Publisert i E24 11, oktober 2022
Russlands invasjon av Ukraina har svekket atomtabuet.
Har du hørt historien om den røde bindersen? En gutt i Canada fant en rød binders. Han byttet bindersen i en penn og pennen i et dørhåndtak. Tolv bytter senere hadde han fått seg et hus. Det er litt på samme vis med atomkrig. Det er fullt mulig å gå fra en fillekrangel til verdens undergang.
I 1965 postulerte statsviteren Herman Kahn at ‘eskaleringsstigen’ har 44 trinn: Fra diplomatisk disputt på Trinn 1, via Trinn 20: ‘Fredelig’ verdensomspennende embargo eller blokade.’ Trinn 21 er ‘Lokal atomkrig, statuere eksempel.’ Siste trinn er ‘Krampaktig atomkrig’ mot befolkningssentra.
Veien til faktisk bruk av atomvåpen kan gå gjennom at konflikten flyter ut over sine grenser i form av attentater eller at infrastruktur utenfor krigssonen angripes, det være seg rørledninger eller broer. Den ene parten konkluderer at når krigen utvides, kan den like godt eskaleres.
Dette var et poeng i talen hvor Vladimir Putin formelt proklamerte annekteringen av fire ukrainske provinser. Han sa at USA «skapte en presedens» for bruk av atomvåpen med bombingen av Hiroshima og Nagasaki i 1945.
Samtidig deler ukrainske myndigheter ut jod-tabletter til befolkningen. Hans Kristensen, som er direktør for ‘Nuclear Information Project’ ved Federation of American Scientists, uttalte at han er «ekstraordinært bekymret for at Russland nå vil bruke atomvåpen i Ukraina».
På vestlig side har pensjonerte representanter amerikanske myndigheter foreslått at dersom Russland faktisk bruker atomvåpen vil NATO gå inn som krigførende part og angripe russiske tropper i Ukraina. Eller USA kan senke hele den russiske Svartehavsflåten. Om dette følger Kahns eskaleringsstige, ville vi da være på trinn 24: ‘Provoserende og betydelige mottiltak’.
Kriger har en tendens til å bevege seg i rykk og napp der perioder med tilsynelatende stabilitet følges av korte, skarpe brudd der mye endrer seg på kort tid. Stephen Wertheim ved Carnegie Endowment for Peace har advart mot at jo mer Vesten hjelper Ukraina, jo mer vil Russland øke innsatsen. Mens andre eksperter tror at Vestlig støtte baner vei for Ukrainsk seier, ser Wertheim en «saktegående eskalering.»
Det ser ut til at Russland nå vurderer å bruke atomvåpen. Det er usikkerhet knyttet til dette, siden sensuren som er kommet på plass for å blokkere russisk propaganda også blokkerer vestlige publikum fra russiske perspektiver. Kanalen for dialog, signalisering og offentlig diplomati er innsnevret.
På NRK Radio den 11. oktober tok tidligere General Sverre Diesen det for gitt at dersom Russland starter en atomkrig, vil de i så fall vil bruke et ‘taktisk atomvåpen’ – som han beskrev som i samme vektklasse hva kan oppnås med konvensjonelle våpen. Dette er en sannhet med modifikasjoner.
Taktiske atomvåpen har sprengkraft på opptil 100 kilotonn. Bomben USA slapp på Hiroshima var på 15 kilotonn. Det er få åpenbare mål hvor et mindre atomvåpen vil ha nevneverdig militær nytte, foruten det eskalerende signalet som uansett ville være hovedpoenget ved faktisk bruk.
Inntil relativt nylig var våre ledere i praksis for atomvåpen. Norge lever under NATOs ‘atomparaply’ – og har gjort så i lang tid. NATO har ikke engang avsverget å bruke atomvåpen først. Vi antok at atomvåpnenes avskrekkende kraft gjorde krig mellom stormaktene usannsynlig, utenkelig.
Slik ble målet å nedruste for slik å redusere faren for at menneskeheten kommer i skade for å utslette seg som følge av en krangel over provinser i periferien, mens avskrekkingen forble intakt. Reduksjon forkom, men Russland har i dag 4477 stridshoder til bruk, hvorav minst 1900 er taktiske atomvåpen.
Det er dette prinsippet som nå er i ferd med å glippe. Problemet med atomvåpen, er at det er vanskelig å bruke bare ett. Noe av årsaken til dette ligger i at varslingsmekanismene som ble etablert under den kalde krigen har forfalt. Samtidig har Vesten teknologisk overtak i mottiltak mot atomvåpen.
