klassekampen Nov 22, 2007
1840-tallet stod i nasjonalismens og liberalismens tegn i Europa. Borgerklassen opponerte mot autoritære herskere. Massenes fantasi ble fanget av ideen om at statsgrensene skulle tilsvare nasjonene. Lovfestede borgerretter. Et land per folk. I Norden tok skandinavistene opp fanen og i sør ville risorgimento-bevegelsen samle den italienske halvøy til ett rike. Enhetsbevegelsen i Tyskland slo også ut i full blomst på denne tiden. Det ble et folkekrav at de om lag 30 tyske stater skulle samles under ett flagg.
På foråret 1848 kokte det over. Revolusjoner rant som løpeild gjennom alle større land unntatt Russland og Storbritannia. Gamle fyrst Metternich som i en menneskealder hadde forvaltet Europa fra Wien, ble drevet i eksil av rasende folkemasser. I Berlin stod den prøyssiske kongen med blottet hodet foran likene av drepte demonstranter. Gaten var i ferd med å ta makten. I 1848 trådte en grunnlovsforsamling sammen i Frankfurt am Main. Deres oppgave var klar – å samle riket og gi det en konstitusjon. De liberale som var i overtall arbeidet også for et mer radikalt program – at landet skulle bli et liberalt demokrati. Heinrich von Gagern fra Hessen, ble valgt til parlamentets leder.
Over alt i byen hang de tyske nasjonalistenes trikolor fra vinduene – rødt svart og gull. Alt syntes å ligge til rette for Tysklands samling. Men da Frankfurt parlamentet presenterte sitt grunnlovsutkast i mars 1849 var deres tid allerede forbi. De hadde undervurdert de gamle maktstrukturenes styrke. Forsøket på å sette en ny sentralmakt overskrevs på de tyske statene endte i knall og fall. Prosjektet fikk dødsstøtet da delegatene med knapt flertall valgte å tilby den tyske tronen til kongen av Prøysen. Kong Fredrik IV avslo tilbudet. Parlamentet oppløste seg selv kort tid etter.
På 1990-tallet vokste Den europeiske union raskt i oppgaver og medlemsstater. EU var innenfor de fleste felt blitt det viktigste samarbeidsforumet i Europa. Marsjen mot «en stadig tettere union» syntes ustoppelig. Uten større debatt har unionen ikledd seg stadig flere av nasjonalstatens symboler: valuta, flagg, nasjonalsang og et nytt motto: «Förenade i mangfalden».
Oppildnet av disse suksessene vendte den europeiske elite seg mot det siste store prosjektet – å gjøre EU til en føderalstat. Denne drømmen kan knappest sies å ha vært noe folkekrav. Unionen ble av mange borgere oppfattet som fjern, byråkratisk og udemokratisk. EU-lederne hadde dessuten gjort lite for å forberede organisasjonen på de stadige utvidelsene. Beslutningsprosessene hadde blitt for trege, for kompliserte, for uforståelige. Det var på tide med reform.
«Konventet om Europas framtid», under ledelse av Franskmannen Giscard d’Estaing, ble kalt sammen i Brussel i februar 2002. Representantene skulle sette i gang reformer som skulle gi et forbedret, mer effektivt, mer samstemt EU. Endelig skulle elitekonstruksjonen forankres i borgerne.. Arbeidet skulle munne ut i et dokument som konsoliderte integrasjonen så langt og samtidig rydde vei for en europeisk sentralmakt. Det begynte håpefullt. Brussel bugnet av EU-flagg og EU-ballonger. Riktignok ikke spontant hengt opp av entusiastiske borgere, men dog.
EU-konventet skulle få hard medfart. Da de Europeiske statslederne møttes i Roma i desember 2003 for å godkjenne sluttdokumentet havarerte møtet i en storm av nasjonale særinteresser, stormaktsarroganse og ukyndig Italiensk lederskap. På forsøket i Lisboa lyktes statslederne i å nå et kompromiss. Men ikke før de hadde gått løs på konventets utkast med korrekturlakk og tusj. Resultatet var en uleselig versjon av de gamle traktater, en malplassert borgerettighetserklæring – samt noen vagt definerte lederposter. Men føderasjonen syntes å ha fordampet. Alt som var tilbake var klærne den skulle ha blitt kledd opp i.
