DAGENS NÆRINGSLIV 23.03.2016
Kontinuitet, eller endring: Det er det grunnleggende spørsmålet i analysen av internasjonal politikk. Opp gjennom historien har lange perioder med kontinuitet blitt avløst av korte, skarpe brudd. Innen alle de fire «sirklene» i norsk utenrikspolitikk; den nordiske, Europeiske, transatlantiske og globale – ser vi nå endring. Overnasjonale regimer bygges, men viljen til å etterleve dem synes svekket; USA revurderer sin rolle i verden; Europa er splittet – øst vest, nord, sør; og Norden er et geografisk uttrykk, ikke en politisk enhet.
Teoretikeren Hedley Bull peker i læreboken The Anarchical Society (1977) på en grunnleggende spenning mellom ordens -og kaoskrefter i internasjonal politikk. Styrkeforholdet mellom de to gir ethvert tideverv sine særtrekk. Kilder til orden omfatter internasjonale lover, normer og regler, samt respekterte prosesser for å etterleve eller endre disse. Kildene til uorden finner vi blant de som ikke følger reglene. Balansen mellom de to påvirkes av fordeler og ulemper ved etterlevelse.
Utenriksminister Brende har påbegynt arbeidet med en Stortingsmelding om utenrikspolitiske veivalg. Der vil det trolig uttrykkes forsiktig optimisme angående globale trender. Norge har uansett liten evne til å påvirke det internasjonale systemet og kan like godt håpe på det beste. Vi har større påvirkningsevne i alliansen med USA hvor direkte forbindelser vil bli viktigere. På den nordiske arena vil vi håpe på samhold, mot bedre viten. København og Stockholm er motpoler og enkelte i regjeringen i Oslo ser til Danmark, andre til Sverige.
Utviklingen den andre sirkelen, den europeiske, er mest urovekkende sett med norske øyne. Schengen er i trøbbel fordi Europa er i trøbbel. Migrasjonskrisen er vel så mye et symptom som en årsak. Gresk upålitelighet, Ungarsk opportunisme og Tysk uvørenhet har alle oppmuntret kaos. Vanskene med å få situasjonen under kontroll vitner om et dypere problem. Europa kan ta imot langt flere migranter, hvis det ledsages av en troverdig plan for å styrke nasjonale felleskap og sikre økonomisk vekst. Ingen slik plan foreligger.
I år ventes en ny million migranter. Tallet høres stort ut, men kan håndteres dersom de 17 EU- landene som i liten grad tar imot migranter åpner grensene. Det vil de ikke. Dels fordi det er høyst usikkert om det er økonomisk eller politisk klokt å gjøre som Tyskland. De land som følger Merkel setter sin lit til at vi vil lykkes vesentlig bedre med færre ressurser per hode enn vi har gjort med tidligere asylinnvandrere fra disse landene.
For første gang i EUs historie ser vi en øst-europeisk blokk vise lederskap, eller mer presist – utfordre Tysklands lederrolle. Den pågående kulturkampen mellom nasjonalkonservative ‘Orbanitter’ i øst og sosialliberale ‘Merkelianere’ i vest er ikke over. Et introvert og humørløst Tyskland sliter med å bevare solidariteten i EU. Frankrike har abdisert. Britene vil trolig bekrefte sitt medlemskap i folkeavstemningen i juni, men har i ånden alt forlatt unionen.
Norge befinner seg altså i en situasjon hvor vi ser utviklingstrekk som ikke er i vår interesse, men uten noen plan for hvordan vi skal mobilisere våre begrensede utenrikspolitiske ressurser for å oppnå visse resultater og unngå andre. Det er her den nye stortingsmeldingen må levere. I arbeidet vil UD måtte forsere en hinderløype: Første hinder er at de statsfinansierte ikke-statlige organisasjonene som vil rase mot enhver omprioritering. Det vil være fristende å resignere og fortsette engasjementspolitikken som om året var 1996.
Neste fallgruve er å konkludere at det internasjonale systemet er i ferd med å svekkes og at Norge derfor må investere alt i å bygge opp det internasjonale systemet. Sannheten er at Norge like lite kan hindre det internasjonale system fra å gå i stykker, som vi kan rive det ned. Vi er en småstat. Interessebegrepet er tredje hinder. Dessverre tømte forrige Stortingsmelding (2009) begrepet for innhold ved å definere idealer som interesser. Vi har lagt til idealer til vårt arsenal uten å integrere avkastningen dette gir i vår interessepolitikk. Når alt er interesser, er intet interesser.
Etter å ha forsert disse hindrene vil UD stå foran det store spørsmålet: bilateralisme eller multilateralisme: Skal vi binde oss til masten på en orden som har sprunget lekk; eller er tiden kommet for å løsne fortøyningene og ri av stormen? Skal vi investere i overnasjonale institusjoner, eller i topartssamarbeid med utvalgte partnere? Begge deler, lyder det fristende svaret. Men når oppgavene overstiger kapasitet er maktesløshet prisen på manglende prioriteringsevne: Vi vil pendle mellom uoppmerksom naivitet og overivrig aktivisme.
Kampen mellom Europas patrioter og internasjonalister er ikke over. Dersom overnasjonale løsninger forsetter å skuffe vil også Norge måtte orientere seg i retning bilateral, interessedrevet utenrikspolitikk. På samme tid er en mest mulig ordnet verden i vår interesse. Vi er altså i en pregnant valgsituasjon. En pikant vri er at det er Høyre som nå holder pennen; i et land hvor det tradisjonelt har falt til Arbeiderpartiet å utvise slikt utenrikspolitiske lederskap.