Kanskje kan vi lære av kolonialistenes kjærlighet til de koloniserte?
Lite er nytt under solen. Menneskenaturen har i grunnen forandret seg forunderlig lite over tusenårene. Vi vet dette fordi vi kan forstå – og føle med – mennesker som levde og skrev for lenge siden. Derfor er historien en kilde til lærdom. Nå som google har digitalisert bibliotekenes bokskatter, finnes det ingen unnskyldning for enfoldighet. Skal du tenke dypt, må du lese bredt. Som for eksempel memoarene til mennene som først underla seg hva som i dag er Norges ’hovedsamarbeidsland’.
Noen av de beste bøkene jeg har lest har stått ved siden av den boka jeg egentlig lette etter. Slik var det med memoarer til frilans-imperialisten Josiah Harlan «A Memoir of India and Avghanistaun fra 1842. Ved hjelp av et fryktinngytende skjegg og noen forkomne kameler koloniserte Harlan deler av Afghanistan og var delaktig i å framtvinge en feilslått britisk intervensjon i 1839.
Boka er avrusende lesning. Ekspedisjonen endte i en massakre hvor hele den britiske styrken på om lag 15 000 mann gikk tapt. Dette bidro til å dempe britenes erobringstrang for en tid. Men i 1882 gjorde militæret i Egypt under nasjonalisten Arabi Pasja opprør mot den pro-vestlige despoten i landet. Den britiske statsminister Gladstone grep motvillig inn for å verne Suez-kanalen.
Til å styre Egypt sendte britene en av sine ypperste administratorer, Evelyn Baring. Han beskriver i tobindsverket «Modern Egypt» sitt arbeid for å få Egypt på fote. Baring var opptatt av å sette seg realistiske mål. Han la sten på sten, ingen retoriske månelandinger. Da han hørte at et islamsk opprør hadde brutt ut i provinsen Sudan, nektet han å foreta seg noe. Britene sendte ganske enkelt en general for å eskortere egypterne ut.
I Sudan ventet dervisjene. En fundamentalistisk islamsk grasrotbevegelse rettet mot korrupte ledere, mot utlendinger og alle som ikke fulgte den sanne islamske lære slik den ble tolket av Muhammed Achmed, mahdien, den guddommelig utpekte. Mahdiens menn endte med å drepe den britiske generalen, noe som skapte politisk krise i London. En straffeekspedisjon slukket den verste hevntrangen. Men man lot de muslimske fundamentalistene beholde Sudan, slik pasifistene i parlamentet krevde.
I løpet av de tretten årene som fulgte, drev dervisjene fram en humanitær katastrofe som på det nærmeste avfolket landet. Apokalypsens ryttere red skarpskodd over landet: Krig, Sult, Pest og Død. Den islamske gjenfødelsen lot også vente på seg. I Egypt fortsatte den utrettelige administratoren Baring sitt arbeid. Hans arbeid for å modernisere økonomien kom et flertall av befolkningen til gode og ga ham tilnavnet «det moderne Egypts far».
Baring skrev i 1908 om viktigheten av å være ansvaret voksen, om at det å styre et annet land enn sitt eget stilte høye krav til administratorens kunnskap om og interesse for det folket han var satt til å forpakte. Egypt-spørsmålet og Gordons død kan sammenlignes med 11. september i britenes nasjonale psyke. Den bidro til å vippe vektskålen i favør av de som mente man måtte ta opp «den hvite manns byrde», gå ut og gjøre verden tryggere, mer sivilisert.
Historiene fra Afghanistan og Sudan har en rekke likhetstrekk med dagens situasjon. Flere enn hva her kan nevnes. Britisk overlegenhet var ikke ulik USAs stilling ved årtusenskiftet. Mahdien og Osama bin Laden har mye til felles politisk og også teologisk (begge var wahabier).
Vestens misjonerende idealisme er også av gammelt merke. Det er en slående samklang i tankegodset fra kolonitiden og dagens norske engasjementspolitikk. Ikke minst i Sudan hvor Norge har påtatt seg en statsbyggende rolle i sør. Hva Norges engasjement i Afghanistan og Sudan vil avstedkomme, vet ingen. Men det ville være uklokt å forveksle forhåpninger med forventninger.
Det står også som en advarsel til de som ivrer for tilbaketrekning og å overgi Afghanistan til fundamentalistene. I Harlands memoarer fra 1842 er det verdt å merke seg at det var britisk verdi-imperialisme, ikke britisk våpenmakt, som vendte afghanerne mot dem.
Naturligvis er det begrenset hva man kan lære av fortiden. Rudyard Kiplings dikt «The White Man’s Burden» fra 1899 har blitt stående som en bauta over kolonialismen selvforherligende idealisme. Men diktet er også en fortelling om realistisk kjærlighet til de som vi gjennom å gå ut i verden har fått ansvar for. I så måte er diktet en like passende kommentar til den norske engasjementspolitikken som det var til Kiplings samtid.
Take up the White Man’s burden –
The savage wars of peace –
Fill full the mouth of Famine
And bid the sickness cease;
And when your goal is nearest
The end for others sought,
Watch sloth and heathen Folly
Bring all your hopes to nought.
Ta opp den hvite manns byrde –
De brutale krigene for fred –
Fyll sultne munner
Og driv sykdom vekk;
Og når ditt mål synes nærest
Målet som var for andres skyld,
Se slurv og hedensk tull
Legge alle dine håp i grus.
Evelyn Barings bok om Egypt burde kjøpes og leses av de nordmenn som tar mål av seg til å drive statsbygging i fjerne land. Enten det, eller så burde de ta middelhavsfareren Josiah Harlans advarsler mot å gripe inn i land eller kulturer de ikke forstår. En motgift mot ideen (formulert til meg av en full Norad-medarbeider) om at ’inni enhver afrikaner finnes en Nordmann som venter på å slippe ut’. Ofte får jeg følelsen av at det som skiller Kipling, Harlan og Baring fra vår egen tids sivilisasjonsbyggere er forgjengernes ansvarsfølelse for, og kjærlighet til, de folkeslagene som de var satt til å styre.
Trykket i ErlikOslo 05.05-2010