Publisert i E24 den 01 mars 2025
Europa er rådville, men er vi rede til å tenke nytt?
Vi skriver 2025 og Europa er i trøbbel. Kildene til svekkelsen er mange og inkluderer frivillig barnløshet, overutdannelse, overregulering, avtagende effektivitet, USA-avhengighet, masseinnvandring og Det grønne spranget.
Underliggende svakheter gjøres akutt av kostnader knyttet til og en stedfortrederkrig som Europa vanskelig kan bære. Som den Habsburgske dobbeltmonarkiet oppsøker EU en konflikt som vil kunne skape press som avslører hvor godt eller dårlig det hele henger sammen.
Verden fremstår som uforståelig for Europas liberale eliter. De mangler vokabular eller programvare til å forstå at den integrerte maktesløshet Europa møysommelig har bygget opp skulle vise seg like problematisk som 1900-tallets ubundne makthigen.
Akkurat nå er vi i en panisk fase hvor mediene annonserer at de kan-ikke-forstå hva Trump driver med – og leverer analyser som underbygger denne påstanden. Det å kalle enhver meningsmotstander for fascist er ikke analyse, det indikerer mangel på det samme.
Den som skal forklare, må først forstå: Hvordan forklare stormaktenes arroganse og gi Europeerne bedre alternativer enn taletrengt irrelevans og regningen for freden vi ikke var med på å forhandle frem?
Europa må nå våkne fra sine postmoderne svermerier og forholde seg til et internasjonalt system vi i liten grad påvirker. Vi trenger realisme. Ekte realisme, ikke den norske versjonen der merkelappen misvisende klistres på utdatert internasjonalistisk arvegods.
De fleste realister er amerikanere, opptatt av supermaktens utfordringer. Europeiske realister har lenge vært marginaliserte, mer en punch-line enn et intellektuelt troverdig ståsted. Det blir en utfordring nå som de andre tankeretningene ikke forklarer virkeligheten.
Så vi kunne trenge en Europeisk realist. Hva med en tenker som forutså at: «I går unngikk Europa så vidt å gå til grunne fra imperiale dårskap og vanvittige ideologier, det vil kunne kollapse i morgen gjennom historisk abdikasjon»?
Raymond Aron var en kjempe. Fram til 1970-tallet ble han ansett som en av verdens fremste utenrikspolitiske tenkere, og boken Fred og krig (1962, Paix et guerre entre les nations) anses som en de viktigste bøker noensinne skrevet om internasjonal politikk.
Aron starter sin analyse med å påpeke at verdensorden alltid har vært et produkt av stormakter. «Det internasjonale systemets struktur er alltid oligarkiets,» skrev han. «I enhver epoke har hovedaktørene definert systemet mer enn de har blitt definert av det.»
Dette blir viktig nå som vi ser en dreining i retning av et internasjonalt system preget av stormaktskonsert som fokuserer på maktbalanser, politiske grenser og innflytelsessfærer. Et slikt system er trolig mindre pålitelig for sikkerhetskonsumerende stater enn det som erstattes.
Arons realisme preges av nyanserte drøftelse av maktbegrepet; han forfekter et historisk-sosiologisk perspektiv i analysen av makt. Ressurser teller, men millitærmakt avgjør. Aron advarte om at svakhet er inviterer overgrep, også i samkvem med allierte
Det er preget av fraværet av en autoritet som har monopol på legitim vold. Samkvem mellom stater skiller seg derfor fra alle andre former for sosial interaksjon og «involverer i hovedsak alternativene fred og krig.»
I internasjonale relasjoner er «legitimitet og lovlighet av bruken av våpenmakt fra aktørenes side» fleksibelt. Interesser, ikke normer vil avgjøre. Vi bør forberede oss på ny maktbalanse der, for å bruke Arons ord: «Fred er umulig, krig er usannsynlig».
Det er å vente at etterkrigstidens institusjonaliserte orden vil erstattes av en spagettitallerken av bilaterale bindinger der normer og verdier komplementeres av ad hoc overenskomster mellom stormakter i saksfelt og regioner hvor deres interesser støter opp mot hverandre.
Fraværet av overordnet autoritet, konfliktsituasjonen og den ujevne maktfordelingen gir grobunn for frykt, og frykten møtes gjennom militære allianser og maktbalanse. Felles moralnormer og rettsregler har svakt feste i et mellomstatlig system, som vårt.
Aron advarte mot det uunngåelige tilsvar på stormaktspolitikk, drømmen om at lilleputtene skal slå seg sammen og tjore Gulliver. Aron kalte dette for «katastrofal optimisme». Han advarte mot å reagere på stormaktspolitikk med liberal idealisme eller akademisk marxisme.
Dette er relevant nå som Europeerne, fylker seg mot amerikanerne i håp om at krigen i Ukraina holdes gående til Kyiv står sterkere og at Ukraina får et de facto NATO-medlemskap. Arons analyse tyder på at det ikke vil gå. Europa er ikke mektige nok til å insistere.
Aron var en liberal nasjonalist, en liten minoritet. Han ble mest kjent for sin enkleste bok: L’Opium des intellectuels fra 1955, hvis tittel snur Karl Marx ‘ påstand om at religion var folkets opium; han argumenterer for at marxisme er de intellektuelles narkotikum.