Dersom Russland skulle finne på å svare på hva de hevder er Vestens utvidelse av kampsonen med å bruke atomvåpen, er det tenkelig at dette vil føre til pause og forhandlinger. Det kan også slippe løs en hurtigeskalerende pingpong-dynamikk hvor handling og tilsvar øker, time for time.
Våre ledere synes ikke å ta inn over seg hvordan detonasjon av taktiske atomvåpen av den typen Russland kan finne på å bruke i nær fremtid, lett kan eskalere til sivilisasjonskollaps. Sivilisasjon er ei tynn hinne. Om sårbare forsyningskjeder brytes vil sulten snart ta plass under våre Ph-lamper.
USA har gjentatte ganger under krigen understreket at det ikke er noen tegn til at Russland har stilt sitt strategiske arsenal i beredskap. På den annen side ser vi at Russland nå sender sine gigantiske atomubåter til sjøs, trolig med nok strategiske atomvåpen til å gjøre våre byer til glassørkener.
Det såkalte Fermi-paradokset er konflikten mellom mangelen på klare, åpenbare bevis for utenomjordisk liv og den høye sjansen for at det finnes intelligent liv der ute, rent statistisk. Hvis de finnes, hvorfor har de ikke tatt kontakt?
Den berømte vitenskapsmannen Carl Sagan hadde et nedslående svar på dette spørsmålet: Kanskje ligger det i intelligente livsformers natur å ødelegge seg selv? At vi fortærer oss selv før vi mestrer intergalaktisk reise. Dette er relevant nå som vi villig risikerer atomkrig.
I lang tid – siden 1960-tallet – har forsøk på å anskaffe atomvåpen blitt sett på som kjennetegn på å være hinsides den internasjonale folkeskikken. For de etablerte atommaktene var det et tegn på anstendighet å unngå å omtale faktisk bruk. Ansvarlige stormakter truet ikke med atomvåpen.
Russlands invasjon av Ukraina har – foruten å flerre FN-pakten – svekket dette tabuet. Siden krigen startet i februar har knapt en uke gått uten at russiske embedsmenn har truet bruk av atomvåpen. Ukrainske ledere har, på sin side, tilsynelatende krevd kjernefysisk ‘forkjøpsangrep’ på Russland.
Boris Bondarev, er en diplomat ved Russlands FN-delegasjon til Genève, sa opp sin stilling i avsky over landets invasjon av Ukraina. Han sa til New York Times at det som frastøtte ham mest var den eplekjekke måten hans kolleger frydet seg over muligheten for atomkrig.
Det er påfallende hvordan også Vestlige politikere hopper bukk over atomfaren når de erklærer seg uvillige til å ta russiske atomtrusler alvorlig. Det er verdt å minnes at i gisselforhandlinger er det å nekte forhandlinger eller å ta trusler på alvor en oppskrift på å få gislene drept.
Men det er jo langt unna, i Ukraina, tenker enkelte. Vi overlevde Tsjernobyl, vi overlever nok dette også. Det fører oss til det siste poenget jeg vil nevne; det poenget jeg aller helst vil at leseren skal ta med seg: Atomkrig vil trolig føre til umiddelbare og katastrofale klimaendringer.
Nature er verdens ledende vitenskapelige tidsskrift. I august publiserte Xi, Robock et.al. en studie der de simulerer hvordan atomkrig vil påvirke verdens klima. Studien viser at selv ‘små’ atomkriger vil kunne få ødeleggende følger i global skala.
De fleste atomvåpen testet steder hvor det er lite brennbart materiale. Ved faktisk bruk vil enorme mengder aske presses opp i atmosfæren og filtrere solen på en måte som vil føre til feilslåtte avlinger. Planeten kan så vidt fø seg nå. Selv en liten atomkrig kan føre til at millioner sulter i hjel.
I 2005 fikk amerikaneren Thomas Schelling Nobelprisen i økonomi «for å ha forbedret vår forståelse av konflikt og samarbeid gjennom spillteorianalyse» I Nobelforedraget reflekterte han over dette at atomvåpen ikke hadde blitt brukt i de 60 årene som hadde gått siden Hiroshima.
Schelling kom til at dette kom, dels av våpnenes avskrekkende effekt, men at i de tilfellene når atommaktene hadde befunnet seg i krig eller konfrontasjon hadde tilbakeholdenhet mest å gjøre med det tabu som er knyttet til faktisk bruk.
Om dette tabuet brytes vil lyset dempes over hele kloden og den verden vi arvet falme til et fagert minne. I tidligere tider ville en slik trussel ført til fredsinitiativer. Ikke denne gangen. Kun total seier er godt nok. Over landet med verdens største atomarsenal. Kanskje Carl Sagan hadde rett?