Da de 105 representantene trådte sammen i 2002 ble de tiljublet av den intellektuelle elite som grunnlovsfedrene til en europeisk stat. To år senere ble de avfeid med et skuldertrekk. Statslederne som tidligere hadde lovet å arrangere folkeavstemninger om grunnloven, skjøv nå traktaten lengst inn i skuffen. Resultatet syntes ganske enkelt ikke verdt bryet å gå på barrikadene for.
Delegatene i EU-konventet likte å sammenligne seg med USAs grunnlovsfedre. Det mislykkede Frankfurt-parlamentet av 1848 er en mer sannsynlig parallell. Begge forsamlingene manglet egne midler, et klart mandat og autoritet til å fatte bindene vedtak. Det er grunn til å spørre om delegatene i det hele tatt fattet hvilken umulig oppgave de hadde gitt seg i kast med? For det tok ikke lang tid før det ble åpenbart at forsamlingene var dypt splittet over nær sagt hvert eneste kjernespørsmål.
Både i 2003 som i 1848 stod striden om føderasjonens utstrekning, maktfordelingen mellom dens sentrale organer og delstatenes suverenitet. Skulle man satse på en «lilletysk» løsning med Prøysen i sentrum eller skulle Østerrike inkluderes i et Stor-Tyskland? Hvor ender egentlig Europa? Skal Tyrkia tilbys medlemskap i EU? Skulle det samlede Tyskland være monarki eller republikk? Skal den overstatlige Kommisjonen eller det mellomstatlige Ministerrådet ha siste ord? – Og i hvor stor grad skal EU stenge medlemsstatene fra å føre en selvstendig politikk.
Begge forsamlingene møttes i troen om at der hemmelige forhandlinger og hestehandel mellom regjeringssjefer hadde feilet ville entusiasme og idealisme vinne fram i velvillig diskurs mellom likemenn. Begeistring ble avløst av desillusjon da representantene ikke klarte å komme til enighet og stadig flere delegater tok til å snakke med sine hjemlige regjeringers stemme. Konfrontert med uoverstigelige hindre bestemte begge forsamlinger seg for å omgå de spesifikke problemene og i stedet å konsentrere seg på det konseptuelle: Grunnloven. Samlingsverket.
Det var to kamp-generasjoner som ledet forsamlingene. Historikeren A. J. P. Taylor hevder at Frankfurt-parlamentet ble dominert av 1813-kullet som hadde kjempet mot Napoleons imperialisme. Men med årene hadde entusiasmen tørket inn. Ungdomsradikalerne var blitt middelaldrene, forsiktige og moderate. De trodde på overtalelse og kompromiss. De så seg selv som bedrevitende; uinteresserte i populisme og massepolitikk. Mye av det samme kan sies om 68-erne i EU-konventet. Dette ble en viktig faktor da begge forsamlinger forsøkte å unnslippe sitt uklare mandat ved å forsøke å knytte sin legitimitet til gata – uten å lytte til gata agenda.
Frankfurt-parlamentet var et direkte resultat av et folkekrav gitt styrke av voldelige opptøyer. Dette fundamentet styrtet sammen da parlamentarikerne gav etter for Danmark i Schleswig-Holstein-spørsmålet. De vettskremte parlamentarikerne måtte reddes fra rasende demonstranter av prøyssiske soldater. Den 15. februar 2003 mennesker tok til gatene i hundretusener over hele Europa. Det virket som den europeiske offentligheten, så ofte theoretiser i akademiske avhandlinger, var i bevegelse. Og de så til EU for å gi dem stemme. Men EU-ledere klarte ikke å kanalisere energien. De valgte i stedet å bruke sin tid på en konstitusjonell traktat som velgerne svarte med å nedstemme.
En av Frankfurt-lederne, Friedrich Dahlmann skrev i sin dagbok – «Hva er det vi er ute etter? Vi vil ikke kvitte oss med våre regjeringer. De må gjerne bli sittende. Men over dem skal det i fremtiden stå en felles regjering som har makt til å gjøre Tyskland til et mektig land». Det vil overraske om fremtidens historikere ikke finner lignende opptegnelser i konventledernes dagbøker. Delegaten i Frankfurt og Brussel delte den naive troen på at makt ikke er et knapt gode; at det går an å være «litt gravid»; at den nye sentralmakten ikke ville underminere medlemsstatene. Men statsledere vet at hvis man setter en kommisjon over regjeringen, da er kommisjonen regjering.
