. Det er kanskje derfor hun var uvanlig uinteressert i sladder og renkespill. Merkel insisterer på at hun ikke var involvert i prosessen da hennes politiske sponsor, Helmut Kohl, ble tvunget fra makten etter Schreiber-affæren i 1999. Og vi tror henne på det.
Jeg bodde i Tyskland på høyden av hennes makt. Angela Merkel var stabilitet gitt menneskeform, en leder som hverken var til høyre eller venstre – kompromiss og innestemme. Hun styrte i Tyskland gjennom 16 år og ledet landet gjennom mange kriser. Hun formet tysk samfunn og internasjonal politikk med sine handlinger og holdninger. Ofte trenerte hun, for så å støtte seirende side.
Merkel representerte en slags avpolitisert politikk, troen på at forhåndskonkludert dialog, sentrumskompromiss og utestengelse av ytterfløyene ville skape et felleseuropeisk politisk rom. Problemet oppsto da tallet på de som ikke blir hørt ofte, var flere enn de som fikk sin stemme hørt. EU har enda ikke funnet noen løsning på dette. EUs motto er, som kjent, ikke For folk flest.
I våre dager er journalister, akademikere og byråkrater stadig oftere skuffet over folket. De finner deres patriotisme urovekkende, deres gudstro tåpelig og nasjonale sinnelag innskrenket. Europa styres fortsatt av Merkel-avatarer. Slike som tror seg å representere en «høyere», universell form for folkevilje, altså hva folk burde ønske seg og ikke hva de etterspør, eller ble lovet.
Merkel ga ikke britenes David Cameron de unntakene han ba om forut for Brexit-avstemningen i 2016, som hun korrekt påpeker har svekket EU. I ettertid må vi kunne si at en nødbrems på grenseløs innvandring og å ta fra EU domstolen ‘Ever closer union’ som beslutningsgrunnlag, var rimelige krav som kunne bremset migrasjonen og overreguleringen som nå kveler Europa.
Brexit har gjort unionen mer proteksjonistisk og henfallen til dirigisme. Merkel burde nektet Macron å innsette Ursula von der Leyen som leder av Kommisjonen i 2019. Leyen ble, som kjent, funnet for lett til å etterfølge Merkel. Den halvgode Von der Leyen har ledet en brå svekkelse av Europa mens hun klamrer seg til makten med ett agg som ville fått politbyråmedlemmer til å rødme.
Sosialdemokraten Peter Struck sa en gang at Merkel var en god pilot som du kunne stole på – hvis du ikke bryr deg om hvor du lander. Merkel er også et kroneksempel på at den dypeste mistroen mot folkelig konservatisme, er å finne blant de gamle liberalkonservative partier. Disse partiene er mest konservative hvert 4. år. De vil ha konservative stemmer, men ikke representere dem.
De er uendelig mye mer villing til å implementere rødgrønne fanesaker, som statsfeminisme, Pride rettet mot barn, utvide abort, statskapitalisme, bygge brutal arkitektur eller føre liberal innvandringspolitikk, enn å komme den nye høyresiden i møte. Dette går begge veier. Merkel hevder at det var innvandringspolitikken som gjorde at Trump ikke engang ville ta henne i hånden.
Ulønnsom innvandring er en annen del av Merkels ettermæle. BBCs anmelder anklager hennes liberale innstilling for å ha blåst liv i det «nær overflødige høyreekstreme partiet Alternativer for Tyskland (AfD).» AfD er ligger an til å ta rundt 1/5 av stemmene i parlamentsvalget i februar 2025. AfDs kjernesak er innvandringspolitikk. Men Angela beklager ikke at hun la landets grenser åpne.
Akkurat dette blir kritisert av Frankfurter Algemeine Zeitungs anmelder Michael Martens. Han kritiserer også at Merkel tenker mye på konsekvensene av hennes Wir schaffen das for verden, men lite på hva de mange nyankomne ville innebære for livene til tyskere flest. I biografien virker det tidvis som at Merkel glemmer at hun var valgt til å representere tyske velgere, ikke menneskeheten.
Også liberale kommentatorer kritiserer boka. Ifølge FTs Gideon Rachmann drev Merkel ‘appeasement’ vis-à-vis Putin. Han mener Tyskland burde rustet opp Ukraina. Det ville i så fall vært et åpent brudd med en tysk pasifistisk tradisjon som blant annet gjorde at landets bidrag til ISAF-operasjonen i Afghanistan ble kritisert for å være tannløs.
Hun er åpen om at hun aldri stolte på president Putin, som hun beskriver som enestående opptatt av USA og lengter tilbake til Den kalde krigen. Merkel var ofte en spurv i tranedans i storpolitikken. Selv ikke da tyskerne oppdaget at USA avlyttet telefonen hennes, ville hun heve stemmen. Forfatteren Adrian Arnold hevder Merkel reduserte Tyskland til en kasteball.
Merkel synes å mene at ukrainakrigen var resultat av at Joe Biden ignorerte Putins røde linje og aktiverte Nato-søknaden, uten å konsultere resten av NATO. Det kan hun ikke si rett ut, så hun nøyer seg med å gi Russland mye av skylden for at Minsk-avtalene kollapset og hevde at krigen med Ukraina ville ha startet tidligere om hun ikke hadde blokkert Kyivs inntreden i NATO i 2008.
Hun kritiseres for å ha gjort Tyskland avhengig av russisk gass. Kritikerne glemme gjerne at dette var en nødvendig følge av Merkels grønne ambisjoner. Kansler Scholz står til halsen i dette nå som tysk økonomi er blitt Europas syke mann. Mens EUs Ursula von der Leyen vil finansiere en konflikt hun har null innflytelse på til siste euro, er tyske velgere i ferd med å få nok.
Mye forble ugjort under Merkel. Hun ga tysk språk ordet Merkeln, synonym til beslutningsvegring. Hun effektiviserte ikke tysk økonomi, men tok inn et par millioner lavskolerte innvandrere. Du ser dem i alle tyske byer; «en kvalitativ endring i det offentlige rom», som en venn uttrykte det. Tyskerne setter sin ære i å være vage når de skal være tydelige. Akkurat som Angela.
Mottagelsen av boken viser at Merkels ettermæle er verre enn ventet. Hun kritiseres fra høyre for åpne grenser, svakhet i møte med USA og stenging av atomkraftverkene; og fra venstre for at hun ikke stanset Brexit, ga liv til AfD og var ikke grønn nok. Du kan ikke gjøre alle til lags. Min konklusjon er en annen: Etter å ha lest biografien, lurer jeg på om vi ikke overvurderte Merkel?
Og er ikke dette kjernen i Europas svekkelse? Det at vi gir lederroller til trivelige folk uten lederegenskaper. Deretter er vi overrasket over at de mangler strategisk overblikk, eller den jernvilje som er påkrevd for å skape økonomisk og politisk rom for reform. Merkel praktiserte kontinuitet i en tid preget av endring. Hun leverte husfred, men på bekostning av Tysklands fremtid.