Han var blant de som så kommunisme og nazisme som to sider av samme autoritære sak. Aron er for den franske høyresiden hva George Orwell var for den britiske venstresiden – et ubarmhjertig ærlig filter for å forstå verdens gang og, samtidig, en kilde til dyp refleksjon.
Aron voktet seg for å bli omfavnet av De Gaulles konservative. Han skrev om Max Weber, et intellektuelt forbilde: «Man kan ikke være en handlingens mann og akademiker på samme tid, uten å undergrave verdigheten til begge profesjoner, uten å svikte i kallet til noen av dem.»
Den europeiske realisten motsatte seg både det idealistiske evangeliet om en kantiansk evig fred, som dominerer Europa, og den vulgariserte machiavelliske oppfatningen av maktpolitikk som for tiden preger USA. Han valgte i stedet for det Weber kaller en «visdomsetikk».
I praksis betyr det å bryte med sinnelagsetikk, der man gjør ting for å vise sin godhet, men også med utilitarismens innskrenkede transaksjonsfokus. Snarere mener Aron det er best å holde mørket på avstand og bygge opp egen styrke økonomisk, militært og – viktig – kulturelt.
Aron deler den klassiske realismens tragiske syn om internasjonal politikk som en uendelig saga om konkurrerende maktpolitikk som motarbeider kollektive enheter i en altomfattende krigstilstand uten noen mulighet for dyp endring, autentisk fremgang eller ekte læring.
Dette er litt viktig siden vi lever i en tid der sumtotalen av Europeeres historiske erfaring synes å være Tyskland 1933-1945. Som er underlig, gitt at Europa har hundreår med erfaring med stormaktspolitikk sans Hitler. Vi bør vite at makt og interesser trumfer normer og verdier.
Aron mente at «utenrikspolitikk er i seg selv maktpolitikk», siden «politiske enheter søker å påtvinge hverandre sin vilje»: Det klinger et ekko av Morgenthaus dictum: «internasjonal politikk er nødvendigvis maktpolitikk».
Aron hadde ærefrykt for nasjonalismens bindende kraft. Han mente det europeiske prosjektet ville få problemer hvis det ikke fant måter å tøyle denne kraften. En annen liberal tenker, Martin Wolf, tenker i samme baner i boken «The Crisis of Democratic Capitalism» (2024).
Martin Wolf ender i kapittel 9 med å peke på fremme patriotisme som den sterkeste kilden til den felles identitet som demokratier avhenger av i motgangstider. I så fall må etablissementet i Europa slutte å oppføre seg som om de eier demokratiet. Folket eier folkestyret.
Det sitter langt inne, noe reaksjonene på J. D. Vance’s München-tale der ytringsfrihet og inkludering stod i sentrum, viser. I Tyskland vil velgerne som stemte for endring trolig få mer av det samme, slik Europaparlamentsvalget i 2024 også ble til tapernes seier på bakrommet.
‘Vi mener du bør være mer som Biden’ vil trolig ikke overbevise Trump. Nettopp fordi Europeernes løsning avhenger av at USA betaler og er enige, noe de ikke vil og ikke er. Å legge NATO i Ukraina-potten er risikabelt for Europeerne, fordi det som er i potten kan tapes.
Europa står altså ved et vendepunkt og prøver å fortsette som før. Aron var skeptisk til EU. I sin ‘tale til tyske universitetsstudenter’ (1952) hevdet Aron at bare «den europeiske myten» (i George Sorels betydning av ordet) ville være i stand til å stå opp mot eksternt press.
Problemet er at EU har nedtonet nasjonal historie, religion og kultur, til fordel for optimistisk liberalisme. EUs verden er post-heroisk. Det finnes ingen helter, kun forvaltere. Vi mangler en samlende fortelling hvor det enkelte liv inngår i en større strid som vil krones med seier.
Den tanken utbroderes i essayet In Defense of Decadent Europe (1977) der Aron skiller mellom borgere og forbrukere: Arkitektene bak det europeiske byggverk tok feil da de forvekslet politiske subjekter med økonomiske subjekter. Borgeren er mer enn forbruker.
Han skrev om dette i 1931: «… ideen om Europa er et tomt skall, den har verken messianske ideologiers overskridelser, eller fedrelandets immanens; det er en idé for intellektuelle, som bevitnes både i dens umulighet å nå gjennom fornuft og i dens svake resonans i folks hjerter.»
Det kanskje tidligste rådet Aron gir til oss i dag, er advarselen om at europeisk integrasjon lett kan ende med å avføde det man ville unngå. Dersom EU fortsetter å ignorere opinionen mens økonomisk vekst uteblir kan resultatet bli nettopp dette; kollaps fulgt av hypernasjonalisme.
I Clausewitz: Krigsfilosofen (1976) oppfordrer Aron europeere til ikke å falle for fristelsene av et «farvel til våpen» eller «å tre ut av historien». Han advarte mot å kappe trossa til USA og minnet om at en «moralsk opprustning» må komme forut for førsøk på kollektivt forsvar.