Fundamentalt sett stod de to forsamlinger overfor samme kjerneproblem. De gamle maktstrukturene de forsøkte å bygge den nye føderasjonen oppå godtok ikke å bli sendt ned en divisjon uten kamp. Taktikken som ble brukt fra forsamlingenes side var å blande et nødvendig og populært prosjekt med et visjonær og kontroversiell idé og deretter hevde at de to er uatskillelige. Det var ikke gitt at et samlet Tyskland måtte være et liberalt demokrati –eller at EU må bli en føderasjon for å bli en mer effektiv organisasjon.
Mottrekkene fra stormaktene var en klassisk blanding av veto og sabotasje. Storbritannias rolle i EU grunnloven var ikke ulik den spilt av Østerrike i Tysklands samling. Da det ble klart at det Østerrikske ikke-tyske imperium ikke ville bli inkludert i Tyskland i 1848, støttet Wien radikale forslag som de visste Prøysserne ikke ville godta – som at kongen kun skulle ha et utsettende veto. I 2003 la Storbritannias ned veto mot en rekke forslag innenfor skatte -og sosialpolitikk samtidig som de støttet alle tenkelige utvidelser av Unionen. Tyrkisk medlemskap er for London en garanti for at unionen vil bli for heterogen til å bli beslutningsdyktig føderasjon.
Forsamlingen som forsøkte å forhandle fram Tysklands samling i 1848 havarerte i kaskader av veltalenhet. Da delegatene til slutt tilbød kongen av Prøysen Tysklands trone, svarte Fredrik IV at han ikke ville ta imot en krone «fra rennesteinen.» Han anerkjente ikke forsamlingens autoritet. Fredrik anså Gud, ikke folket, som giver av et slikt embete. Siden «Gegen Demokraten helfen nur Soldaten» var ei populær folkevise i Prøysen på den tiden spørs det om ikke Frankfurt-mennene burde ha sett den komme…
EU-konventet har et lignende problem når de nå henvender seg til borgerne med en grunnlov og borgeretter som mange mener ikke er deres til å gi. Man kan like godt se i øynene at det vil bli vanskelig å vinne borgernes lojalitet ved å ’gi’ dem rettigheter som de allerede har. Rettigheter som er mye eldre enn Unionen. EU-konventet klarte aldri å definere hva en føderasjon ville gi som merverdi. Teksten skal til folkeavstemninger i en rekke land, blant annet Storbritannia og i Frankrike. Det er ikke spørsmål om hvis, men hvor mange av avstemningene som vil ende med nei. EU er ikke så populær i de brede lag som intellektuelle liker å tro.
Friedrich Engels tekst «Revolusjon and motrevolusjon,» er til dag dato den beste analysen av hendelsene i 1848. Engels beskriver hvorledes uvilje mot å følge massene og manglende forståelse av maktens natur beseglet Frankfurt-parlamentets skjebne. Ikke så å forstå at arbeidet var bortkastet. Tanken om et samlet tyskland slo rot. Otto von Bismarck gjorde viktige erfaringer som Prøyssisk utsending i Frankfurt. Og hans mest kjente sitat refererer til nettopp Frankfurt-mennene: ”Vår tids store spørsmål ikke vil avgjøres gjennom taler og flertallsvedtak – det var den store feilen i 1848 og 1849 – men med blod og jern.”
Lisboatraktaten fant i desember 2009 veien inn i EU-samarbeidet. Men ikke føderasjonen de skulle kle opp. Den sjansen ble skuslet bort av politikere som verken ville drive maktpolitikk mot eliten eller massepolitikk for gaten. De nye ’toppstillingene’ ble gikk til statister. En tysk avis kalte dette ’Selbstverzwergung’ – selvbedvergelse. Entusiasmen ble ikke høyere i 2010 da Gresk kollaps illustrerte farene ved felles valuta uten felles økonomi. EUs ’felles’ utenrikspolitikk er et eksempel på det samme . Nå gjenstår det å se om EU-konventet gjennom sitt moteksempel vil bane vei for en ny generasjon europeiske realpolitikere som makter å mobilisere massene – eller bruker utenriks og sikkerhetspolitikk som midler til å samle Unionen.