FLYKTNINGKRISEN Sindre Bangstad, den utrettelige vokter av anstendighet og redelighet i norsk offentlighet, rir igjen. Ifølge med litteraturprofessor og Ibsen-ekspert Frode Helland kommer han i siste Morgenbladet med et patosfylt angrep på meg, etter en debatt mellom meg og Jan Egeland fra Norsk Flyktninghjelp (NCR) på Dagsnytt atten i september.
Kravet om manglende kildehenvisninger faller på egen urimelighet. Det er ikke fotnoter i Dagsnytt atten. Deres hovedpoeng, at min troverdighet som forsker skulle være vesentlig svekket fordi jeg overfor Jan Egeland påpekte at Syria ikke er den største lyktningkatastrofen etter andre verdenskrig, er naturligvis også urimelig.
La meg først understreke at krisen i Syria er blant de største humanitære katastrofene i moderne tid, og at det i så måte er mindre viktig om det er den største eller ei. Behovet for nødhjelp er akutt og gjelder millioner av mennesker. For de millionene som er drevet på lukt fra sine hjem og de hundretusener som har mistet livet i denne konlikten, er slike vurderinger irrelevante. Men de er av akademisk interesse, ikke minst siden det har blitt et omkved i debatten at Syria er den største lyktningkrisen etter andre verdenskrig.
Det er nødvendig å påpeke at det er stor usikkerhet knyttet til tallmaterialet fra alle disse konliktene, også Syria. Ifølge FNs høykommissær for lyktninger (UNHCR) er i skrivende stund tallet på syrere lyktet over grensen til nabolandene 4,2 millioner. Gerard Cohen viser i boka In War’s wake – til anslag på mellom 30 og 40 millioner lyktninger etter andre verdenskrig som Det Internasjonale Flyktningprogrammet i årene 1947-1954 arbeidet med å inne nye hjem til.
Det er merkelig at man skulle glemme dette, siden det avfødte FNs lyktningkonvensjon, som ellers siteres hyppig. Under Øst- Pakistan krigen i 1971 lyktet anslagsvis 10 millioner over grensen til India – dette er i faglitteraturen vanligvis omtalt som den største lyktningkrisen etter andre verdenskrig. Susan Brownmillers bok Against Our Will: Men, Women and Rape er her en sentral kilde. Men det er lere vinkler å studere lyktningsituasjonen fra.
Det innes, ifølge UNHCR om lag 7,6 millioner internt fordrevne lyktninger i Syria. Disse menneskene er ofte i en mer desperat situasjon enn dem som har lyktet over en statsgrense, dels på grunn av at hjelpearbeid i Syria er meget vanskelig og, dessverre, er dette et underrapportert aspekt ved den pågående lyktningkrisen. Internt fordrevne er det største lyktningproblemet i verden i dag. Ifølge Janie Hampton i boken Internally Displaced People: A Global Survey var antallet internt fordrevne under Biafrakrigen
1967-1970 om lag 10 millioner, altså større enn Syria. Peter Gatrel anslår i boken Free World?: The Campaign to Save the World‘s Refugees, 1956-1963 antallet internt fordrevne under Koreakrigen til 9 millioner. Disse tallene er nedstemmende lesning og skal ikke tas som noe forsøk på å relativisere det syriske folkets lidelse. Jeg påpekte en liten faktafeil i et resonnement, en faktafeil som var blitt hyppig gjentatt til jeg påpekte den, og som siden ikke har forekommet.
Resultatet av debatten mellom Jan Egeland og meg er altså en in historie om hvordan akademisk innsikt kan bidra til et bedre utenrikspolitisk ordskifte. Hvis Bangstad og Helland hadde vært litt mer interessert i saken, og litt mindre opptatt av å diskreditere meg, ville de også sett det.
