Minerva 17. jul. 2020
Blacklivesmatter-oppstandelsen synes å ha oppildnet ekstreme krefter som søker å bekrefte sine fordommer gjennom å stemple ofre for rasistiske overgrep som rasister. Et av ofrene Rotherham-skandalen roper varsku om rasistisk hets fra antirasister på sosiale medier, ifølge lokalavisen The Rotherham Examiner.
Sjelden har en by fått sitt rykte så ettertrykkelig ødelagt. Når du taster inn ‘Rotherham’ i Google er en overgrepsskandale første treff. Mellom 1997 og 2013 ble om lag 1400 barn fra Rotherham utsatt for overgrep; de ble voldtatt og bortført, de ble sexhandlet til andre byer, slått og truet med å bli brent levende.
Gjerningsmennene var nesten utelukkende av pakistansk opprinnelse, og ofrene deres var nesten utelukkende hvite jenter i skolealder. Dette skriver professor Alexis Jay, en tidligere inspektør i sosialtjenesten, som fikk i oppdrag å gjennomføre en uavhengig granskning etter at avisa The Times hadde avdekket skandalen.
I rapporten beskriver hun hvordan overgriperne målrettet oppsøkte sårbare jenter fra arbeiderklassefamilier. Politiets egen granskning konkluderte at myndighetene lukket ørene for rapporter om hva tenåringsjentene ble utsatt for – ut av frykt for at de, hvis de ble gjort kjent, kunne styrke «rase-spenninger».
Rasisme syntes å være en medvirkende faktor til overgrepene. Et av ofrene, Bridie Fell, forteller i et intervju med The Telegraph at jentene alltid ble referert til som ‘dirty gori,’ pakistansk slang for en hvit kvinne. Dette går igjen i andre ofres vitnemål.
Bekymringsmeldinger ble feid under teppet av lokale myndigheter. Ved en anledning tok politimenn seg inn i en ruin og fant en beruset jente med flere voksne menn. De arresterte jenta for å være beruset og atal, mens mennene fikk gå.
Desperate fedre, som sporet opp sine døtre og prøvde å dra dem med seg fra hus der de ble misbrukt, ble selv arrestert. Noe av årsaken synes å være myndighetenes mistro mot arbeiderklassen. Slike som røyker under svangerskapet og går i velur.
Rotherham passet ikke i et land hvor 68-erikonet Erica Sherover-Marcuses definisjon av rasisme som noe bare hvite mennesker er i stand til, fremdeles dominerer. Tanken er at bare hvite mennesker kan være rasister, fordi det å være hvit antas å være det samme som å være privilegert, slik Sherover-Marcuse selv utvilsomt var.
Hvite i Rotherham fikk den tvilsomme æren av å behandles som om de var privilegerte uten å være det. Faktisk var de blant de minst privilegerte i hele det britiske samfunnet, skal vi tro forskere ved Bristol University som har studert britiske barns skoleresultater. Det er i tråd med hva The Economist skrev i 2006: «Nasjonens mest utsatte gruppe, i absolutt og relativ forstand, er fattige, hvite og briter.»
Den nevnte Bridie Fell fikk en birolle i BBCs TV-serie Growing up Poor der hennes første domfellelse dokumenteres. Serien handler om unge, underpriviligerte skoletapere som på 18-årdagen går fra ‘barn’ til ‘voksne’. Serien er et eksempel på ‘medfølende sosialpornografi’, skrudd slik at middelklasseseeren både kan føle seg samfunnsengasjert og på samme tid fråtse i arbeiderklassens fornedrelse.
Sarah Wilson forteller sin historie i boka Violated. Det er sterk kost, jeg måtte legge den fra meg flere ganger. Fra hun var 11 år gammel ble hun utsatt for seksuelle overgrep, først av pakistanske drosjesjøfører som overøste henne med gaver, og etter hvert krevde sex tilbake. Hun ble overbevist at dette var normalt, at hun ikke var verdt mer.
