Publisert i Minerva tirsdag 27. september
Joe Bidens utenrikspolitiske mål: Å understøtte det internasjonale systemet
Asle Toje
Utlandet er dit amerikanske presidenter drar for å lete etter laurbær, når deres innenrikspolitikk har kjørt seg fast. Dette gjelder spesielt etter mellomvalgene. I takt med at de mister fremdrift hjemme, frister det å reise utenlands på jakt etter kriser hvor amerikansk makt kan gjøres gjeldende.
Halvveis i sin første presidentperiode ligger Joseph Biden foran skjema. Dette er det motsatte av president Obamas tilnærming. Den demokratiske forgjengerens hovedmålsetning var på hjemmebane, og han skydde utenlandske forviklinger som kunne sette måloppnåelse i fare.
Biden skiller seg fra Obama i at han i årene før han vant presidentvalget i november 2020 primært var utenrikspolitiker, i Senatets senioravdeling. Han sikret en betydelig del av sitt ettermæle den dagen han ble valgt til verdensomspennende hyllest, mest for ikke å være Donald Trump.
Under primærvalgkampen i 2019 fikk Biden noen av de største jubelbrølene da han svor å hente soldatene hjem fra Afghanistan, og avsluttet vitterlig et «oppdrag» som i realiteten var en krig som kostet tusenvis av amerikanske liv, foruten de over 170 000 afghanerne som døde i krigshandlinger.
Obama ville drive nasjonsbygging «hjemme» og søkte seg mot det politiske sentrum. Biden har søkt seg mot venstre og har ikke lyktes med å samle USA. Landet er i dag like splittet som det var da han tok over. Biden er omtrent like upopulær som president Trump var på samme tidspunkt.
Dette er rart all tiden Biden har vært ivrig på å belønne sine velgere økonomisk. Han har utsatt betaling av studentlån og gitt gjeldslette til universitetsutdannet, som foruten å være velstående, er demokratenes kjernevelgere. Allikevel mener mange demokrater at han gjør en dårlig jobb.
Det så lenge ut til at Biden ikke ville få igjennom sin utleggspakke «Build Back Better», men den ble resirkulert som «The Inflation Reduction Act of 2022». Tilleggsbevilgningene har som mål å fikse USAs sviktende skoler, hullete veier, internettnettverk og shabby flyplasser.
Med det innenrikspolitiske handlingsrommet uttømt har Biden viet mer tid til det internasjonale. Det heter seg at «verden er alltid i krise», men det har vært en ny krise for hver dag i uken for Biden: Fra Ukraina til Iran, Saudi-Arabia, Etiopia, Venezuela og Taiwan.
Biden talte for døve ører, også i Kiev, da han fra juletider 2021 advarte om et nært forestående russisk angrep på Ukraina. Påstandene om at Kabul ikke kom til å falle, kort tid før Kabul falt, hadde gjenopplivet Irak-minnene om at amerikansk etterretning er upålitelig.
Etter angrepet har Biden lagt seg på en kompromissløs linje. USA har gitt Ukraina våpen de ikke engang selger til sine allierte. De finansierer krigsøkonomien og Biden har gjort det klart at alt annet enn russisk tilbaketrekking er uakseptabelt. Det har gitt NATO fornyet selvtillit.
Biden har vært nesten like kompromissløs på hjemmebane. I sin rikskringkastede tale fra utenfor Independence Hall den 1. september advarte presidenten om at «MAGA-republikanerne representerer en ekstremisme som truer selve grunnlaget for republikken vår».
Biden stod badet i rødt lys med soldater i bakgrunnen. I innhold og iscenesettelse, var presidentens tale til nasjonen kanskje den mest splittende noensinne. Han kalte republikanere som ikke avsverger Trump «en ‘klar og tilstedeværende fare’ for vårt demokrati».
Jen Psaki, Bidens tidligere pressesekretær, ga kontekst til talen da hun forklarte: «dersom mellomvalgene i 2022 handler om hva Biden har fått til», vil de tape. Strategien er å skremme uavklarte velgere over i egen leir ved å fremstille republikanere som ekstremister.
Splittelse er populært i USA for tiden. Trump viste vei, og Biden følger. Naturligvis er det uansvarlig å stemple halve landets befolkning som fiender av demokratiet, men det er også mobiliserende for et demokratisk parti hvor den harmdirrende venstrefløyen er et bærende element.
Ser vi utenlands, er Biden like framoverlent. President Obama snakket om USA som «uunnværlig katalysator» og fokuserte på globale utfordringer som frihandel og klimaendringer. Biden har valgt rollen som bærer av en regelbasert internasjonal orden.
Dette er en grunnleggende forskjell mellom Obama og Biden. Obama var inspirert av Paul Kennedy, som hevdet at hemmeligheten til at britene bevarte sitt globale herredømme lengre enn deres maktstilling skulle tilsi, var at de unngikk utmattende og unødvendige kriger.
Mens Obamas devise var «don’t do stupid stuff», har Biden tatt lærdom fra E.H. Carr, som la mye av skylden for sammenbruddet som ledet til annen verdenskrig på en manglende vilje hos den ledende stormakt til å garantere for internasjonal orden, til å håndheve spillereglene.
Det er i denne kontekst vi må forstå Bidens løfte om å forsvare Taiwan mot et militært angrep fra Kina, en reversering av den utstuderte tvetydigheten som USA og Kina har bygget sin handelspolitikk på siden 1979. Dette tar USA og Kina et stort steg i retning væpnet konflikt.
Ved å fullføre tilbaketrekkingen fra den muslimske verden, har Biden frigjort «båndvidde» til å konfrontere russisk og kinesisk ekspansjonisme. Det er et eksperiment: USA flekser nå sine muskler for å gjøre det klart at de vil forsvare regler de selv inntil nylig stod rede til å bryte.
Demokratene er ikke lenger på defensiven når det gjelder nasjonal sikkerhet. Dette skaper nytt samhold blant landets allierte, ikke minst i NATO. Glemt er munnhellet om at «NATOs skjebne vil avgjøres i Afghanistan» og trusler om at underfinansiering kunne få konsekvenser.
Biden representerer en retur til Bush-tidens verdensomspennende ambisjoner etter terrorangrepene i 2001. Den nåværende debatten ligner på 1990-tallets endeløse diskusjoner om USA skulle være verdens politimann. Likevel er konteksten for debatten ny og uvant.
Sammenlignet med 1990-tallet er Amerika mer splittet. Deres venner er svakere, og fiendene er sterkere. Spørsmålet er om president Biden har kraft til å være den verdenslederen han ønsker å være.