Dagens Næringsliv 27. sep, 2017
Jeg lyttet nylig til en avgått minister som angstet over lav sysselsetting blant asylmigranter: «Om vi bare kunne si rett ut at ‘du vil bedre arbeidsutsiktene dine om du dropper hijab, eller ikke nekter å ta kvinner i hånden’. » Det er nemlig en avgrunn mellom hvor mye flerkultur skandinaver mener bør være lov og hvor mye vi ønsker i våre umiddelbare omgivelser.
Livsvalg som uttrykker opposisjon til samfunnets normer, fører lett til selvsegregering. Det er trolig medvirkende årsak til at en del asylinnvandrere sliter i arbeidsmarkedet. For enkelte er det intet alternativ, for andre er et liv på trygd resultatet av forestillinger om at den norske samfunnskontrakten er langt mindre krevende enn hva den i realiteten er.
Venstresiden gikk lenge i bresjen for å «forstå» kulturelle praksiser de ville avsverget om de forekom blant hvite. Nå er rollene byttet om. I niqabdebatten er det høyresiden som i praksis forsvarer selvsegregering på fellesskapets regning. Liberalere mener det ikke er statens oppgave å regulere borgernes klesdrakt. De mener også at det ikke er fellesskapets oppgave å finansiere selvvalgt utenforskap, men den fotnoten forsvant visst i den norske oversettelsen.
Nå vil våre folkevalgte forby skjulte ansikter i skolen. Det er en nødvendig, men ikke tilstrekkelig, løsning. Samfunnskontrakten kan aldri fanges i påbud og forbud. Det er bedre å eksperimentere med lokale løsninger som kanskje ikke virker i teorien, men som fungerer i praksis. Her er et eksempel:
For en tid tilbake intervjuet jeg lise Egholm, inspektør ved Rådmandsgade skole i København. Dette er en av få skoler som har klart å reversere hvit flukt. Skolen hadde 90 prosent innvandrere, nå er det en fjerdedel dansker. Hun forklarer sin metode «De tre K-er» i boken «Min blå sofa»: Kyss (elevene skal møtes med åpne armer), krav (mangelen på sådanne fremmer segregering) og kommunikasjon (å si rett ut hva som forventes).
Hun viser til at de fleste innvandrere ønsker at deres barn skal lykkes og at det er viktig å få dem til å forstå at hvis poden skal bli ingeniør eller lege, så må foreldrene gjøre sitt. Egholm gir foreldrene klar beskjed: «barna skal se dansk fjernsyn, de skal spise frokost og småjenter skal ikke kles opp i hijab».
Hun påpeker at skolen er en arena for integrasjon, men at dette ikke er skolens primære mål. Det primære målet er å gi barna utdannelse. Hun viser til den tillit som foreldre viser staten ved å la den ta hånd om det kjæreste de har og medgir at skoleverket misbrukte denne tilliten. Danske foreldre svarte med å sky innvandrerskolene.
Egholm mener integreringspolitikken har vært preget av berøringsangst. Man har unnlatt å minne foreldrene på at de har utvandret; at deres barn ikke kommer til å bo i Midtøsten, de kommer til å leve sine liv i Danmark. «Så slutt å late som om dere står med ett ben i hvert land. Dere står med begge ben i Danmark og gjør klokt i å oppføre dere deretter».
Hun minner om at likestilling er en av våre kjerneverdier og at vi skal være stolte av hva vi har oppnådd, ikke skjule det bak ryggen. Egholm fortalte med avsmak om en besøkende gruppe svenske lærere som spurte: «Hvordan kan vi lære å forstå æresdrap? ». Hun hevet stemmen: «Vi skal da for fanden ikke forstå æresdrap! ? »
Egholms metode er ærlighet: Å gjøre det klart at nye borgere kan velge fritt, men at valg har konsekvenser. Alle vil det beste for sine barn. På Rådmandsgade valgte man tydelige krav. Innvandrere kives om å få skoleplass der. Andre skoler har andre kjøreregler. Kanskje dette kan være noe for Norge? lovens tunge hånd kan ikke måle seg med frivillig tilslutning.
Det er ett problem: Flerkultur. Norge kom sent til multikulturalismen, men vi drakk grådig. «Multikulti» tar utgangspunkt i samfunn med en «tynn» kultur og høy grad av selvforsørgelse. Problemet er at Norge er et samfunn med en «tykk» kultur og en stor, tillitsbasert, velferdsstat. Da multikulti gikk av moten, fant vi en særnorsk løsning: vi oversatte multikulturalisme (som vi er mot) til «flerkultur» (som vi er for). Norge er på sitt mest flerkulturelle på Nav.
Som så mange ganger i vår historie står nå et «danskeparti» mot et «svenskeparti». Den danske løsningen er å legge til rette for assimilering. Denne modellen har sin styrke i sin fleksibilitet, hvor ulike integreringsmodeller utprøves lokalt etter behov. Den svenske løsningen er å oppdra flertallsbefolkningen snarere enn minoritetene. Her står likhet i tjenestetilbud sentralt.
Sosiologen Åke Daun har skrevet om hvordan svensker «liker å være lik hverandre». Slik er det i Norge også. Segregeringen vi nå ser er dels en konsekvens av incentivene i systemet. Det er lite som tyder på at resultatet vil bli et annet med en stor økning i asylinnvandrere. Skal parallellsamfunn unngås, må grep tas. Derfor er niqab-debatten viktigere enn enkelte på høyresiden innser.