Kom det et folk til Norge?
Jeg kjører over den lange sletta i hjertet av Ringerike mens historiker Sturla Ellingvåg peker på høydedrag med store gårder. – Der ligger Stein gård, hvor Olav den Hellige og Harald Hardråde trolig vokste opp, der ligger høvdingsetet Veien og der oppe ligger urgården Ve.
For bedre å kunne peke, fester han en flaske med en strikk til rattet for å la Teslaen styre seg selv, – EU-regler, sier han forklarende. – Du må ta på rattet hvert tiende sekund, selv om bilen er på autopilot. Han ler: – I oldtiden var uvilje mot å underkaste seg, en kilde til stolthet.
Hele sletta hvor riksveien går rett frem i flere kilometer, var engang en del av urgården Ve, som historikerne kaller Gård 65, etter matrikkelnummeret. Denne gården lå på et høydedrag ved Tyrifjordens nordbredde, og hadde noe av den beste matjorda i Norge.
Ve kontrollerte adgang til to store daler, Valdres og Hallingdal. Ordet Ve er betegnelsen på et sted som den norrøne religionen anså som hellig. Ingen ting står igjen etter gården, som kan ha blitt ryddet mellom istidene og forble et maktsentrum i tusener av år.
På 1900-tallet overtok kommunen gården, og lagde omsorgssenter. Bygningene forfalt, og den store haugen ble nylig parsellert ut til tomter. Vi stanser på høyden, og ser ned på gravemaskiner som graver seg flere meter ned for å legge fundamenter for rekkehus.
Jeg ringer kommunen og spør om det er utført arkeologiske forundersøkelser. Svaret er nei, selv om arkeologer mener at det kan ha stått en helt spesielt kultsted der, som kunne kaste lys på religion i tidlig bronsealder og lengre tilbake.
Ormekula
Ordet “gård” leder tankene i feil retning, for Ve var trolig mer i retning av et helligsted og høvdingsete. Ellingvåg forteller at man i Danmark har startet å kartlegge lokale høvdingslekter fra DNA funnet i gravhauger, for å se om samfunnseliten gjennomgikk utskiftninger.
Nedafor Ve ligger et felt med over 100 gravhauger som ble utgravd på 1800-tallet. Ellingvåg er ivrig på å undersøke beinrestene de fant. Jeg spør om det kan ligge skatter i haugene som ikke er gravd ut? Han forteller at de aller fleste gravhaugene er eldre enn folkevandringstiden.
Haugen var symbolet, inne er det vanligvis ikke annet enn et gravkammer med brente bein. Det var først under folkevandringstiden, fra-300-tallet at man tok til å gravlegge storfolk med masser av eiendeler, selv hele skip.
Ved gravfeltet har arkeologene funnet rester av et gigantisk langhus, 47 meter langt. Det stammer fra rundt 200-tallet, og har en uvanlig form som bare er funnet ett annet sted i Norge, i Ryfylke.
På et høydedrag over Ve ligger Ormekula, en borg på en skipsformet åsrygg. På sidene er det bratte skrenter hvor steiner er blitt stablet opp til brystvern. I kortendene har det blitt bygget tørrmurer, sannsynligvis bak rader med palisader. På vestsiden, over en 15 meter dyp kløft, ligger tvillingborgen, Slottsberget.
De glemte borgene
Lite er igjen av de gamle bygdeborgene, men likevel bemerkelsesverdig mye gitt at de ble bygget for nær 2000 år siden. Vi vet ikke eksakt når, fordi ikke en eneste av Norges om lag 400 bygdeborger har blitt gjort gjenstand for fullskala utgravinger, utrolig nok.
Høsten er kommet, og det er et skarpt drag i luften. Vi skritter over markspist sopp, og mosen surkler der vi klyver opp den bratte skrenten. Selv i sin ruin, er Ormekula – ormebolet på moderne norsk – imponerende. Det har vært mye møye å lage bolverket.
