Minerva 25. mai 2019
Fire store og mislykkede korstog i perioden 1094-1204, fikk ikke bevegelsens pådrivere til å spørre seg om det var noe feil med mål eller middel. I stedet holdt omreisende influensere vekkelsesmøter hvor de truet sine tilhengere med evig fortapelse om de ikke tok opp korset.
En ledende autoritet på emnet, Gary Dickson, viser med sitater hvordan kombinasjonen av opplevde nederlag og utålmodighet drev predikantene til Johannes Åpenbaring med sine skremmende visjoner for å beskrive muslimsk kontroll over Jerusalem som helvete på jord.
‘Til våpen’-retorikken bet ikke på samfunnets eliter, ikke som før. De bitre erfaringene de hadde gjort seg tilsa at nok et forsøk på å kaste seg mot spydene i visshet om at troen ville gi dem seier, var fåfengt. I forrige korstog, det fjerde, hadde krigsherrene glimret med sitt fravær.
Mens makthaverne kjølnet ble en ild tent blant barna og ledet til et av de mest eiendommelige hendelsene i Vestens lange historie, barnekorstoget. De lærde strides om bakteppet, men sikkert er det at på forsommeren i 1212 kom to visjonære gutter, Niklas fra Køln og Steffen fra Cloyes, på den samme ideen: Barna skulle erobre Jerusalem.
For stod det ikke i Bibelen «La de små barn komme til meg»? Barna, genuint troende på svovelpredikantene samlet seg i store flokker og forsøkte først vekke den gamle korsfarergløden i de voksne gjennom å vandre fra sted til sted i prosesjon med bannere og salmesang.
På et eller annet tidspunkt mistet de voksne kontrollen over bevegelsen. Barna kunne ikke forstå at de voksne kunne si at noe var så viktig og allikevel ikke handle. Historikeren Dana C. Munro skriver at når barna ble spurt om hvor de skulle, svarte de «til Gud».
Steffen hevdet at de ville finne Det hellige kors på den andre siden av vannet. Den unge gutten ble løftet frem som en helgen og gutten svarte med stadig nye nedlastninger, direkte fra Gud. Underlig nok syntes mange voksne å finne dette mer pålitelig enn teologer eller eliter.
Snart kunne heller ikke prestene stagge dem, for også mange voksne – enfoldige, gamle, kvinner og løsgjengere som trodde at der riddere i harnisk hadde feilet, ville barnas uskyldrenhet vinne frem. Paven tok barnas side. Han sa «Barna gjør skam på oss voksne!»
Bevegelsen synes på dette tidspunktet å drives av sin egen dynamikk. Over alt hvor barnetogene gikk, fikk de mat og et sted å sove. Flokken vokste, for også voksne sluttet seg til dem, helt til Steffen i 2012 førte anslagvis 30 000 til Marseille under hymnen «Gud gi oss tilbake det sanne kors!».
I Marseille inngikk Steffen en avtale med hjelpsomme kapteiner som lovet å ferje dem til Palestina gratis. Syv skip ble rustet ut. To av dem led skipbrudd, mens fem andre seilte til Egypt hvor de voksne hjelperne solgte barna som slaver. Mange endte sine liv i arabiske bordeller.
Omtrent samtidig samlet den femten år gamle Niklas åtte tusen barn som han førte over alpene med løfte om at Gud hadde fortalt ham i en visjon at de ikke ville trenge båter, de ville gå tørrskodd til Jerusalem. Det skal her nevnes at revisjonistiske historikere, som Peter Raedts, hevder barnekorstoget primært må ha bestått av ungdommer og voksne.
Det tyske barnekorstoget hadde en strabasiøs ferd gjennom alpene og ankom Italia i utsultede og i filler hvor det hele kollapset. Til sist kom de til havnebyen Genoa hvor de lokale myndighetene prøvde å sette en stopper for galskapen ved å tilby barna borgerskap.
Svært få av de tyske barna ville noensinne få se lyset i sin fars hus igjen. De døde som fluer av utmattelse, sult, kulde på den lange veien hjem. Nikolas overlevde ikke hjemreisen og i Köln ble hans far hengt av rasende foreldre som anklaget ham for å ha stjålet barna deres.
Ingen fra barnekorstoget skal ha nådd frem til Det forjettede land. Den tyske historikeren Michael Menzel skriver om de overlevende: «da de ble spurt om hva som hadde vært meningen med det hele, svarte de at det visste de ikke».
Blant de voksne var det mange som skammet seg over at de hadde trodd at det var Gud som hadde forsøkt å drive de voksne til handling gjennom barnas eksempel. Men den lærdom man tok ble fanget i et eventyr, hvor barnet Nikolas for alltid vil huskes som Rottefangeren fra Hameln.