Publisert i E24 18. oktober 2024
Ingen mengde EU-direktiver endrer på at amerikansk proteksjonisme skader Europa.
Asle Toje
«Amerika bruker Europa som blodpose». Ordene falt under et møte ved Chatham House i London da en representant for en av de store Europeiske økonomiene kommenterte EU-kommisjonens tilstandsrapport «fremtiden for Europeisk konkurransekraft».
USA tar lite hensyn til at Europa betaler firedobbel økonomisk pris for Ukraina-konflikten i form av å finansiere krigen og den Ukrainske stat mens vi tar imot over seks millioner flykninger og betaler forhøyede energikostnader som følge av sanksjonene.
Men det var ikke det som irriterte Europeeren. Han var mer opptatt av hvordan USA tjener på Europas ulykke. Amerikanerne lokker til seg Europeisk industri gjennom subsidier i kjølvannet av USAs The Inflation Reduction Act, verdt 369 milliarder dollar.
Valget i USA er forstemmende, sett med Europeiske øyne. Begge kandidater er tilhengere av handelsvridende tiltak. Mens Harris er pro sanksjoner og subsidier, er Trump tilhenger av tariffer og handelskriger. Uansett hvem som vinner vil det trolig ikke gagne Europeiske økonomier.
Johns Hopkins-professor Henry Farrell skrev nylig i The Financial Times: «Amerika har et usunt forhold til økonomiske sanksjoner. Men USA er hektet på dem fordi det ikke trenger å betale mesteparten av kostnadene forbundet med dem. De får utlendinger til å betale i stedet.»
Frihandelen er blitt skadelidende i den storstatsentusiastiske malstrømmen utløst av finanskrisen, Covid, Ukraina og Det grønne spranget. Verdens handelsorganisasjon har en liste med brudd på handelsreglene som får pågå, fordi tvisteløsningsmekanismen er satt ut av spill.
Vesten, inntil nylig de fremste forsvarere av frie markeder, har vært med å uthule dette systemet. Vi bruker sanksjoner som spett og ‘grønne’ tariffer og subsidier som slegge. Klimamålene er viktige, men grønt er i ferd med å bli et annet ord for handelsvridende tiltak.
Dollarmakt gjør det mulig for USA å utestenge rivaler fra det globale finanssystemet. Det er derfor økonomiske sanksjoner er så nærliggende for USA. Men, som tidligere finansminister Jacob Lew advarer, jo mer USA politiserer dollaren, jo mer vil land lete etter måter å omgå den.
Den største faren for USA er at et alternativ til dollaren skulle oppstå. En slik valuta finnes ikke, men tilbud har jo en tendens til å følge etterspørsel. Stadig mer olje selges nå i andre valutaer enn dollar, om lag 20 prosent.
Det er en grunn til at USA har blitt mer selvisk. To grunner. Det første er statsgjelden som har vokst til 35 billioner dollar og vil vokse mer, uavhengig av hvem vinner i november. Det andre er overdreven pengetrykking. Mengden av verdens reservevaluta har doblet seg siden finanskrisen.
Utfordringen er at den amerikanske økonomien har sjaber vekst, trass sunne underliggende tall. I en analyse over fremtidsutsiktene konkluderte meglerhuset Deloitte: «Fra 2024 til og med 2028 vil BNP øke med en gjennomsnittlig årlig rate på 2,2 % per år». Det er lavt.
Pengetrykking og lån er ingen varig løsning, fordi det skaper inflasjon. Derav den tverrpolitiske enigheten om å re-industrialisere. Men Amerika suger i liten grad til seg industri fra Asia eller Latin-Amerika. Regionen som primært tappes, er Europa. Derav blodoverførings-analogien.
Dette er spesielt smertefullt for Tyskland siden Russland leverte om lag 20 prosent av Tysk gassimport. Innen få år vil hele denne posten være erstattet av LNG fra USA, til langt høyere pris. Den uoppklarte bombingen av Northstream 2 gjør at Tyskland mangler alternativer.
