Om den protestantiske etikk og kapitalismens ånd.
PUBLISERT i Minerva Tirsdag 21. desember
Vi protestanter har ingen moderkirke. Ikke på linje med katolikkenes Peterskirke, eller de ortodokses Hagia Sofia. Intet kirkerom som manifesterer troen, ikke noe sted hvor sjelesørgere kan dra for å hente en glo fra den gamle ilden som de kan bringe hjem og tenne lysene i sine menigheter.
Jeg har tenkt en del på dette etter at jeg meldte meg ut av Den norske kirke. Det var et vondt valg, men jeg kunne ikke bli med lengre på den ferden kirken har lagt ut på: Uten ror og uten kjøl, med en los som tror at kart og kompass er allegorier. Det vil ende i havsnød eller i havari. Eventuelt begge.
Hva skjedde med protestantismen? Du vet, vår tro. En serie læresetninger naglet til en kirkedør i Württemberg, en endelig seier etter tretti års krig, beslektede kirkesamfunn som fant ny mening i de hellige skriftene, en ny etikk som avfødte kapitalismen og, derigjennom, den moderne verden.
Protestantisk etikk
Gjennom en blanding av hardt arbeid og sparsommelighet oppnådde protestantiske samfunn historiens raskeste økonomiske vekst. Protestantisk arbeidsetikk ga plikt til å motvirke de destabiliserende verdiene som skapes av konkurranse i et forbrukersamfunn. Vi var Sparta, midt i Babylon.
Du trenger ikke å telle kirkegjengere for å finne bevis på protestantismens svekkelse. Beviset blottlegges i stater nedsyltet i privat og offentlig gjeld, kjernefamiliens svekkelse, lav effektivitet per arbeidstime og mangel på innovasjon. Europa svekkes fordi færre er i arbeid og vi jobber mindre.
Konsulentselskapet PricewaterhouseCooper spår at Europa vil utgjøre bare 9 prosent av verdensøkonomien innen 2050, en marginalisert utkant. Hvis dagens trender vedvarer, vil den gjennomsnittlige amerikaneren om 20 år være dobbelt så velstående som gjennomsnittseuropeeren.
Det betyr at Europa i vår levetid kan bli et Italia i stor skala; forgjeldet og overregulert: Et sted turister reiser for å se ‘hvordan de levde i gamle dager’. Det sier sitt om dagens Europa, at knapt noen har foreslått at kontinentets svekkelse kan ha noe å gjøre med programvaren som driver operativsystemet.
Troens transformasjon
Kristendommen er svar på et spørsmål som stadig færre Europeere stiller seg. Alle verdenskirkene sliter, men ingen sliter mer en protestantene. Tyskland er fødestedet til Martin Luther og den protestantiske reformasjonen, men siden 1950 har antallet protestanter blitt halvert.
Det er verre i Skandinavia som engang var protestantismens høyborg, med sine statskirker og trosmonopol. Her har kirkeframmøtet falt til under halvparten av resten av Europa, under fem prosent. Historikeren Niall Ferguson hevder det er flere praktiserende protestanter i Kina, enn i Europa.
Parallelt med dette har de protestantiske kirkene gjennomgått en teologisk metamorfose. Den strenge, krevende troen har blitt erstattet av en veik, ettergivende, immanent tro. Det kristne budskap er transubstansiert. Nyrer og lunger ble revet ut av den gamle teologien mens hjertet fortsatt banket.Medfølelse kom fra hjertet og all fordømmelse forsvant. Det å være slem var ikke lengre syndig, heller ikke å være tankeløs eller uansvarlig. Prestene ble mer opptatt av politisk rettferdighet enn individets frelse.
Sola fide
Vi har altså beveget oss et stykke fra lutheranismens kjerne: forkastelsen av pavelig og kirkelig autoritet til fordel for Bibelen (sola Scriptura), og insisteringen på at menneskelig forsoning med Gud utføres utelukkende av guddommelig nåde (sola gratia), som tilegnes utelukkende ved tro (sola fide).
Enkelte vil si at dette var dømt til å skje, for protestantene mangler et robust hierarki som katolikkene, eller en ortodoks respekt for de hellige tekstenes autoritet. Vi manglet vern mot radikale teologer som ble sluppet løs på sakesløse menigheter. Biskoper som bærer sin svake tro foran seg, som et adelstegn.
