Dagens Næringsliv 23.10-2019
FNs budsjettkrise er resultat av konkurranse, overforbruk og tapt relevans.
FN står i sin verste budsjettkrise på et tiår, med anslagsvis 1,4 milliarder dollar i manglende kontingentinnbetalinger. Generalsekretær António Guterres har advart om at det kanskje ikke er nok penger til å lønne personalet i november dersom medlemslandene ikke betaler hva de skylder.
I en tale til FNs 5. komite som fører tilsyn med organisasjonens økonomi, sa Guterres at årets Generalforsamling nesten måtte avlyses og ble muliggjort ved nødkutt i budsjettene. For å synliggjøre krisen har FN latt fontenen foran hovedkvarteret stå tom og slå av rulletrapper for å spare penger.
Naturligvis er det lite å spare på slikt, men FN håper at synlige kutt og mediereportasjer om FNs armod vil øke betalingsviljen blant de som enda ikke har betalt inn sin medlemskontingent for 2019. USA, FNs største bidragsyter er den største av skyldnerne.
FNs pengevansker sier mye om internasjonal politikk. Blant de lavthengende innsiktene, er at Trumps utenrikspolitiske egoisme oppmuntrer andre stater til å være selviske på en måte som undergraver fellesgoder. En annen er at den ferske Generalsekretæren ikke er god på fundraising.
Budsjettsituasjonen har gjort Gueterres svært forsiktig, spesielt i forhold til USA, noe som har innskrenket hans muligheter i ‘verdens vanskeligste jobb’ som hans forgjenger Trygve Lie kalte det. Det går alt nå rykter om at Gueterres ikke vil få sin kontrakt fornyet.
Men problemet stikker dypere. FN er oppblåst. Antallet medarbeidere har vokst og vokst, det samme har budsjettene. I 1959 brukte FN 59 millioner dollar, det generelle budsjettet tangerte 500 millioner rundt 1980 og 1 milliard ved årtusenskiftet. Så løp kostnadene løpsk.
2001-2011 var et tiår med enestående og uvøren vekst. Budsjettet mer en doblet seg. Gapet mellom budsjettvedtak og økonomiske bidrag har i stor grad oppstått fordi FN la seg til vanen å simpelthen øke kontingenten når de trengte mer penger. Omtrent slik NRK brukte kringkastingsavgiften.
FNs generelle budsjett vedas ved to tredjedels flertall av generalforsamlingen kan teoretisk vedtas av 128 medlemmer. Det betyr at de 128 landene som betaler minst (under 2 prosent av budsjettet) kan nedstemme landene som finansierer 98 prosent av budsjettet.
USA konkluderte under Obama at den eneste måten å garanterer prinsippet om nullvekst i FNs budsjetter var gjennom å holde tilbake en del av USA bidrag, noe landet nå gjør. USA krever reformer for å redusere sløsing, samt økt åpenhet rundt budsjettprosessen.
FN er svært motstandsdyktige mot forsøk på tvungen reform. 37 000 ansatte er alt for mange. Men antall ansatte tas som tegn på en underorganisasjons viktighet, så ingen vil nedskalere. Og jo høyere i systemet jo mer gullkantet er godene.
Det er derfor kutt rettes oftest mot unge kontraktsarbeidere og rulletrapper. Erfaring viser dessuten at dulgt kritikk av amerikansk envishet og tårevåte budskap om forestående kutt i hjelpen til verdens nødlidende (aldri byråkratiet) får land som Norge til å gripe etter sjekkheftet.
Albert Cohen skriver i mesterverket Herrens utkårede (1968) om Folkeforbundet, en organisasjon så opptatt av å ta vare på sine egne at de glemte ‘menneskeheten’ de hevdet å representere. Folkeforbundet syntes ofte mer oppbrakt av manglende innbetalinger enn av fascismens fremvekst.
Presset mot FN kommer også av en annen, ofte glemt trend. Da verdensorganisasjonen åpnet dørene i 1949 var de en av en håndfull mellomstatlige organisasjoner, i dag er det om rundt 300. Det betyr at det er flere om beinet og FNs ‘vi gjør alt’-modell sliter i møte med målrettede særorganer.
FN taper spesielt på kostnadseffektivitet. Nesten uansett hva du bryr deg om, fra å bekjempe fattigdom til klimatiltak eller mathjelp vil du finne organisasjoner som leverer mer for pengene enn FN. Det at FN ofte utgjør rammeverket som muliggjør andres innsats, glemmes ofte.
l dette kommer det at FNs rolle i internasjonal politikk er svekket. I en tid da multilateralisme er blitt synonym med seminarvirksomhet, er det flere internasjonale institusjoner enn det er behov for. De flyr i veien for hverandre i håp om at pengeregnet fra statskassene skal falle på nettopp dem.
Det er i skrivende stund 60 stater som ikke har betalt medlemskontingent i FN for 2019. De er konsentrert i Afrika, Latin-Amerika og Midtøsten. Det at Norge overoppfyller sine forpliktelser med 0,7 prosent, er et kronargument for å vinne plass i sikkerhetsrådet.
Norges ambisjon om å bruke sikkerhetsrådsplassen til å reformere FN er mindre troverdig. Norge er like dårlige på det som USA. Problemet er at FN har vokst seg større og dyrere enn medlemslandene er villige til å betale for.