Dagens Næringsliv 20.04.2021
USAs nye utenrikspolitiske linje er mer slagord enn strategi.
De fleste klatreulykker forekommer under nedstigning. Utmattelse fører til feiltrinn. Nedturen krever et annet fokus enn oppturen, andre muskler og andre teknikker. Klatreren må omstille seg etter å ha nådd toppen.
Dette har en parallell i stormaktspolitikken. Det er vanskeligere å være en svekket stormakt. Øystein Tunsjø kan få rett i at rivaliseringen mellom USA og Kina vil ende i en slags bipolaritet, som under Den kalde krigen.
I så fall må USA bryte fallet. Svekkelsen vis-à-vis Kina har gått raskt. Anslag viser at USAs økonomi krympet med 3,5 prosent i 2020, mens Kinas vokste med det samme. Ifølge tallknuserne i Wind Information skyver dette frem datoen da Kinas økonomi er størst til 2028.
Naturligvis klarer amerikanerne seg bedre enn Europa, som marinerer i lav vekst. Konsulentselskapet PricewaterhouseCoopers spår at Europa vil være en utkant av verdensøkonomien innen 2050. I prognosen vil USA forbigås av også India.
Dette er et moderat scenario. USA kan utkonkurrere Kina og forbli verdens eneste supermakt. De kan også fortsette fallet og bli hva statsviteren Rudolf Kjellén kalte en avdanket stormakt; de hvis «saga er avsluttet», dømt til «å leve videre innenfor småstatens beskjedne rammer.»
Dette er lite ønskelig for USA. Nasjonens identitet er bundet opp i eksepsjonalisme; troen på at USA er makeløst og annerledes [les: bedre] andre stater, som oppsummert i det populære klistremerket USA # 1.
USA kan velge to hovedstrategier. Den ene medfører å kjempe om hegemoni med Kina i et flerdimensjonalt nullsumspill der den enes gevinst er den andres tap. Alternativet er ‘styrt svekkelse’ der USA forlenger sin dominans gjennom å unngå utmattende konflikt.
President Obama var defensiv. President Trump ville stanse maktoverføringen til Kina. USA tok til å utfordre Kina på alt fra menneskerettigheter til territorialkrav, klima og proteksjonisme. Kina har svart med å straffe USAs allierte.
Hvorfor? Fordi de allierte er USAs akilleshæl. Om USA prøver å bruke sin strukturelle makt til å skvise Kina ut av globale markeder, eller sin militærmakt til å demme Kina inne, kan Kina kaldkvele USAs avindustrialiserte venner med embargo.
Spørsmålet vil da være om USAs bløtkokte Europeiske allierte vil tigge nåde først, eller om massearbeidsledighet vil sette regimet i Beijing under press. En slik utvikling vil, som Xi Jinping har påpekt, ha mange tapere og få vinnere.
Dette gir grunn til å følge President Bidens Kina-politikk nøye. Biden støttet Obamas linje som visepresident, men Washington preges nå av Kina-skepsis og det er trolig enklest å la seg rive med.
Bidens utenrikspolitiske strateger, Jake Sullivan og Salman Ahmed, har laget en plan for en ‘utenrikspolitikk for middelklassen’. Tanken er at utenrikspolitikkens mål er å styrke det pressede borgerskapet. I grove trekk har Biden-doktrinen fire hjørnesteiner:
• Forankre og styrke alliansene gjennom multilateralisme.
• Proporsjonale svar på trusler, fokuser på det viktige.
• Ikke bruk makt med mindre det er effektivt og bærekraftig.
• Bygge tillit i utenrikspolitikken – med allierte og med rivaler.
Dette ønskelig, sett med norske øyne. Biden-administrasjonens tilslutning til Paris-avtalen og avvikling av Trumps reise-restriksjoner viser handlekraft. Det vil bli vanskeligere å få til en avtale om Irans atomprogram og få til en ordnet tilbaketrekning fra Afghanistan.
Biden-doktrinens største svakhet er Kina. Kurt Campbell og Rush Doshi som er Kina-eksperter i Det hvite hus tok i et essay i Foreign Affairs til orde for realpolitikk inspirert av de konservative storhetene Metternich og Castlereagh.
De sier Metternich, men de mener Kissinger. Grunntanken i republikaneren Henry Kissingers realpolitikk kommer fra doktoravhandlingen A world restored (1957), som omhandler gjenreisningen etter Napoleonskrigene med Metternich og Castlereagh i helterollene.
Problemet er at realpolitikk prioriterer praktiske -fremfor moralske eller ideologiske- hensyn. Biden-administrasjonen kan godt avsverge ideologisk motivert utenrikspolitikk, men liberal internasjonalisme er selve kjernen i det Vesten de vil gjenreise.
Dessuten synes presidenten uvillig til å praktisere real-politikkens fremste dyd: Ikke-innblanding i indre forhold. Under Biden har USA gjort et stadig større poeng av Kinas behandling av Uigur-minoriteten i Xinjiang-provinsen og demokratitilhengere i Hong Kong.
Viktigere er det at Biden-doktrinen ikke skiller mellom Kinas legitime og illegitime interesser. USA kan godt ønske seg et «slitesterkt og fleksibelt» internasjonalt system, men det avhenger av USA blir enige med seg selv om hvor mye plass i solen Kina skal ha, om noe.
Bien erklærer altså realpolitikk uten å praktisere det. Dette gjør USA uforutsigbar for Kina. I boken On China (2011) advarer Kissinger at konsekvensen kan være en ny kald krig mellom USA og Kina som ville «stanse fremskritt på begge sider av Stillehavet i en generasjon.»