Andre vil hevde at protestantismen ble offer for de kreftene den selv hadde sluppet fri. Ved å gi større rom for personlig omvendelse, skapte man også rom for å vende seg bort fra troen. Og det viser seg at moralen i samfunnet overlever, også uten troen på en dømmende Gud. For en tid, i det minste.
På leting
Da jeg kom frem til at den norske kirken ikke lengre var for meg, gikk jeg på leting, besøkte andre kristne menigheter; evangeliske, anglikanske, katolikker og ortodokse. Over alt fant jeg noe jeg kunne like, men ingen steder et sted jeg følte meg hjemme. Fordi jeg er lutheraner, jeg er protestant.
Den norske kirke lever i rituell forstand. De fylles til dåp, bryllup, til jul og begravelser. Ellers står de mest tomme. Min nærmeste kirke, på Ormøya, har flere regnbueflagg enn My little Pony og klimabudskap fra barnehender. Kollekten synes alltid å gå til arbeid for mer muslimsk migrasjon.
Protestantismens og Europas svekkelse sammenfaller. Om det er en kausal forbindelse mellom de to, vites ikke. Niall Ferguson mener kineserne omfavner Luther, fordi han lærer å utsette egen nytelse til beste for neste generasjon. Hold flid og fred. Arbeid og bed, stod det brodert på en løper der jeg vokste opp.
Så sterk en borg
Mange av våre kirker står tomme, som Zwinglikirche i Berlin der statuen av Gustav Adolf, protestantismens forsvarer, nå skuer ned på antireligiøs konseptkunst som klattes sammen av hvite folk med dreadlocks og promille. Slike som kjenner alle tings pris, men ikke deres verdi.
Det er da passende at kirken hvor jeg fant protestantismens ånd, står tom. For protestantene i Schlesien tapte 30-årskrigen, de ble strandet i katolsk leir utestengt fra sine kirker. I Westfalfreden (1648) sikret Sverige det protestantiske flertallet rett til å bygge én kirke i hver av de tre fyrstedømmene.
Keiseren la hindre i veien. Kirkene fikk ikke ligge innenfor bymurene, de måtte være av tre, leirjord og halm. Ingen steinstruktur var tillatt, og kirkene måtte bygges uten tårn og kirkeklokker som var ment å gjøre den protestantiske kirke usynlig. Byggetiden var begrenset til ett år.
Kirken i Jawor
Protestantene bygget da Europas største låve i Jawor. Og hver søndag kom 16 000 troende til tre fullsatte gudstjenester. Interiøret er en enkel og behersket form for barokk som var ment å unngå distraksjoner og skape rom for refleksjon. For meg er det familiært, slik en kirke skal være.
Under det mektige orgelet, står et skjold med ordene «Eine feste Burg ist unser Gott!», vår Gud han er så fast en borg. Den mest kjente av alle de lutheranske salmene. Den maner oss, ikke til å bygge paradis på jord, men å holde mørket på avstand. Martin Luther skrev den selv.
Og mens jeg står der, spiller organisten Johan Sebastian Bachs Toccata og Fuge i D-moll, den enkelte husker fra Det var engang et menneske, og kirkerommet fylles av komponisten hvis dype forståelse av lutheransk teologi gjorde hans verker til Lutheranernes kjenningsmelodi.
Kollaps og gjenfødelse
I dag er det polske katolikker som tar vare på protestantenes fredskirke, og for det fortjener de takk. Agget mellom protestanter og katolikker har svunnet hen. Vi deler flere bekymringer enn uoverensstemmelser. Ingen vet om protestantismen er dødsmerket, eller om den vil gjenoppstå.
I frimenighetene drømmes det om en ny reformator; til å protestere mot biskopenes sekulære glideflukt, rense kirkerommet for religiøst hittegods, kaste gudløse prester på dør og rive stengslene mellom enkeltmennesket og bibelens Gud: Kort og godt en Martin Luther.
Den norske kirke feiret Luthers 400-årsjubileum i 2017 med et gjesp. Men om du reiser til Jawor, kan du i orgelet høre stemmen fra hans Lille katekisme, beregnet på undervisning av folk flest i luthersk-protestantisk kristendom. Alt er ennå ikke tapt. I Jawor står det skrevet: «Gottes Wort bleibt ewig».