Tyskland er ikke alene. Den, av mange, etterlengtete Draghi-rapporten for å redde Europeiske økonomier malte et nattsvart bilde av produktivitetskrise, barrierer for nærings- og industrivekst, tap av kjøpekraft og en grånende arbeidsstyrke.
Europeisk produktivitet er langsiktig avtagende. Det har åpnet seg et økonomisk svelg mellom EU og USA. Europeerne betaler prisen i form av stillestående levestandarder. Disponibel inntekt per capita har vokst betydelig saktere enn i USA siden år 2000.
Washington mener Europa kan skylde seg selv. Den tyske økonomien har lenge prestert under evne. Den vokser langsommere enn alle OECD-medlemsstater i 2024, med unntak av Storbritannia. The Wall Street Journal bemerker at tyskerne nå ser mørkt på fremtiden.
Tyskland er blant verdens største naturgassimportører. De importerer rundt 95 prosent av gassforbruket. Tyskerne forbød hydraulisk oppsprekking av skifergass, som de i stedet importerer fra USA. Det tyder på at ønsket om å fremstå grønn er viktigere enn å være smart.
Fra 2010-2024 har EU hatt aggregert vekst på under 1 prosent. Økonomisk vanstyre er bakteppe for at mer enn halvparten av de spurte oppga å tro at EU sannsynligvis vil kollapse, i en meningsmåling tatt opp på vegne av European Council on Foreign Relations i 2019.
Amerika er godartet. Men Stephen Ambrose og Douglas Brinkley ser også NATO som et verktøy for å dominere Europa i den kritikerroste boka Rise to Globalism (2010). Den maktasymmetrien var uproblematisk. Den er blitt et problem, nå som USA kjører Europa som en leiebil.
Europas maktesløshet er påtakelig. President Biden akselererte NATO-medlemskap for Ukraina, uten å spørre resten av NATO. Europa har lite innflytelse på krigen i Ukraina. Amerikanerne konsulterer ikke lengre Europeerne, de informerer – ofte i etterkant.
Japan har også blitt redusert til statist i sine egne nærområder. Joe Biden la om Taiwan-politikken uten å -egentlig- å gi Japan en sjanse til å si nei. Dette på tross av at dersom Bidens væpnede diplomati leder til krig, vil Japan ganske sikkert trekkes inn.
Det er kortsiktig av USA å ikke ta hensyn. Amerikas relative svekkelse har å gjøre med rivalenes vekst, men også med svekkelsen av Vesten, kollektivt sett. Japan og Europa forenes i lav vekst, dårlig effektivitet, tapte markedsandeler og liberale eliters maktmonopol.
EU har ikke vært det vaktbikkja vi ville ventet i møte med et USA på industri-slang. Tonen fra Brussel er underlig underdanig når Demokratene har makten. Det virker som om unionen nesten er litt fornøyd at industrien forsvinner ut av deres egne klimaregnskap.
EU-kommisjonen har, under Ursula von der Leyen, gjort Selvmotsigelsen til sin husgud: De vil intensivere Det grønne spranget og industrialisere; ha handelskrig med Kina og frihandle mer. De vil gi mer til Ukraina og bygge opp egne forsvar. De vil regulerer mindre og de skal regulerer mer.
Det er i så måte talende at 77-åringen Draghi endte med å foreslå en ‘Marshall-plan’ for å redde Europa. Du skal alltid mistro slike som etterspør Marshall-planer. Enten vet de ikke hva Marshall-planen var, eller så har du å gjøre med en person som er i komplett villrede.
Det er noe å ha i mente når vi leser Politicos oppsummering av rapporten som var ment å reise kjerringa for EU: «Draghi-rapporten er full av gode intensjoner for å reparere et kontinent som har gått seg vill. Men mens visjonen er dristig, er de politiske løsningene praktisk talt umulige.»