Historiker Sturla Ellingvåg spretter fra bastion til bastion, i det ene øyeblikket snakker han om bygdeborger i Belgia slik Cæsar beskriver dem i verket Gallerkrigene, i det neste undrer han om hjelet mellom de to borgene lå på veien rundt Hønefossen. Kanskje borgene var en bemannet tollstansjon?
Jeg fikk en times gratis undervisning over telefon av arkeolog Ingrid Ystgaard, landets ledende autoritet på bygdeborger. Hun fortalte at det ikke er konkludert om bygdeborgene var borger, eller panikk-rom for en storhusholdning. Det er også tenkelig at de var kult-steder.
Den forklaringen som gir mening, er at bygdeborgene ble bygget som midlertidig tilfluktssted for en underlegen styrke. Norske bygdeborger ligger ofte på svært utilgjengelige steder, som er grunn til at levningene er å se den dag i dag.
Det er interessant at bygdeborgene i Norge og Sverige antas bygd i perioden vi kaller yngre romertid og folkevandringstid (160 – 550 e.Kr.). Utgravinger fra Sverige tyder på at dette i mange tilfeller kan snevres inn til et langt kortere tidsrom rundt 500-tallet.
Historisk tid
Dette med “historisk tid” er ullent, siden historisk starter Norden omkring denne tiden, om vi bruker skriftlige kilder som målestokk. Dette er den mytiske oldtiden hvor Snorre starter sin Heimskringla.
Han skriver om Odin, erobreren som kom østfra, gjorde seg til konge i Sverige og etter sin død ble dyrket som en gud. Også Saxo skuer tilbake til folkevandingstiden og ogjen er det mobilitet mot øst som går igjen.
Thor Heyerdal så på sagaene som pålitelige historiske kilder, og forsøkte å finne Odins Åsgård i Kaukasus. Han har funnet lite gehør blant faghistorikere. Det er grunn til skepsis. Snorre skrev påfallende detaljrikt på 1200-tallet om hendelser som minst 800 år tilbake i tid.
Vi har også en håndfull romerske kilder som nevner germanerne i Norden. Tacitus skriver i boken Germania hundre år etter kristus om folkeslagene i skandinavia og bemerker at de ikke brukte seil. Han beskrivelser stemmer med arkeologiske funn.
Geografen Jordanes verk Getica fra omkring år 551 nevner 28 ulike stammer i Scandza, den skandinaviske halvøya. Fra Norge nevnes Raumarici, Augandzi, Rugii, Granni, Eunixi, Taetel, Arochi og Ranii. De tre første lever videre i navnene Romerike, Agder og Ryfylke.
I Getica beskrives Germanerne fra det høye nord som fysisk større og mer aggresive enn Germanerne på kontinentet. Arkeologiske kilder viser at datidens skandinaver var høye og grovbygde, trolig på grunn av et proteinrikt kosthold.
Jordanes kalte Skandinavia for “nasjonenes livmor”. Romernes interesse kom fra smertefull erfaring. Fra 100-tallet eksporterer Skandinavia en strøm av folk som til sist blir romerrikets bane; Kimbrere, Gotere, Vandaler, Anglere, Langobarder og mange flere.
Historikerne mener at dette er hjemmeavlet. Altså at disse stammene brøt opp fra lang tids bofasthet i det høye nord, for så å bli nomader i og på kontinentet. Drevet av klimaendringer, overbefolkning, jordmangel og generell krigslyst, gyver de løs på den siviliserte verden.
Det etablerte synet er altså at Norden eksporterte folkevandring, vi importerte ikke. Andreas Holmsen skriver i standardverket Norges historie fra de eldste tider til 1660, at folkevandringene kun berørte Vestlandet, en stamme fra øya Rügen slo seg ned i Ryfylke.
På tross av dette ser vi tegn til store kulturelle endringer i mye av landet på denne tiden. Nye stedsnavn kommer til. Endringen er også tydelig på potteskår, redskap og foretrukne våpen. Dette er dokumentert på grunn av nye gravskikker. Gravhaugene som før inneholdt knokler fylles med inventar, som igjen tyder på nytt syn på hva som kommer etter døden; en ny tro.
