Klassekampen Sep 15, 2015
Syria er et sted hvor gode råd virkelig er dyre.
«Å ha rene hender», skrev den franske dikteren Charles Péguy (1873–1914), «kan også bety ikke å ha noen hender». Ingen har rene hender i Syria. Vesten støtter den Irakiske regjeringen som bekjemper IS, men støtter ikke Iranerne, som også bekjemper IS, fordi de støtter den syriske presidenten Bashar al-Assad, som vi ikke støtter.
Syria er Russlands siste støttespiller i regionen, som Moskva nødig vil være foruten. Russland støtter Assad som bekjemper de delene av den syriske opposisjonen som vi støtter, selv om enkelte av disse har vist seg å støtte Den islamske staten i Irak og Levanten (IS), som vi ikke støtter. Våre venner Saudi Arabia støttet ad omveier IS og våre Tyrkiske venner har også blandet seg inn, men mest for å angripe kurderne, som vi støtter.
Professor Janne Haaland Matlary har argumentert for at vi nå må erkjenne at Assad er det minste av to onder (Dagens Næringsliv, 10.09.2015). IS har vist at hva vi trodde var bunn i bøtta, var en falsk bunn og at bøtta hadde en dyp kjeller, full av gru. Jeg lette lenge etter et sterkere ord en dette «gru», men tiår med overdrivelser har gjort ord fattige.
Hvordan kom vi hit? Syria var så uheldig å være en sentral brikke i maktbalansen i Midtøsten. Derfor blandet rike Gulf-stater, Russland og Iran seg raskt inn da deler av folket i 2011 gjorde opprør mot det despotiske Assad-regimet. Vesten, ledet av USA, ønsket ikke la sine rivaler sable ned hva de en gang for 6 år (og en evighet) siden så som en grønn gren av den arabiske våren. Washington ga sin støtte til ‘den demokratiske opposisjonen.’
Og i denne malstrømmen oppstod IS, trolig som en del av Assads strategi. Mens den durkdrevne Assad viet sine krefter til å nedkjempe de moderate militsene fikk islamistene vokse seg sterkere. De ble bistått av Europeiske staters kraftløse aksept for overføringer av penger og fremmedkrigere fra Vest-Europa, samt villet blindhet fra Tyrkisk side. Europeiske ledere har nok i hemmelighet trukket et lettelses sukk når hjemmelagde islamister dro til Syria for å dø.
Europas ledere har i seks år vært mer opptatt av midlenes renhet enn at de faktisk når målet. De har vært tungnemme i å innse at de foretrukne maktmidlene bistand, asyl og dialog verken bremser eller stopper krigshandlingene. Syria viser noe av problemet med NGO-ifiseringen av Europas utenriksdepartementer. Det hjelper lite å eie pistol når ingen støper kuler.
Regimet i Damaskus har flere ganger vært nær sjakk matt, men har blitt reddet av militære ‘rådgivere’ fra den iranske revolusjonsgarden; fra den libanesiske Hezbollah-militsen og, nå nylig, av regulære russiske tropper. IS viste lenge liten interesse for å gå mot Damaskus. I 2012 brøt de ut fra sin base i Anbar-provinsen mot sør, mot Bagdad hvor det vaklevorne regimet Amerikanerne hadde innsatt, raskt tok til å svaie. I de påfølgende kampene ble kurderne Vestens nye hovedsamarbeidspartnere.
Det har med ujevne mellomrom oppstått krav i Vestlige land om å gripe inn militært i Syria. USAs President Obama og britenes statsminister Cameron beveget seg i mars 2013 nølende mot militære operasjoner men ombestemte seg i spranget. Den beske smaken fra Afghanistan, Irak og Libya sitter fortsatt i munnen på vestlige beslutningstagere. De har lite lyst til å ofre sine egne landsmenns liv i en bakkekrig med dårligere prognoser enn de tre foregående intervensjonene.
I fravær av gode alternativer kom, ifølge Alan Berger i avisa The Boston Globe, amerikanske beslutningstagere fram til en kynisk doktrine; ‘en kontrollert nedbrenning’. Det er hva brannmenn gjør med en overtent bygning som ikke lar seg redde. I korte trekk innebar dette å lene seg tilbake og la krigen gå sin gang mens Iran og Russland ødslet sine ressurser i en endeløs konflikt. Jeg understreker at dette er tanker som florerte på i USA. I Europa, hvor vi er opptatt av å ha rene hender, ville slikt tankegods gitt utenriksministerne kollektiv IBS.
Her vil vel enkelte av lesere vente at jeg som realist skal gratulerer disse bistre Amerikanere med deres kyniske maktkalkyler. De tar feil. Kynikerne var nemlig også naive. Det tok ikke lang tid før konflikten brøt gjennom de imaginære brannmurene og slo inn i nabolandene og truet med å destabilisere hele regionen. Hundretusener av mennesker på flukt søkte seg mot Europa, som i motsetning til de rike Gulf-statene, tilbyr asyl men hvor antallet overstiger viljen og evnen til å ta dem imot.
