Aftenposten Morgen – 26.07.2009
Høydepunkter. Folkeeventyrene er nougatbitene i den norske litteratur-Tobleronen. Det gjør godt å lese oppbyggelige historier hvor rettskaffenhet belønnes, hovmod straffes – og hvor den usannsynlige helten triumferer.
Tre bomturer.
I folkeeventyrene er det én fortelling som går igjen. En representant for allmuen aner en uant fare, eller ser løsningen på en utfordring. Han kommer så foran øvrigheten – de som sitter på makthøydene i samfunnet. Antihelten – en askeladd – legger tradisjonen tro sin sak frem tre ganger.
Den første gangen får han høre at han tar feil, fordi han ikke er en av dem. De avbryter ham med spørsmål – du som er slik og sånn- skal liksom du hjelpe oss med denne viktige saken? Han vender hjem med uforrettet sak.
Annen gang han kommer foran de etablerte blir han hundset. Enkelte ganger er de riktig stygge. Kanskje holder de seg for nesen og sier at han ikke er «stueren». De styggeste sammenligner ham med møkk – eller brunt grums.
Ingen taleplikt.
Den tredje gangen Askeladden kommer, blir han stengt ute fra ordskiftet. Talefrihet medfører ikke taleplikt, må vite. Men så snur det hele seg. Hva antihelten har hevdet, viser seg å være riktig. Og med sunt bondevett og snarsinn klarer han brasene. Da innser alle som har hånet ham, at de har tatt feil. De erkjenner sin brøde, og Askeladden vinner heder og ære, og de lever alle lykkelige til sine dagers ende.
Og det er her noe skurrer. For hadde dette vært et moderne norsk folkeeventyr, så ville vi bare vært halvveis. For å ha rett er ikke det samme som å få rett. Øvrighetens representanter ville vridd på fakta – var det nå egentlig slik?
Og når det blir brakt på det rene at – jo slik var det, ja da ville de kjekt hevde at «dette ikke var noe nytt». «Dessuten er det ikke det dette handler om,» vil de si, «det handler om noe helt annet». Det handler om verdier. Og idealisme, det er jo maktelitens domene i Norge.
Offerets skyld.
Hvis saken ennå ikke var lagt død, så ville de vende seg mot Askeladden med rettferdig harme. De ville sagt at – vel hadde han rett i denne ene saken, men det hadde vært noe i tonen hans og de assosiasjoner den vakte – ja, det hadde fått dem til å tenke de mest avskyelige ting. De mener det er rett og rimelig at han skal stå til ansvar, ikke for hva han har sagt – men for hva de hørte. Så henger de samfunnets sjofleste merkelapper på han, mens de akker seg over at tonen i debatten er blitt så stygg.
Og hvis han tar til motmæle, ja, da diskvalifiseres han fordi han «virker så sint». I siste kapittel av det moderne norske folkeeventyret blir antihelten anklaget for å spekulere i offerrollen. De vil hevde at Askeladden da vitterlig hadde kommet til – hadde han ikke fått legge frem sin sak hele tre ganger?
Den dype staten.
Hvorfor er virkeligheten så ulik eventyrene? Det er dette, forvaltningen av de offentlige sannheter, som sosiologene Pierre Bourdieu og Luc Boltanski beskriver i sin artikkel «Produksjonen av den herskende ideologi». De to hevder at det ikke bare handler om pengemakt, men om kulturell kapital – menneskene som hersker i et samfunn er ikke nødvendigvis de som har mest penger.
Høyskolelektor Karl-Fredrik Tangen mener det i Norge «sentralt i statssystemet, og i randsonene av både staten og næringslivet, finnes en ganske eksklusiv kategori mennesker med privilegerte liv. Mange har privilegiene sine i arv og de opprettholder dem på statens regning» (Dagbladet 16. november 2008). I denne kategorien er blant andre høyere embetsmenn, forskere, kunstbyråkrater, journalister og ledelsen i de mange ikke-statlige organisasjonene.
Sannhetsforvalterne.
Det er ikke noe nytt at de som snakker mest om de fattige og sliterne, bruker dette til egne privilegerte prosjekter. Danmarks tidligere statsminister Anders Fogh Rasmussen, satte fingeren på det samme i sin nyttårstale i 2002, da han advarte mot et statsautorisert «eksperttyranni som risikerer å undertrykke den folkelige debatt».
Det samme kan sies om Norge. Det er oppsiktsvekkende at så store statsoverføringer kan avstedkomme så lite meningsmangfold. Det er en særnorsk form for «intolerant toleranse», der bedreviterne ikke kan tolerere de som ikke er så tolerante som dem selv. Dette har senket takhøyden til et nivå hvor gjengse meninger er politisk ukorrekte, og den kulturelle overklassen er de eneste som ikke trenger å bøye nakken.
Formynderiet.
For å rettferdiggjøre sin egen ledende stilling har den kulturelle overklassen en selvforståelse som dreier seg om å oppdra de andre. De snakker med største selvfølgelighet på vegne av mennesker som ikke er enige med dem. Da er fornektelse av egeninteresse viktig. Jens Bjørneboe, kvitterte ut med harde ord:
«Formyndermennesket er en menneskeart som – uten hensyn til eller variasjon i forhold til rase, farve, religion eller livsanskuelse ser sin høyeste glede i å bestemme over andre menneskers tankeliv, lesning, ytringer og livsanskuelse . . . Formyndermennesket har bare gode motiver. Det er vi som har slette motiver. Formyndermennesket vet det rette. Alt hva vi vet, er galt.
Derfor er det en plikt for formyndermennesket å formynde oss . . .» (Fra korttekstsamlingen Vi som elsket Amerika).
Derfor får vi stadig høre at de fattige, miljøet, barna(!) trenger en større del av felleskassen til sektorene som kultureliten dominerer.
Slik har vi kommet dit at folk flest subsidierer et mediemangfold som overrepresenterer andre meninger enn deres egne, hvor ikke-statlige organisasjoner fullfinansieres over skatteseddelen mens veiene bompengefinansieres.
Kulturkamp.
I Norge er det en lang rekke spørsmål hvor den folkelige høyresiden har advart – og den kulturelle overklassen har brukt sine krefter på å stenge dem ute av debatten. Det er noe av grunnen til at vi aldri hørte de argumentene vi burde ha hørt før utdannings-, utenriks-, justis- og kulturpolitikken ble gjort gjenstand for kulturradikale eksperimenter. Nå som disse veivalgene har vist seg å være tuftet på antagelser som er feilaktige, er elitens respons den samme som beskrevet over.
Det er et særtrekk ved det moderne Norge at makteliten kombinerer harmdirrende kjærlighet til de marginaliserte med forakt for de samme menneskenes meninger. Blankøyd idealisme og skamløs selvbetjening er en lite sympatisk kombinasjon. Det er noe av grunnen til at vi er inne i en kulturkamp i dag.