Publisert i Minerva 05 juli 2022
Vi kan se fram til en vinter preget av resesjon, mørklagte byer og bensinopprør.
Asle Toje
Er og bør være, det er spørsmålet.
Vi vet at kraftmarkedet bør korrigere seg på sikt og vi vet at på lang sikt er alle døde. Vi vet vi har ti år på å redde planeten fra klimakatastrofe og vi vet at vi ikke vil nå det målet. Vi vet at vi ikke bør være avhengige av Russisk energi, selv om vi er det.
For konfrontasjonsvillige stater er det vanlig å forberede seg på konflikter, bygge opp forhåndslagre. Spesielt av kritiske råvarer og energi. Da Thatcher i 1984 konfronterte fagforeningenes strupetak på økonomien, bygget hun først opp forhåndslagre med kull.
Forbløffende mye av internasjonal politikks skyggeside som handler om tilgang på drivstoff. Grunnen til dette er en jernlov: Rimelig energi er fellesnevner for alle sterke økonomier. Kraftmangel fortærer økonomisk vekst og destabiliserer politikken.
Europa er avhengig av russiske gassleveranser. Krigen i Ukraina har gjort at det er grunn til å frykte at russerne vil redusere tilgang. Samtidig har EU vedtatt sju ulike pakker med sanksjoner, mange av dem rettet mot nettopp russisk energi-eksport.
Dette er et kuriøst spill der Europa signaliserer at de vil slutte å kjøpe russisk olje og gass. På samme tid frykter de at Russland vil være så uhøflige at de kutter leveransene før Europeerne har funnet erstatninger som kan understøtte valget de alt har tatt.
Og nettopp dette skjedde: Midt i juni sa russiske Gazprom at forsyningen til Europa gjennom Nord Stream 1-rørledningen ville falle til 40 prosent av kapasitet, grunnet «rutinemessig vedlikehold». Deretter fulgte en brann på et gassanlegg i USA og streik i Norge.
Det reduserer Europas gassforsyning med over 10 prosent. Torsdag utløste den tyske regjeringen «alarm-nivå» i landets plan for å sikre gassforsyningen. I verste fall kan dette lede til en kollaps som vil ramme energimarkedene bredt, advarer landets myndigheter.
Russland begrunnet reduserte gassforsyninger til Tyskland med at en turbin er ‘sanksjons-fast’ i Canada. «Vi må ikke lure oss selv: Kuttet i gassforsyningen er et økonomisk angrep fra Putin, rettet mot oss», sa Tysklands økonomiminister Robert Habeck.
Rasjonering av gass i Tyskland vil ifølge CEO i Statskraft, Christian Rynning-Tønnesen, gi Norge problemer. Han mener det er en risiko for at Norge ikke får importere strøm fra Tyskland til vinteren. Det kan også komme til å påvirke importen fra Danmark og Sverige.
Dette kan få konsekvenser i et land hvor de statseide kraftprodusentene tapper ned magasinene mens regjeringen tigger dem om å la være. Bransjen motsetter seg innblanding. De ble reddet av en mild vinter i fjor og har satset gården (vår) på at det gjentar seg.
Befolkningene i Europa forberedes på mørket. Storbritannia har antydet at de vil reformere kraftmarkedet for å hindre at prisen på naturgass driver innenlandske priser i taket. Franske selskap har oppfordret forbrukere til å kutte strømbruken «umiddelbart».
Ser vi frem mot vintermånedene, er vi prisgitt værgudene. Vi avhenger av mye nedbør. Ikke bare fordi Norge tapper ned vannmagasinene for å øke eksporten. Mye kapasitet har blitt fjernet. Det er ikke rom for kullkraft og atomkraft i ‘et grønt hamskifte’ som nå synes å være kodeord for avindustrialiseringen av Europa.
Nå bryter land etter land med EUs politikk. Tyskland har reversert planene om å pensjonere mer enn en femtedel av sine kullkraftverk i år. Storbritannia, Frankrike og Nederland har sagt at de kan gjenåpne kullkraftverk. Noen av de syv europeiske atomkraftverkene, som skal stenges, kan kanskje holdes i drift.
Europas gasslagre har normal fyllingsgrad for denne tiden av året. Ifølge Bloomberg kan problemene være håndterbare om Europa får en relativt mild vinter, som i 2018 og 2019. Men blir det kaldt, som i 2017 og 2020 kan det føre til «katastrofe for regionens økonomi.»
Spørsmålet er hvordan Europeiske befolkninger vil takle dette, om det skjer. Erfaringene fra USA tyder på at folk gir hjemlige politikere skylden for konsekvensene av politikken de fører. President Bidens popularitet er lavere enn den upopulære forgjengeren.
Scott F. Fitzgerald har en interessant betraktning i Tender is the Night (1934), om hvordan 1. Verdenskrig uttømte et hundreår med møysommelig oppbygd tillit i de krigsrammede samfunnene.
Han påpekte at mens Frankrike og Tyskland klarte å stå i dette, brast andre land, land som Italia. Er det en hovedkonklusjon i min Europa-trilogi, så er det nettopp nedtappingen av samholdskraften i Europeiske samfunn. Det er flere på utsiden nå, flere enn før.
Jeg har vært skeptisk til en stor styrkeprøve, mest fordi Europa er militært svakt og på randen av økonomisk krise. Mangt et regime i historien har knekt seg på slikt.
I Europa er demokratiet blitt et problem for elitene. Da har nemlig også samfunnets utdefinere en stemme.
Økonomien er stedet hvor kolliderer politiske idealer med kolliderer med harde realiteter. Den pandemi-utarmede nedre tredjedelen av Europeiske arbeidstagere kan reagere svært negativt på enda et økonomisk tilbakeslag som rammer dem hardest.
Politiske beslutninger – sanksjoner mot tre av verdens største oljeprodusenter [vi sanksjonerer også Iran og Venezuela] og ‘grønn’ nedstengning av strømproduksjon – har skapt energimangel.
Dette driver galopperende inflasjon, som skader hjemlig økonomi og ser, i skrivende stund, ut til å peke mot rasjonering, mørklagte byer og bensinopprør alt til vinteren.