Trykket i tidsskriftet NORGES FORSVAR 4/10

På tunnelbanen fra Kastrup. En soldat i sandfarget uniform stiger på. Han har umiddelbart hele vognas oppmerksomhet. Det er ingen ledige plasser. I det soldaten bukserer skipssekken ned på støvlespissene reiser en eldre dame seg peker han ned på plassen sin. Hun sier «vi er meget stolte af jer». I dette lille opptrinnet ligger et bilde på forvandlingen av det danske militæret.

Danmark var blant de første landene til å forplikte soldater, sivile rådgivere og bistand til Afghanistan etter at talibans fall i 2001. 250 Dansk infanteri ble samlokalisert med den amerikanske luftbårne brigaden i Kandahar tidlig i 2002. I 2003, var Danmark sentrale i å omdanne ISAF-operasjonen fra en løs koalisjon til å bli et NATO-ledet oppdrag. København foreslo selv å sende tropper til den urolige Helmandprovinsen i august 2005.

Et vendepunkt inntraff i 2006. Da ble en dansk oppklaringseskadron i samarbeid med britiske og amerikanske tropper satt inn mot taliban og andre opprørere i «Operasjon Medusa». Etter en uke med harde kamper brøt Bornholmerne beleiringen av Musa Qala. Kort tid etter at danskene hadde unnsatt den britiske garnisonen kom de selv under beleiring. Hva som fulgte beskrives i boken «De Danske Tigre» av Lars Ulslev Johannesen. Taliban samlet styrker fra hele Helmand-provinsen og angrep den lille provinsbyen, hele 70 ganger.

Det kanskje mest imponerende er beskrivelsene av soldatenes evne til å holde hodet kaldt. De kjempet fra hus til hus i Musa Qalas trange basar mot en tallmessig overlegen fiende. Boka beskriver dansk jerndisiplin: Selv etter uker med kamper mot snikskyttere, morterangrep og selvmordsbombere, spør de danske soldatene fortsatt sin kaptein om tillatelse for å avfyre skudd. I de harde kampene falmet bildet av den rødmussede og velmenende danske ’jensen’. Det ble erstattet av en ny identitet «av samme støpeform som heltene fra Dybbøl skanse»* som en offiser i den danske forsvarskommandoen uttrykte det.

Kampene i Afghanistan styrket det danske forsvaret. Ikke minst fordi mål og midler ble knyttet sammen – tilgjengelige ressurser ble satt inn med ett mål for øye: utenlandsoppdrag. En rekke våpengrener – deriblant u-båtvåpenet– ble ganske enkelt avviklet. Friske midler ble satt av til innkjøp av nytt utstyr. Dette ble gjort i henhold til en overordnet strategi med fokus på krigens krav. Kapasiteter med relevans for den afghanske fronten – som taktisk luftstøtte, lastebiler, moderne artilleri og stridsvogner – fikk forrang.

Flere av de som ble intervjuet for denne artikkelen forteller at omleggingen kom som et sjokk for offiserskorpset. Det som hadde vært en trygg jobb i det offentlige ble på kort tid livsfarlig – i ordets rette betydning. Som en offiser jeg intervjuet sa det «utenlandsoppdrag er ikke lengre en mulighet, det er en sikkerhet». Noe av suksessformelen var at det danske forsvaret ble ikke bedt om å gjøre mer for mindre. De i fronttjeneste ble forfordelt i en slik grad at det ble rift om å bli utplassert. Et eksempel på dette er kavaleriet som ble stasjonert i Afghanistan har blitt belønnet med nye leopardstridsvogner.

Major Ehlers Kragh som for tiden arbeider ved Dansk institutt for internasjonale studier viser til at forsvaret ikke lengre ses på som «en forsikringspolise men et verktøy, som kan brukes aktivt også uten at Danmark er direkte truet». Den danske hæren har blitt et raskt og dødelig politisk virkemiddel. Dette peker mot en bevegelse bort fra den vernepliktige borgersoldat og mot krig som profesjon – som i Storbritannia.

Forskjellen på Danmark og Norge anno 2010 tydeliggjøres i synet på de falne. Ved inngangen på desember 2009 har 30 danske soldater falt i Afghanistan. Mens norske myndighetene bruker sivilt språk om drepte soldater – som om de var ofre for forbrytelser – er tonen i Danmark en annen. Danskene har blitt mer tykkhudete og offervillige.  Lars Bangert Struwe ved Dansk Institutt for Militære Studier hevder: «I pressen skildres soldatene nærmest som ofre for en arbeidsulykke. Fokus rettes mot den falne og hans familie, men uten at dette snus til å sette spørsmålstegn ved innsatsen».

Denne utviklingen synes paradoksalt nok å ha medført en mindre grad av politisk avhengighet enn hva som er tilfelle, for eksempel, i Norge. Debattene – omkring publikasjonen av Thomas Rathsacks bok «Jæger – i krig med eliten» og offisersforbundets leder Bent Fabricius som i Berlingske Tidende stilte spørsmål ved landets deltagelse i krigen – tyder på en militærmakt med en identitet uavhengig av politisk ledelse. Det er en interessent forskjell fra Norge hvor forsvarsreformene har redusert offiserstandens uavhengig fra den politiske ledelse i følge vår nå avgåtte forsvarssjef, Sverre Diesen.

Danmark gjennom å ta initiativet brukt operasjonen til å bygge en lett og mobil kampstyrke og å bygge tette bånd til landet som i siste instans garanterer dansk uavhengighet – USA. Viljen til å søke seg til den til hva Anders Fough Rasmussen har kalt «den kjempende kjernen» i NATO har bidratt til å heve den danske hærmaktens prestisje innad i samfunnet – og utad i NATO. Dette er en tankevekkende parallell til den norske erfaring. For oss har oppdraget i Afghanistan tilsynelatende svekket mer enn det har styrket. Norske soldater takkes ikke på trikken.

Asle Toje er utenrikspolitisk forsker og kommentator