Slik gikk en regimekrise til å bli en nasjonal katastrofe til å destabilisere en hel region og, til sist, bli et globalt problem. Så langt er anslagsvis 220 000 mennesker drept i konflikten og 11 millioner er på flukt. Assads regime skal for tiden kontrollere mellom 17 prosent og 30 prosent av landet, IS kontrollerer en tredjedel til halvparten og ulike opprørsgrupper som kontrollerer det resterende.
Mens vestlige ledere har gjentatte ganger sagt at de ønsker å se Assad fjernet fra makten, er det ingen enhetlig opposisjon som evner å ta og holde makten hvis hans regime kollapser. Med unntak av IS. Alle humane mennesker innser at ethvert annet regime er bedre enn IS.
Så hva kan gjøres?
Vesten sliter med at utviklingen i Syria ikke gir klare eller gode alternativer. Den billigste løsningen ville være å etterspørre vestlig intervensjon, vel vitende om at det ikke kommer til å skje. Ikke i en skala som vil tvinge fram en seier på slagmarken, i det minste. President Obama kommer ikke til å sette i gang en operasjon som kan skyggelegge hele hans presidentskap på tampen av sin karriere.
Europa mangler vilje og evne. Frankrike og Storbritannia signalisert i forrige uke at de påny vurderte å slutte seg til USAs luftkampanje mot IS. Det markerer en ny omdreining i syklusen av stillestående diplomati, appell-diplomati og spredte luftangrep som har preget Vestens svar på den eskalerende krisen. Lite tyder på at luftangrep alene vil beseire IS.
Hva med Russland? Janne Haaland Matlary tar et kontroversielt standpunkt når hun hevder at Russland nå «kan spille hovedrollen i å finne en forhandlingsløsning». Det er tenkelig, men det forutsetter at Vesten er villige til sette Russlands folkerettsbrudd mot Ukraina til side. Det ruver et stort spørretegn bak denne antagelsen.
Heller ikke økt støtte fra Iran og Russland vil trolig være nok til at Assad vinner krigen. Det kan gjøre ham holder ut noe lenger, men han vil ikke være i stand til å gjenerobre landet. Assads stilling er blitt for svak og hans fiender er for tallrike. Den syriske regjeringshæren har degenerert til en udisiplinert milits.
Vestlige beslutningstagere ville foretrukket nær sagt enhver annen løsning enn den Haaland Matlary skisserer, men hun har dessverre trolig rett i at Russland er en uunnværlig part når det kommer til å finne en løsning på Syriakonflikten. Gjennom å øke sitt nærvær har Russland kjøpt seg plass ved forhandlingsbordet. Siden de ikke kan vinne militært, vil de trolig søke en slags forhandlingsløsning. Vesten er nå i den uvante stilling at dette kan skje uten oss i høysetet. Dette alene kan være nok til at Vesten bestemmer seg for koordinere med Moskva.
For at dette skal skje må Vesten svelge tungt og innse at vi trolig ikke vil bli kvitt Assad og IS på samme tid. Den vanskeligste oppgaven for Vesten i å beseire IS er, at løsningen sannsynlig vil være diplomatisk og militær. Det innebærer å samle, og kanskje også finansiere, en brokete koalisjon av stridende parter til en overveldende koalisjon mot IS under den gamle devisen – min fiendes fiende, er min venn.
For at dette kan skje, må Vesten kanskje akseptere at Assad gir fra seg makten mot løfter om at han ikke vil trekkes for Den internasjonale straffedomstolen. Han signaliserte ifølge den syriske opposisjonen villig til dette i 2013, noe USA blankt avslo. Enda verre – det er tenkelig at Russland forlanger at Assad-regimet får spille en rolle i Syria etter krigen.
Et annet alternativ, som diskuteres i forlengelsen av dette, er å etablere IS-frie ‘trygge soner’, noe Tyrkia skal ha arbeidet for i lengre tid. Dette vil innebære en betydelig militær inngripen, hvor den, eller de, som gjør grovarbeidet vil kreve stor innflytelse. Siden disse sonene ikke vil styres fra Damaskus vil dette i praksis kunne innebære at staten Syria vil splittes i to eller fler statsdannelser.
I beste fall vil vi se en ‘kantonisering’ etter sveitsisk modell hvor ulike stridende parter danner ‘hjemland’ for gruppene de representerer. Syrias dager som enhetsstat synes i skrivende stund å være forbi. Konklusjonen er altså at enhver tenkelig fred i Syria vil bli uvanlig dyrkjøpt og at alle parter vil få sine hender grundig skitnet til.
Asle Toje er utenrikspolitisk forsker og kommentator.