Det er nesten som om man kunne spørre seg om skandinavia rammes av folkevandingstiden før alle andre, at germanske stammer vandrer inn fra øst, kullkaster den gamle orden og gjør seg til herrer, før utferdtrangen påny melder seg.
Oluf Rygh, den norske arkeologiens far, skrev i 1869, etter å ha undersøkt gravhaugene ved Ve: – Forklaringen af Overgangen fra den ældre til den yngre Jernalder, er det for Nordens Historie allervigtigste af de Spørsmaal, som den nordiske Arkæologi endu har tilbake at løse. – Og vi har enda ikke løst det.
Haplogrupper
En del trær har blåst over ende oppe på Ormekula. Jordsmonnet er tynt, og trærne har løftet med seg jorda helt ned til berget. Det er ikke lov å grave på historisk grunn, men det må da være lov å pirke? Jeg banker klumpen under en velt, og en flat, rød helle med runde kanter kommer fri.
Jeg er så opptatt av å studere den, at jeg ikke legger merke til at Sturla har sneket seg opp. – Du drømmer om å finne en runestein? Det gjør vi alle. Ellingvåg tror at vi, ved å unnlate og undersøke bygdeborgene kan ha oversett en viktig kilde til historien om Norge.
Når så mange borger springer opp i et, historisk sett, kort tidsrom, er det grunn til å spørre hvorfor? Borgene kan være utslag av lokale stridigheter, men de kan også være tegn på inntrengere utenfra.
For det er noe desperat over mange av bygdeborgene, hvor mennesker har slept steinblokker opp på bratte utilgjengelige høyder som Ormekula. Ingen som selv har brutt og båret stein gjør slikt uten god grunn.
Den nyeste DNA-forskningen kan gi holdepunkter for dette. Kartleggingen av menneskets DNA er kanskje den største vitenskapelige oppdagelsen i vår tid. Folkeslag på vandring har lagt igjen mutasjoner i arvestoffet på sine rykkvise reiser på den eurasiske verdensøya.
Ellingvåg påpeker at det ikke trenger å ha være snakk om mange inntrengere. Små grupper kan ha stor genetisk påvirkning, dersom de forplanter seg bedre enn andre. Y-kromosomet hos menn går i arv og endres lite. Ved å se på dette, kan en spore seg langt tilbake i tid.
På Y-kromosomet finnes det haplogrupper. De mest vanlige her er I1, R1a og R1b. Førstnevnte kom tidlig sørfra i Europa med jordbruket. R1a og R1b kom østfra langt senere. Blant nordmenn er forekomsten av R1a-DNA høyere enn i Sverige og Danmark.
Ellingvåg er opptatt med et prosjekt for å kartlegge “kriger-DNA”. Målet er å se om de som er hauglagt med våpen har haplogruppe R1a. Det er et stort prosjekt, og materialet er omfattende. Beinrester fra et stort antall gravhauger er bevart i de skandinaviske museenes samlinger.
Som del av et DNA-prosjekt drevet fra København har han gjort stikkprøver, men understreker at funnene er nok til å komme med begrunnede spørsmål, men ikke entydige svar.
Ellingvåg påpeker at funn viser at våre førhistoriske forfedre reiste mer og lengre enn tidligere antatt. Folk har reist langs handelsruter som strekker seg til Middelhavet og Svartehavet. En jente som ble gravlagt i Danmark for 3400 år siden, viste seg å være født i Sør-Tyskland.
Monsteret i mørket
Ormekula var ingen permanent bosetning, folkene bodde trolig på gården under. Det er også vanskelig å forestille seg noen permanent garnison på berget, som ligger utsatt til for vær og vind. Før utgravinger, er den mest åpenbare hypotesen at dette var et “panikk-rom” for gården Ve, et sted hvor storhusholdningen kunne flykte.
Hva var de redde for? I sin doktoravhandling skriver Ingrid Ystgaard: Det ser ut til at de aller fleste borgene falt ut av bruk på [500-tallet], før enkelte borger ble sporadisk tatt i bruk igjen i vikingtid og middelalder.
