Publisert i E-24. 19. september 2022
Dronningens begravelse gir Europa sjanse til å kjenne savnet etter tapt storhet.
Asle Toje
‘Den kalte krigen’ har holdt seg overraskende dårlig som tidsangivelse. 1900-tallets annen halvdel tok sin overskrift fra en krig som aldri kom og endte i et 1989 som annonserte brudd, men leverte kontinuitet. Vi manglet vidd til å komme på noe nytt oksymoron, så vi kalte tidene som fulgte for ‘etter den kalde krigen’.
Når vi nå legger Dronning Elisabeth II til hvile, kan det være passende å spørre seg om Europeere ikke gjør klokt følge våre egne tradisjoner og knytte en tideverv til dets ledende monark. Elisabeth var ikke dronning av Europa, bevares, snarere et smuldrende globalt imperium.
Og allikevel, i et eurosentrisk perspektiv er et trekk fra Elisabeths 70 år ved makten nettopp at Storbritannia vendte tilbake til Europa. Fra Churchill først så for seg et «Europas Forente Stater», til britenes EFTA ble overskygget av sin franske rival som de måtte tigge seg til medlemskap i.
I 1973 var Storbritannia et av de tre fattigste landene i EF. Romere var blitt til Italienere. Og allikevel styrket britene en laissez-faire impuls i Den europeiske unionen. Å regulere så lite som mulig stod i selvmotsigende kontrast til kontinental dirigisme, trangen til å regulere så mye som mulig.
Europeisk integrasjon skulle vise seg livreddende for en konkursrammet intellektuell merkevare, liberalismen. Under mellomkrigstiden var liberalerne kjent for å omfavne verdier de ikke var villige til å forsvare, forveksle sin egen velstand med moral og å underfinansiere forsvaret.
Liberalerne var forbundet med den slags grenseløshet som skulle gå fra amoral til moral i løpet av Den elisabethanske tiden. Deres seier ble muliggjort av at konservative vendte ryggen mot framtiden og at ordet ‘sosialistene’ fikk klang av støvletramp. Tiden får sin ideologi der ideologien har sin frihet.
Europeiske økonomier vokste gjennom disse sju tiårene. Fra 1950-tallets industridrevet vekst og tosifrede vekstrater, via 1970 til 90-tallets luntende 3-prosentvekst da Europeerne satt seg fast høyt i verdikjedene – og til 2000-tallets tjenesteøkonomier med samlet vekstrate på under 1 prosent.
Kanskje vil Den elisabethanske tiden minnes som en Gauss-kurve? Den begynte med et Europa knust etter verdenskrigen og det endte i et stagnert Europa som jevnt og trutt tapte andeler i en verdenshandel hvor eksporten i dag er 40 ganger større enn hva den var i 1913.
Imellom disse lavpunktene lå år med vekst og velstand; sosialdemokratiets tidsalder og årene da Europa eksporterte sin kultur og sine normer i global skala. Sekularisering og likestilling; institusjoner og individualisme. En tid var Europa virkelig et visdommens Athen for det nye Roma i vest.
Da Elisabeth II døde stod Europa avmagret og lederløst foran en lang, kald vinter. Dronningens bortgang gir en mulighet til å kaste et kaldt blikk over den forgyllede kisten og ut på vår egen tid. Hvordan er rikets tilstand? Syv sykdomstrekk peker seg ut.
Frivillig barnløshet. Over de siste tiårene har Europeerne mistet troen på fremtiden, de får ikke barn. Vår verdensdel er på vei mot den demografiske motsatsen til en frontkollisjon. Fødselstallene i EU er 1,5 barn per kvinne. Befolkningstallene vil falle dramatisk.
Det er ganske enkelt for få fruktbare kvinner i befolkningene til å snu trenden. I takt med at årskullene har blitt mindre, blir befolkningen i snitt eldre. Dette skaper en ubalanse mellom de som yter og de som nyter – stadig flere pensjonister skal underholdes av stadig færre arbeidere.
Dårlig utdanning: De siste femti årene har Europa gradvis overgitt lederskapet innen høyere utdannelse til USA. De vinner flest nobelpriser, har de best rangerte universitetene. Europa er ganske enkelt ikke gode på høyere utdanning.
Europeere blir stadig høyere utdannet, men effektiviseringsgevinsten som skulle følge av dette i økonomien har lenge vært avtagende. For mange arbeidsår kastes bort på grader av tvilsom kvalitet og relevans. For få Europeere tilegner seg etterspurte evner.
Elefantsyk stat: det er en spenning mellom det frie initiativ og en stat som spiser stadig mer av kaka. Statens utlegg som prosentandel av brutto nasjonalinntekt i vestlige land steg fra 18,4 prosent i 1920, til 28,4 prosent i 1960 til 51,6 prosent i 2021.
