Morgenbladet Apr 13, 2018
Hvem er den nye nasjonalismens tenkere? ”Den borgerlige offentligheten” finner ikke plass til ideologiske utfordrere, skriver Asle Toje.
Norge er et land hvor vi er så glad i konsensus at vi ofte forblir i enigheten, også når den tar feil. Det underlige er at folk er inderlig redde for å gå imot flertallet, mens vårt samfunns arkitekter har nettopp det til felles.
Norges ledende statsviter, Øyvind Østerud, er et eksempel på dette. I en tid da det er bred enighet om at norsk forskning er best på engelsk, har Østerud – på tross av at han skriver utmerket engelsk – gjort mesteparten av sitt arbeid på norsk.
Dette har gjort Østerud innflytelsesrik hinsides de mange verv han har innehatt. For, fritt etter Maynard Keynes, er samfunnsengasjerte mennesker som tror seg å være ubundet av intellektuell innflytelse, vanligvis talerør for en eller annen statsviter. I Norge ofte Østerud.
Vi står alle på forgjengernes skuldre, våre tanker formes av argumenter formulert av tenkere vi ikke lengre kjenner navnet på – og når vi kjenner navnet – som for eksempel Bjørnstjerne Bjørnson – vet vi sjelden hva arven består i.
Øyvind Østerud skrev læreboka i statsvitenskap og han ledet den norske maktutredningen (2003), en av de mest tankevekkende og innflytelsesrike av sitt slag. Rommet mellom disse ytterpunktene er fylt av et dusin bøker og hundrevis av formidlingsartikler.
Festskriftet som nylig kom ut i forbindelse med professorens 70-årsdag ble inndelt i fire temaområder hvor Østerud har gjort seg gjeldende: nasjonsbygging, internasjonal politikk, maktforskning og offentlig politikk.
Firedelingen er korrekt, men det er riktigere å si at Østerud er generalist. Dette i en tid da stadig mer av samfunnsvitenskap dyrkes på stadig mindre teiger. Han er professor av den gamle skole, overbevist om at universitetet plikter å bidra til et informert offentlig ordskifte.
Derfor har han også gjort så mye formidlingsarbeid, som gir lite uttelling i planøkonomien som er ment å måle forskningskvalitet. Den brede tilnærmingen har tillatt ham å styre unna faglige motestrømninger det være seg makrososiologi, konstruktivisme eller neo-positivisme.
Dette gjør det også vanskelig å plassere Østerud. Er han realist, liberal, eller kanskje English school? I festskriftet sammenlignes han med franskmannen Raymond Aron, men det passer dårlig. Aron søkte makten. Østerud har holdt faglig avstand til det politiske Norge.
Kanskje er gamle Max Weber en bedre parallell? De to deler i alle fall den oppfatning at metode og teori bør tilpasses forskningsobjektet, at komplekse tanker bør formuleres lettfattelig og de deler troen på folkestyret som den beste forløser av spenninger i samfunnet.
Maktutredningen møtte mye kritikk da den kom ut i 2003. I ettertid er det åpenbart at Østerud helt riktig så konturene av en samfunnsutvikling hvor økonomiske, teknologiske, byråkratiske, rettslige, mediemessige og ideologiske krefter setter folkestyret under press.
Max Weber skriver et sted at allmenn stemmerett var svar på endringer i krigføring på 1800-tallet. Da staten ga seg retten til å kreve borgernes liv, var motytelse påkrevd. I dag er staten mindre avhengig av borgerne. Kanskje det er ventelig at den blir mindre lydhør?
Harvard-professor Dani Roderik har påpekt at globalisering, integrering og harmonisering fører til at samfunn må velge mellom globalisme, nasjonalt selvstyre og demokrati. Vi kan bare få to av tre. Folkestyret har blitt salderingspost, hevder Roderik. Det gjør enkelte velgere forbitret, spesielt de som har stemmeretten som sin primære kanal for å påvirke de herskende.
Østerud knytter denne uro til nasjonalismens tilbakekomst. Han ser en stor debatt utspille seg i mellom globalister og nasjonalister. Problemet er, naturligvis, at de færreste vet stort om nasjonalisme, bortsett fra det radioaktive ryktet denne anskuelsen fikk etter 2. verdenskrig.
Som et resultat er forståelsen av nasjonalismens mange manifestasjoner og perversjoner i dag ukjent for de brede lag. Til alt hell har vi nå Øyvind Østeruds nye bok Nasjonalisme (Dreyer forlag, 2017).
