Barneranere

Morgenbladet Nov 22, 2019 

Barneranere. Selve begrepet ufarliggjør formen for kriminalitet. Jeg ble kontaktet av en ung mann, 16 år gammel, som nylig opplevde å bli ranet. Han ble stanset av fire innvandrergutter ved Oslo S og fysisk trykket inn i et avkrok, fortalte han.

Under en skur av rasistisk hån ble han tvunget til å gi fra seg sin mobiltelefon, høretelefoner og et armbånd. De tok hva de ville ha. Hele tiden mens han ble kalt «hvite feiging» og den slags. Til sist spyttet lederen ham i ansiktet.

Våre barn og unge er nå målet i en voksende kriminalitet som får et sterkere grep om det norske samfunnet. Ran og vold er ikke bare begrenset til innvandrertette bydeler, men de foregår i velstående forsteder og i villastrøk. Forbryterne synes å spekulere i at de har noe som minner om fripass til de er 18 år. 

Aftenpostens kommentator Therese Sollien skrev at «politiet som autoritetsfigurer er for lengst sosionomisert bort». Hun fikk svar av oppbrakte sosionomer og postmoderne politimenn. I går så jeg politiet danse BlimE dansen på biblioteket i Groruddalen, som jo er fåfengt siden biblioteksungdommen knappest er problemet.

For det som ikke er inkludert i alle artiklene om ungdom som blir frarøvet verdigjenstandene sine, er at det er tenåringer med utenlandsk bakgrunn som plyndrer nordmenn. De drar på jakt. Bort fra forstedene sine til andre bydeler. Den sbenske kommentatoren Rebecca Uwell har trolig et poeng når hun skriver om samme fenomen i Sverige:

«Precis som en våldtäkt inte handlar om sex utan om makt och våld i första hand handlar inte den här veritabla rånvåg mot unga om pengar utan om våld.» Og det handler ikke om penger. Hva skal de med enda en mobiltelefon?

Gutten anmeldte ikke saken og tok kontakt etter å ha lest en spalte jeg skrev i Morgenbladet som hevdet at «I Norge får jentene roser og guttene diagnoser». Han lurte på hva jeg syntes han burde gjøre?

Grunnen til at han ikke anmeldte, var frykt for å møte overgriperne i konfliktråd. Han hevdet at en bekjent hadde opplevd å sitte til spott og spe mens raneren trakk seg inn i seg selv og motvillig mumlet frasene som ble foreslått for han av megleren.

På vei ut ‘blikket’ raneren offeret med en emosjonell intensitet som hadde vært fraværende i beklagelsesprosessen, rent hat. Gutten fikk senere høre at raneren fortalte sine venner at han hadde kalt megleren en f###e og at han hadde truet med å voldta offeret neste gang han så ham.

Det var løgn, men ranerens ære var intakt og offeret skyr Oslo sentrum. Jeg hadde ikke stort annet å si enn at han må stole på rettssystemet og at han kanskje burde starte med boksing. Jeg er ikke sosionom så jeg sa rett ut at menn må kunne forsvare seg selv, om nødvendig.

Jeg er ikke sosionom: Menn må kunne forsvare seg selv, om nødvendig.

Hva som virkelig syntes å finne gjenklang hos gutten var tanken på at han selv om noen år vil være vellykket og utdannet, mens de som ranet han vil være det motsatte. Det syntes å gi mer mening enn noe av det andre jeg sa. Han hadde ikke fortalt foreldrene om episoden, mest fordi han følte seg ydmyket og pendlet mellom forakt og selvforakt.

Et aspekt det snakkes lite om i forbindelse med det pågående problemet med at innvandrergjenger raner unge, er den rasistiske komponenten. Lars Anders Johansson skrev nylig i Minerva om «hatet mot majoritetssamfunnet» der man i Sverige ser en lignende trend med sterke og tydelige rasistiske over- og undertoner. Ofre velges ut på grunn av sin hudfarge og nedverdiges av samme grunn.

«Rasist» er en av de verste anklagene i vårt samfunn, ett ord dannede mennesker vil gå langt for å unngå. Interessant nok ser det ut til at mens rasismens nivåer (avsky på grunn av rase) er i tilbakegang i vest-europeiske samfunn, ser det ut til at beskyldningene om rasisme går i motsatt retning.

I Norge har vi en rik flora av statsfinansierte anti-rasistiske organisasjoner og en ny hatlovgivning som har bekjempelse av rasisme som hovedfokus. Hvorfor har ikke tilfeller av ran, vold og ydmykelse med rasistisk motivasjon blitt like hardt fordømt som om det hadde vært hvite gutter som var lovbrytere?

Svaret er enkelt: Fordi ofrene er hvite – og kanskje også fordi de er gutter. Pooja Sawrikar og Ilan Barry Katz viser i en studie at i visse deler av akademia blir det å være del av den hvite majoriteten sett på som et privilegium, noe som gjør at hvithet i seg selv fortjener negativt fokus.

Sinnelaget oppsummeres i neologismen «bare hvite mennesker kan være rasistiske». Dette er – naturligvis – en rasistisk påstand, som tilskriver negative stereotyper på grunnlag av hudfarge. Anti-rasismen har i så måte endt opp som sin egen antitese.

Jeg kan ikke gå ut med navnet til gutten som kontaktet meg. Han vil ikke på noen måte være offentlig med sin historie. Men jeg har ingen grunn til å tvile på ham, og historien er ikke så utrolig. Mye tyder på at fortellinger som denne, som er anekdotiske og vanskelige å vurdere utbredelsen av, har en negativ effekt på samfunnet. Michael I. Norton og Samuel R. Sommers har undersøkt juridiske og sosiale kontroverser angående «omvendt rasisme», hvites økende bekymring for anti-hvit skjevhet.

Forskerne finner at hvites syn på rasisme nå minner om et nullsumspill, der opplevde fordommer mot svarte i løpet av de siste seks tiårene er assosiert med økninger i opplevde fordommer mot hvite. De konkluderer med at hvite i USA nå å ser anti-hvit rasisme som et større samfunnsproblem enn anti-svart rasisme.

Det stemmer trolig ikke, men oppfatninger trenger ikke fakta. Det viktige her, er at rasisme er uakseptabelt og må bekjempes. Dersom politiet og påtalemyndigheten lukker øynene for rasistisk motivert vold mot hvit ungdom, er jeg redd vi skaper ris til egen bak.