Mens britiske medier overkompenserte ved å sette søkelys på de mest grufulle detaljene de kunne oppdrive, er det mest skremmende ved boka hvor dagligdags overgrep kan bli. Jentene kom ofte fra hjem som ikke visste hvordan de skulle håndtere rebelske tenåringer.
«Jeg kunne jo ikke låse henne inne?» sier moren et sted. Hun meldte Sarah savnet flere ganger, men myndighetene gjorde ikke annet enn å flytte jenta til et barnehjem hvor overgriperne hentet henne i drosje hver dag.
Etter hvert ble hun leid ut av de samme mennene. Sarah Wilson var bare 13 da hun, halvnaken på en skitten madrass og bedøvet av vodka og kokain ble voldtatt av ansiktsløse menn, ofte fedre og sønner, som sto i kø.
Overgriperne mistet interessen etter at hun fylte 16, da var hun for gammel for dem. Boka ser ut til å lede opp mot en lys slutt da en mann av pakistansk opprinnelse hjelper henne ut av misbruket, men så myrder en annen anglo-pakistaner lillesøsteren hennes. Det er en mørk bok.
Skandalen ble avdekket av en enkelt journalist. Andrew Norfolk var nordøst-korrespondent for The Times. Fra 2003 begynte han å samle rapporter om pakistanske menns overgrep mot jenter i tolv til fjortenårsalderen. Gjennom undersøkelser av rettsdokumenter avdekket han at dette var et utbredt fenomen.
Da Norfolk ble hedret under British Press Awards i 2014 ble han spurt om hva som var de største utfordringene med det flere år lange graveprosjektet? «Til å begynne med, å finne noen myndighetsperson som var villige til å snakke om dette, selv ‘off the record’. Frykten for å våge seg inn i et kulturelt minefelt […]».
I 2019 ble Norfolk hengt ut av kolleger i en 72-siders pamflett hvor det hevdes at hans journalistikk er motivert av et ønske om å stigmatisere muslimer. Forfatterne passer også på å kalle ham rasist gjentatte ganger, i sitater vel og merke. To av de tre av forfatterne bak smedeskriftet er professorer i journalistikk.
Undersøkelseskommisjonen skriver at overgrepene kunne fortsette på grunn av en kombinasjon av faktorer; etnisitet, klasse og religion – frykt for anklager om rasisme; forakt for arbeiderklassen og bystyrets uvilje mot å utfordre et Labour-stemmende religiøst mindretall.
Før Norfolk forsøkte Labour-politikeren Anne Cryer å nøste i saken, men bøyde av da hun ble anklaget for rasisme. Rasismeanklager har høy injurierende kraft og lav bevisbyrde. Dette bidrar til å forklare hvorfor dette kunne pågå i femten år.
Den identitetspolitiske vekkelsen som fulgte etter drapet på George Floyd i USA har funnet ulike manifestasjoner. En av dem er at hvite hva øvre middelklasse har grepet muligheten til å markere avstand til sosialt underlegne ved å anklage dem for rasisme.
Pankaj Mishra forklarer det underlige fenomenet der hvite anklager hverandre for språk-forbrytelser som: «Selvforakt utvidet til hat mot ‘en andre’: den hvite i speilet».
Den siste bølgen av identitetspolitikk har ikke bare ført med seg et betimelig fokus på rasisme i det amerikanske samfunnet, oppvåkningen har også ført til en nyfortolkning av overgrepsskandalen i enkelte leire.
Labour-politikeren Sarah Champion ble nylig, ifølge The Times, anklaget for å oppføre seg som en ‘neo-fascistisk morder’ av en antirasistisk NGO da hun fordømte de dømte overgriperne. Rotherham viser farene ved identitetspolitikk. Det viser også farene ved å ‘rasifisere’ samfunnsdebatten.