Jeg skylder å påpeke at boken ikke er helt ny. Den trekker substansielt på Hva er nasjonalisme som kom ut i 1994 i fagprosaserien «Det blå bibliotek», som forøvrig også bør gjenopplives. Hva som gjør boken «ny» er ikke kun oppdatert empiri, men snarere endrede omstendigheter: Det som var en obduksjon av et ideologisk lik, er blitt en artsbeskrivelse av et spill levende fenomen.
Nasjonalisme er den mest mobiliserende ideologi verden har sett. Dens mangfold er dens styrke, og årsaken til dens holdbarhet og tøyelighet. I mange land fungerer nasjonalisme som et substitutt for religiøst fellesskap og som rammeverk for velferdsstaten.
Siden nasjonalismen formes av lokale forhold, har den avfødt et mangfold av sosiale og politiske systemer. Disse farges gjerne av tilstøtende ideologier. Sosialdemokrater, hinduer og konservative – alle kan de være nasjonalister. Tankestrømmen er derfor vanskelig å avgrense.
«Nasjonalisme er en doktrine om uavhengighet og selvhevdelse for et kollektiv, en nasjon.» Våre kjære nasjonalstater er konsekvensen av nasjonalisme, som vi avskyr. Østerud ser nasjonalisme som et «plastisk fenomen» og viser til Benedict Anderson som mente ismen mangler «den intellektuelle overbygningen» funnet i fascismen, sosialismen og liberalismen.
Denne påstanden er problematisk. Pankash Mishra viser, for eksempel, i sin nye bok Age of Anger (2017) hvordan indiske studenter fant utgangspunktet for vår tids hindu-nasjonalisme i Johan Gottfried Herders skrifter, som de tok med seg hjem fra Europa.
Misforståelsen kan bunne i at nasjonalisme er partikularistisk. Men, som Ernst von Salomon påpekte i Die Fragebogen (1951), er universelle pretensjoner skjebnesvangre. Dette fordi de hemmer selvkritikk mens ideologien blir fremmed for de som ikke er innforstått med den. Vår tids liberalisme er et tenkelig offer for denne mekanismen.
Nasjonalismen ikke noe intellektuelt hittebarn, noe Østerud utførlig viser ved å betone arven fra Johan G. Herder, Johan G. Fichte og Guiseppe Mazzini, men også Jean J. Rousseau, Ernst Renan og John. S. Mill. Østerud gir også nasjonalismens mange kritikere tilsvarende plass.
Uten å være universalistisk har nasjonalismen blitt universell. Det internasjonale system utgjøres av nasjonalstater. Østerud viser hvorledes en Europeisk måte å organisere stater innad og utad på har blitt eksportert til områder som manglet felles språk og kultur, med vekslende suksess.
Trådene samles til sist i ett kasus, Den europeiske union. EU er limbo mellom statsforbund og forbundsstat. Østerud påpeker at når stadig mer beslutningsmyndighet migrerer til overnasjonale organer, så utfordres etablerte forståelser av nasjon og nasjonalstat.
Østerud konkluderer: «Nasjonalisme tar opp næring fra sine lenker – den styrkes når den blir fortrengt. Den er et opprør mot ideologier og autoriteter som fornekter de nasjonale fellesskapene.» Da liberale eliter fornektet behovet for samhold og mening som nasjonalisme er et svar på, åpnet for gjenkamp mot den gamle ideologiske tungvektsmesteren.
Østerud gjør sitt ytterste for å være balansert. Han lar sågar Régis Debray fremføre bokens konklusjon: «Fornektelsen av det nasjonale har forårsaket tusen ganger større ødeleggelser i historien enn hensyntagen til det. Aksepter nasjonene, […]: hvis ikke, ta dere i vare. Det fortrengtes gjenkomst vil gå i strupen på dere.» Harde ord.
Og her ligger min kritikk. Hvilken nasjonalisme er det som vil gå i strupen – og på hvem? Mens boken er empirisk oppdatert, mangler analyse av den nye nasjonalismens tenkere. Dette er en mangel, ikke bare fordi disse er ukjente for de fleste. Men også fordi «den borgerlige offentlighet» ikke synes å finne plass til ideologiske utfordrere.
Det ville vært interessant å se en kapasitet som Østerud plassere Götz Kubitschek, Botho Strauß, Alain de Benoist og Peter Sloterdijk på kartet han har tegnet. Når det er sagt vil de som har lest Østeruds lettleste bok om nasjonalisme ha de beste forutsetninger for å gjøre det selv.