Norsk utviklingspolitikk trenger mindre, ikke mer Bob Geldof.
Trykket i Aftenposten13.10-008
Det er ikke lett å vite hva man skal si om Live-8. Hendelsen var en
maktdemonstrasjon av hvorledes gode intensjoner trumfer kritisk tenkning.
Mot blindt engasjement og tunge rockeriff har sunn fornuft lite å stille
Opp med.
Bob Geldof er engasjementpolitikkens fremste forsvarer. Han mener at verdens
problemer kommer av mangel på god vilje. Hans aktivisme er mest opptatt av å sette et eksempel. Geldof satte det på spissen: Noe må gjøres, «selv om det ikke virker». Klapp i hendene, gi en hundrelapp, stem med i allsangen, føl deg bedre.
Problemet er at denne typen skippertak virker dårlig. Tesen om at gode
intensjoner pluss mye penger erlik utvikling, har blitt testet i stor skala.
Når vi i dag skuer tilbake på norsk utviklingshjelps historie, er en av
hovedkonklusjonene at bistand uten inngående kunnskap ikke virker, at
bistand i blinde kan skade mottakeren. Som Christian Friis Bach understreker
i den nye danske bistandshistorien «idealer og realiteter»: det er
forbausende vanskelig å skape bærekraftig utvikling.
Det er lite plass for den slags realisme i rockestjerneøkonomi. Bob Geldofs
siste initiativ, Live 8 er et ekko av Live Aid, hans pengeinnsamling for den
Etiopiske sultkatastrofen i 1985. Live Aid var en spontan respons på hva
media presenterte som matmangel. Resultatene av tiltaket har blitt
debattert. Flodbølgen av penger og materiell som fulgte bidro, i følge journalisten David Rieff, til å holde Mengistus regime ved makten og understøttet en av de verste tvungne folkevandringene i modere historie. Etiopia manglet aldri mat var Rieffs konklusjon.
Mye tyder på at mangel på penger ikke er problemet med bistand. En lang
rekke rapporter har vist at den er gal, denne keynesianske tanken om at bare
man dumper penger i et samfunn vil de på en eller annen måte sette hjul i
spinn og dermed hjelpe de fattige. Penger er ikke «myk makt». Konsentrasjon
av kapital på feil steder skaper korrupsjon og forvrenger politiske og
økonomiske mekanismer. Uoverveid bistand avler avhengighet.
Det er trolig ikke tilfeldig at listen over Norges «hovedsamarbeidsland»
minner urovekkende om listen over verdens mest korrupte stater. Derav
William Easterlys retoriske poeng om at amerikanere skal takke seg for at
landet industrialiserte før bistand ble oppfunnet, ellers hadde de kanskje
ikke kommet seg ut av startgropa. Derfor er de stadige kravene om å
«fordoble bistanden» ikke hjelpsomme. Likeledes er dagens norske teppebombingslogikk feilslått. Å spre pengene på et utall prosjekter i et utall land gjennom et utall organisasjoner i håp om at man må vil treffe til slutt er i seg selv en fallitterklæring.
Kanskje på grunn av denne kritikken tok Live 8 en annen innfallsvinkel. De
200 millioner kroner konsertene genererte brukte arrangørene, ikke på verdens
fattige, men på seg selv. Ikke en krone gikk til Afrika. I stedet for å
skaffe til veie noen flylass med malariavaksine eller aidsmedisin, valgte man
heller å skape en mediebegivenhet. Geldof styrte unna tiltak som
kunne etterprøves. Logikken var kuriøs. Arrangørenes budskap var at de
hadde gjort sitt med å skape engasjement. – Hvis verdenslederne i G8 ikke
«gjorde sitt» – det vil si løse fattigsomsproblemet (det mest komplekse
problemet i internasjonal politikk) var den underliggende tanken at det
skulle undergrave publikums tillit til lederne. Ingen fair deal akkurat.
Det de ber om er å bli tatt på alvor som politisk bevegelse. Så la oss gjøre
nettopp det — og mer enn som behagelige bakgrunnsmusikk for våre egen freds-
og bistandspolitikk. For det første var Live 8 pinlig ansvarsfraskrivende.
Geldof hentet sin legitimitet fra en gruppe mennesker som kom på gratis
rockekonsert. Folk som ikke trenger å gi penger, eller tenke—de trenger bare
å klappe takten og holde hendene i været når de blir bedt om det. Dessuten
var det ikke G8, men FN som var rett adressat. Det er feil å overføre
legitimitet for slike dugnadsprosjekter bort fra FN. Mens rockeriffene duret
var det ingen som husket at Vesten alt har brukt pløyd flere marshallplaner –
700 milliarder dollar siden 60-tallet inn i Afrika.
De siste tiårene har sett en lang rekke omlegginger – strategisk og
institusjonelt- i norsk bistand. Men er det ikke noe urovekkende ved
hyppigheten og regelmessigheten ved disse omleggingene? Denne observasjonen
inviterer til et annet spørsmål. Er ikke de stadig nye visjonene, de stadige
institusjonelle ombyggingene og manglende evnene til å produsere resultater
som står i henhold til innsatsen en indikasjon på at vi har å gjøre med et
system som sliter med grunnleggende problemer? Som Norads direktør i 1991 uttalte: «Jeg har mine alvorlige tvil om utviklingssamarbeidet (…) Min bekymring er grunnleggende: Virker utviklingssamarbeidet? Griper vi det an på rette måten? Står resultatene i forhold til innsatsen?»
Den irske musikanten representerer engasjement og gode intensjoner. Det har det aldri har skortet på i Norge. Debatten her har kommet til et punkt hvor de fleste er enige om at formålstjenlig bistand krever forkunnskap, nøye oppfølging og evaluering. At de som kommer med innsigelser ikke nødvendigvis mangler empati. Norsk utviklingspolitikk er i ferd med å komme seg fri fra hva professor Terje Tvedt kaller «godhetsregimet», hvor gode intensjoner teller mer enn gode resultater. I denne situasjonen – for å si det med hans irske parhest Bono – trenger Norsk utviklingspolitikk Bob Geldof som en fisk trenger en sykkel.
Leave a Reply