DAGENS NÆRINGSLIV 13.07.2015 Side 3
Hvor mange doktorander tar det å fylle et professorat?
«Grekerne utviser stor intellektuell iver, de er smarte, nysgjerrige, snartenkte og oppfinnsomme. Men dypt, vedvarende tankearbeid og forsiktig presisjon smaker dem ikke [ … ] Ønsket om utdannelse er intenst også i samfunnets laveste lag; retoriske og litterære aktiviteter virker mer tiltrekkende enn moderne vitenskap. Antallet som søker å kvalifisere seg for lærde yrker er for stort, de danner et overflødig element i samfunnet, et utdannet proletariat [… ]. »
Utdraget, som er hentet fra Encyclopedia Britannicas artikkel om grekerne fra 1911, forekommer i Alexander Ibsens bok Gresk Blod. Jeg kom til å tenke på denne passasjen da jeg nylig fikk besøk av en kollega. For ti år siden studerte vi begge ved Columbia-universitetet, et av Amerikas ledende på statsvitenskap. Lara kunne fortelle at hun etter doktorgraden har undervist ved en rekke ledende læresteder, uten å tjene nok til å starte nedbetaling av studielånet.
Lara fremførte en klagesang som ofte lyder der doktorander samles, nemlig at mens det før var slik at akademikeren i en tid etter doktorgraden måtte tåle usikkerhet og lav lønn før de fikk fast jobb, er dette den nye normaltilstanden. Klagingen reflekterer dels en høyt utviklet sytekultur, men også fremveksten av en akademisk underklasse som underviser, veileder og retter uten å få tilgang til elfenbenstårnets økonomiske og sosiale goder.
Universiteter i hele den vestlige verden har tatt til å bruke midlertidige ansettelser av kvalifisert arbeidskraft som jevnlig byttes ut for å foregripe krav om fast utsettelse. Lara underviser for tiden ved et universitet i London hvor hun tjener om lag 250.000 kroner i året. Det er for lite til å leve bekvemt i en av verdens dyreste byer.
En spansk kollega, Jon, forteller at universitetet han arbeider ved i økende grad betaler foreleserne per time, ingen ting for forberedelser. «Vi tjener dårligere enn gymnaslærere. Det er nummeret før de kommer i en pickup og velger dagarbeidere: «du, du og … du! ». Mine to kolleger ba begge om at etternavnene utelates i frykt for å få rykte som «vanskelige», og således redusere sjansene for fremtidig ansettelse.
Det er ironisk at de antatt smarteste i samfunnet ikke forstår tilbud og etterspørsel. Det er med akademikere som med poteter – vi er bare verdifulle når det er få av oss. Ved selv å legge til rette for en eksplosiv økningen i antall doktorgrader har de som underviser ved universitetet gjort seg selv sårbare. Det er alltid noen som er villig til å undervise mer for mindre.
I 2014 var det cirka 237.000 studenter ved norske universiteter og høyskoler. Det er en økning på 21 prosent siden 2005. Gradsinflasjonen er påtagelig. PhD er blitt det nye hovedfaget. I 2014 ble det gjennomført 1448 doktorgradsdisputaser mot 782 i 2004, en tilnærmet dobling. Passende nok har universitetene tatt til å bruke industriell terminologi; de «produserer» doktorgrader av varierende kvalitet.
Økonomen Peter Cappelli har studert overutdanning i vestlige økonomier. Han påpeker at vi ikke skaper nok egnede arbeidsplasser til å suge opp det økende antallet universitetsutdannede arbeidere. Økningen i utdannelse i Europa har heller ikke gitt den effektivitetsbonusen som vanligvis følger skolering av arbeidskraft. Ifølge konsulentselskapet McKinsey har produktiviteten i Europa falt år for år siden 1990-tallet, sammenlignet med USA.
I de senere år har teknologiske fremskritt eliminert mange yrker som tidligere ga en trygg middelklasseinntekt. Det blir ikke bare færre industriarbeidere, men også færre billettkontrollører, kassadamer og journalister. Mange jobber er blitt flyttet ut av landet, samtidig som fri flyt av arbeidskraft i EU har forsterket konkurransen innad. Norske doktorander konkurrerer i økende grad med flinke utlendinger.
Økonomien vi ser konturene av synes å ha to tapere. Den ene er de halvgode studentene, de med ekspertise som ikke etterspørres i jobbmarkedet og som mangler utpregede kreative evner, sosial kompetanse eller stå-på vilje. Mange av disse ender opp i jobber hvor oppgavene som utføres er, vel … meningsløse. Meningsløse fordi jobbene består av oppgaver som strengt tatt ikke trenger å utføres, i det minste ikke av en doktor.
I mange land falt politikere for fristelsen til å skape unødige jobber i offentlig sektor for å kompensere for lav jobbvekst i privat sektor. Denne gruppen opplever nå stagnerende lønninger og innskrenkede jobbutsikter. Den økonomiske krisen har gjort at en del doktorander vil måtte konkurrere om lavkvalifisert, lavbetalt arbeid – eller å sitte på cafe og klage over sin skjæbne, som grekerne i leksikonartikkelen av 1911.
De andre taperne er de lavskolerte arbeiderne som utkonkurreres av ny teknologi og innvandret arbeidskraft. De som latterliggjør snakk om at «utlendingene tar jobbene», arbeider sjelden i yrker som er utsatt for slikt press. I så måte har kroppsarbeidere og akademikere mer til felles enn de er klar over.
Asle Toje, utenrikspolitisk forsker og kommentator