Minerva 2. des. 2019
NATO feirer sin 70-årsdag, alliansen vil ikke bli 100.
Enkelte nyheter skjer sakte, som svekkelsen av NATO. Denne gang er Norge i sentrum. Slik C.J. Hambro i 1940 kjempet for å redde Folkeforbundet, kjemper Stoltenberg nå for NATO. Med samme hell, ser det ut til.
Kort fortalt er alliansens sotteseng resultat av at alle mener de kan stille krav for fortsatt støtte. Det er allmenningens tragedie, dette at alle ønsker å nyte av den kollektive sikkerheten, men få ønsker å betale for den.
Det er grunnen til at NATO er svakt, men den nye krisen handler om opportunisme. Tyrkerne blokkerer NATO-samarbeid på østflanken for å få legitimert sin okkupasjon av deler av Syria. De vil ha Vesten til å stemple kurdiske allierte i kampen mot IS som terrorister.
NATOs nye medlemmer konsumerer mer sikkerhet enn de produserer og Tyskerne vil ha det samme uten å betale mer. Franskmennene konspirerer. Immanuel Macron ser at Europa ikke kan forsvare seg og mener Frankrike kan lede an, om bare NATO tok kvelden.
Det hadde hatt null sjanse om det ikke var for at USA har en leder som er svært upopulær i Europa. Trump reforhandler for tiden sikkerhetsenigheten som ligger til grunn i NATO. Han ønsker å skyve på maktfordelingen og byrdefordelingen i alliansen, begge i USAs favør.
Harland Cleveland, den legendariske NATO-toppen hevdet at: «Limet som holdt de allierte mer eller mindre sammen er en stor, kompleks og dynamisk avtale – delvis en forståelse blant europeerne, men mest en avtale mellom dem og USA.»
Trump vil ha større forsvarsbudsjetter og geopolitisk støtte vis-a-vis Kina. De får ingen av delene. Europeerne mener forsvar bør være gratis og styrer klokelig unna amerikansk geopolitikk. Flere lefler med Russland og Kina, USAs geopolitiske konkurrenter.
Norsk diplomati flyr nå beina av seg for å stabilisere NATO. Frykten er at toppmøtet i London som skal markere alliansens 70-årsjubileum vil bli en versjon av filmen Festen der Erdogan, Trump eller Macron kan finne på å lese ‘den grønne’ sannhetstalen.
NATOs ledermøte den 3.-4. desember skal markere alliansens 70 års jubileum. Det er bare en 3-timersaffære, men det blir lange timer. Macron varmet opp med å kalle NATO ‘hjernedød’ og Trump svarte med å redusere USAs bidrag til NATO felles budsjett med en fjerdedel.
I ettertid vil historikere kanskje spørre seg om Norge ikke burde vist lederskap på 2prosent-målet, siden vi er blant de land som trenger NATO mest. Et land som er opptatt av symbolmakt vil vite symbolikken i ikke å leve opp til vår forpliktelse, selv når vi hadde råd.
Det finnes ulike grader av ‘handling’ i politikken. Du kan faktisk gjøre noe, som for eksempel å øke forsvarsbudsjettet til NATO-minimum. Du ville trodd at Norge ville være like prinsippfast på dette som på 1-prosent-målet i bistand, men den gang ei.
Du kan også love at dine etterfølgere skal gjøre noe, si at de kommer til å nå 2 prosentmålet innen 2024. Problemet er at du løy da du skrev under på det i 2014 og om fire år kan du tenkes å fortsatt ha makten.
En løsning kan være å skyve forpliktelsen lenger ut i fremtiden. Regjeringen har prøvd seg på dette. Eller du kan fifle med tallene. Angela Merkel prøvde å argumentere for at bistand er forsvarsutgifter. Uheldigvis har NATO regler for å hindre kreativ bokføring.
I tilfeller, der du ønsker å kombinere engasjement med handlingslammelse er en offentlig utredning det åpenbare alternativet. Fordelen med ‘hvitebøker’ er at slike skaper så mye forvirring at alle alternativer synes like umulige.
Dette kan gjøres igjen og igjen. Bare i de Europeiske NATO-landene er det skrevet mange slike. I volum er de så omfangsrike at vi kunne bygge et om lag tjue meter høyt Pisa-tårn av dem, et «Monument over utredningsforsvaret».
Nederst i kurven av ikke-løsninger finner du ‘vismenn’’. Å etterspørre slike er i seg selv et tegn på krise. Det er flere grunner til at troen på at gårsdagens ledere vil løse morgendagens problemer latterliggjøres bak lukkede dører.
Ett aspekt, er at slike ‘vismenn’ sjelden leverer noe annet enn langdryge seminarer. En annen er at det finnes få genuint respekterte statsmenn. Det finnes mange forhenværende statsministre, men det er knappest det samme.
Ifølge NATO skal Gruppen vil sannsynligvis være liten, med en blanding av eldre statsmenn og andre som kan foreslå mer «radikale ideer». Trolig Madeleine Albright og Robert Kagan. Jeg kan gjette forslagene deres med stor grad av sikkerhet.
Macron forslo tiltaket som en høy langfinger til Trump og Trump vil forstå signalet slik. Slik han vil forstå signalet når 2024 kommer og nesten ingen NATO-land har nådd 2-prosentmålet. Da trekker Trump trolig ut kontakten på NATO som militærallianse.
I mellomtiden setter Europeiske ledere sin lit til at Trump taper presidentvalget til neste år. For Norge vil fremtidens historikere streve med å finne svar på hvorfor norske politikere ikke ville betale for de billigste og beste sikkerhetsgarantiene mens statskassa rant over.
En ekte statsmann, Axel Oxienstierna, ga svaret før spørsmålet: «Vet du inte, min son, med hur litet förstånd världen styrs»? Så lite forstand… De som ikke liker Amerikansk lederskap vil avsky det som kommer etter, skyhøye forsvarsutgifter og dyp usikkerhet.