Problemet er at mens det private næringsliv har vist seg fleksible i krisetider, så har staten i de kriserammede økonomiene hatt vanskelig for å redusere sine fordringer tilsvarende. I stedet for å kutte har landene i Europa satt seg i bunnløs gjeld for å bevare en stat de ikke har råd til.
Oversentralisering. Europas styrke opp gjennom hundreårene har vært at forskjellige stater har valgt forskjellige løsninger på de samme problemene i en atmosfære av skarp konkurranse. Dette skapte en innovasjonsvennlig kultur. EUs hang til integrasjon for integrasjonens skyld har svekket dette.
Summen av EUs lover og forskrifter har vokst eksponentielt og har i sum bidratt til å kvele hva de ville fremelske: økonomisk aktivitet og risikovilje. Euroen er det åpenbare eksempelet. Den tyske økonomen Thilo Sarrazin har rett i at lik pengepolitikk for ulike økonomier er økonomisk irrasjonelt.
Svak gründerånd: Mye av Europas industri har utvandret. Vi produserer bare rundt 14 prosent av verdens industrivarer. Mens USA bygger opp produksjonsindustrien igjen, setter Europa sin lit til innovasjon. Dette har på kort tid blitt et honnør-ord, tømt for innhold.
Ifølge McKinsey har produktiviteten i Europa falt siden 1990-tallet, sammenlignet med USA. Global Entrepreneurship Monitor viser årlig at Europa har en lav andel av entreprenører, sammenlignet med USA og Kina. Det forklarer hvorfor det ‘grønne spranget’ er synonym med høye energipriser.
Ulønnsom innvandring: Porøse grenser undergraver politikernes evne til å ivareta sine borgeres økonomiske interesser. Innvandringen til Europa er primært drevet av ‘tilgang’ snarere enn ‘etterspørsel’. Europa får seg ikke til å foretrekke innvandrere med etterspurt kompetanse.
Modellen med lavkvalifiserte, fjernkulturelle migranter, milde integreringstiltak og sjenerøse velferdsordninger har ikke levert vekst. Tvert imot ser vi i mange land et urovekkende sammenfall mellom etnisitet, religion og kultur på den ene side -og sosioøkonomisk status på den andre.
Postmodernisme. Dette er x-faktoren, mentaliteten. Dette kommer i alle fall i noen grad av at man har glemt å puste opp under det samholdet, den patriotisme og gudstro som har gjort folk villige til å utsette egen nytelse på vegne av andre. Kulturen som springer ut av dagens Europa er livstrett.
I spenn mellom en nasjonal fortid og en enda ikke oppnådd postnasjonal erstatning, har Europa mistet bly i kjølen. Europeere er mer opptatt av sine rettigheter enn av sine plikter. Under postmodernismen reduseres det kollektive «Vi», blir mindre og mindre. Det forsvinner.
Årsaken til at hver ny krise rammer Europa hardere og hardere, er trolig at tilbakeslagene har trigget iboende motsetninger i økonomien. Sammen hindrer disse syv trendene Europa i å ta den åpenbare utveien; å vokse seg ut av uføret. Dette er grunnen til at Europa har sakket akterut.
Kanskje var det ventelig at Storbritannia ville bryte med et EU som finner sin mening i taletrengt irrelevans. Dronning Elisabeth hadde lite politisk makt, men hennes siste handling – å dø i Skottland – var kanskje den viktigste. Slik hindret hun skotske nasjonalister fra å rive Storbritannia fra hverandre.
Dronningens død var et sjokk for selvopptatte minoriteter; rede til å gnåle om sin syke mor – uansett anledning. Med ett ville ingen kjøpe spliden de solgte. Begravelsens prakt og hellighet hentet frem arketyper fra tankens ytterkant i Europeeres sinn: Et ønske om å knele for det opphøyde.
Mens bredskuldrede sjømenn fra The Royal Navy trakk dronningens kiste forbi hundretusener av bøyde hoder til lyden av sekkepiper, kjente Europa savnet etter tapt storhet; den enkelte kjente i sitt bryst slagene fra ett kollektivt hjerte: Leve Kongen! Kanskje er vi ikke ferdige med historien allikevel?
Kanskje vil slutten på den elisabethanske tidsalder ikke være som slutten på Den kalde krigen, kanskje vil en ny æra nå ta til. Kanskje vil den liberale tidsalder som har blitt synonym med elitisme, normoppløsning og stagnasjon gå over av seg selv, eller kanskje må vi først smake avgrunnen?
Dikteren Alfred Tennyson fikk rett da han i 1842 hilste den unge Dronning Victorias regjeringstid med å minne om at vi er kanskje svekket av alderdom og skjebne. Men kanskje er det slik at i Europeiske hjerter ligger fremdeles viljen til «å streve, søke, finne og ikke gi etter.» Nå starter Den Karolinske tid.