Dette peker hen imot en tid preget av ytre fare. Fare kommer på denne tiden i mange former, uår som år 536, kjent som “året uten sommer”, eller sykdom som den Justinianske pesten, en pandemi som rammet det Europa i år 541 og herjer i nesten hundre år.
Vi har en kilde til datidens psyke i diktet Beowulf og Grendel som trolig stammer fra Danmark på 800-tallet. JRR Tolkien skriver i essayet «Beowulf: The Monsters and the Critics» om monsteret Grendel, som helten Beowulf tilkalles for å bekjempe.
Grendel bor i den synlige verden og spiser menneskers kjøtt og blod; han går inn i husene deres gjennom dørene. Grendel er det ukjente, morderen som lurer i mørket. Vår tid er preget av Freuds syn på ondskap, som et abstrakt potensial som finnes i alle mennesker.
For oldtidens germanere var monsteret noe som faktisk finnes utenfor, i mørket. De fremmede representerer kaos, urimelighet og eksistensiell fare. Diktets beskrivelser av monsteret Grendel minner om hvordan den siviliserte verden beskrev de germanske stammene.
Poenget jeg forsøker å gjøre, er at det ukjente er langt mer skremmende enn det kjente. Germanske krigere kledde seg og oppførte seg på måter som var ment å virke monstrøse, trolig for å skape den slags lammende redsel som oppsummeres i Grendel.
Noen kilometre fra bygdenborgene ble den eneste vikingehjelmen som noen sinne er funnet bevart i en gravhaug. Med sine karakteristiske briller har den vært med å forme den moderne TV-vikingen.
Hvorfor falt bygdeborgene ut av bruk?
For menneskene som bygde Ormekula var ondskap noe som var utenfor, i mørket. Ingrid Ystgaard påpeker et markert oppsving i bygging og bruk av bygdeborger under folkevandringstiden.
Hun spør: Hva kan ha vært en årsak til at man fant det nødvendig å bygge og bruke borger i denne perioden, og hva kan ha vært en årsak til at borgene gikk ut av bruk i løpet av mindre enn en enkelt generasjon?
Det åpenbare svaret er at de som bygde borgene tapte – eller at trusselen forsvant. Dagfinn Skre, som har arbeidet med bygdeborger på Romerike, mener at de mistet relevans som følge av maktsentralisering, hvor en konge på hver haug erstattes av makthierarki.
Den danske historikeren Lotte Hedeager forfekter et lignende syn der hun påpeker at hirden oppstår på samme tid, krigsherrens stående styrke. Hva synes sikkert, er at de fleste av bygdeborgene i Norge faller ut av bruk i tiden rundt år 550-600.
På den samme tiden endrer mangt annet seg i Norge. Ellingsvågs hypotese er at også Norge rammes av folkevandringstiden i form av at individer, kanskje hele stammer, vender tilbake til Norge etter krigstog på kontinentet som kan ha strukket over flere generasjoner.
En annen tanke, er at den store endringen i kultur, religion og teknologi som inntreffer med folkevandringstiden kan komme av at folkeslag utenfra vandrer inn og kullkaster den gamle orden og gjør landet til sitt. Snorres beskrivelse av Odin peker i denne retningen.
Kom det et folk til Norge? Konsensus i forskningen er at det ikke gjorde det. Historikerne mener at endringene i teknologi, våpen, språk og gravskikker kommer av at tanker, ikke mennesker, vandrer. Det som taler mot dette, er at endringen er så omfattende og så brå.
Vi vet at mennesker har levd i Norge i 10 000 år, men at kun de siste 800 årene er godt kartlagt. Resten av historien dveler i et halvmørke, der det vi har gravd opp av jorda gir grunnlag for høyst ulike tolkninger.
Vi står på den muren som omkranser Ormekula, og ser ned mot gravemaskinene på Ve. En dag vil vi vite mer om hvorfor våre forfedre reiste bygdeborgene. Noe av svaret ligger trolig under føttene våre, om ikke sporene utslettes før arkeologene endelig tar fatt.