Dagens Næringsliv 06.02-2020
Nå halter Angela Merkel inn i solnedgangen med et stadig dårligere ettermæle.
Det heter seg at alle politiske karrierer ender i forferdelse. Dersom Merkel sitter ut perioden vil hun, i 2021, være den lengst sittende tyske kansleren siden Bismarck. Merkel forlater et land som er mektigere, rikere og mer selvbevisst enn da hun tok over.
Angela Merkel prises ofte som vår tids store europeiske politiker. Da Time Magazine i 2010 hadde den tyske kansleren på forsiden under tittelen «Frau Europa» fikk hun de aller beste skussmål: rettskaffen, klartenkt, taktisk og mektig.
Allikevel er tyskerne lei av henne. Det er flere grunner til det. Men én veier tyngre enn alle de andre til sammen: Migrantkrisen av 2015. Merkels åpne dørhar ruinert hennes ettermæle, slik Irak ødela Tony Blairs.
Omslaget kom da tyske aviskommentatorer tok til å skrive i amerikanske aviser. Mens det lenge ble ansett som dårlig tone å komme med skarp kritikk av Angela Merkel i Tyskland, var tyskerne mer løsslupne på engelsk.
Det endret seg høsten 2018 da Malte Pieper fra det vanligvis sobre mediehuset ARD anklaget Merkel for å ha splittet Europa. Siden da har kritikken mot arven etter Merkel tårnet seg opp.
Noe av grunnen til at dette kommer nå, er fordi tysk økonomi er inne i en kraftig oppbremsing. Vekstraten som siden 2010 har bølget rundt to prosent er nede i null. Det er også et resultat av at 2015 er i ferd med å bli et merkeår i Tyskland, et vendepunkt – som 1968.
Die Zeit-redaktør Jochen Bittner mener Merkel gjennom å åpne for ukontrollert asylmigrasjon, mens hun samtidig sto steilt på kravet om fri flyt av arbeidskraft i EU, skapte et uheldig inntrykk av at EU betyr ukontrollert innvandring.
Gjorde Merkel nok for å hindre brexit? Dette spørsmålet melder seg med tyngde når tyskerne forbereder seg på at deres viktigste markedsliberale støttespiller gjør seg rede til å forlate EU uten at Merkel har strukket seg for å hindre dette.
Merkel ble ofte kalt ‘Kohls jente’, men Merkel mangler Helmut Kohls strategiske sinnelag og innsikt i menneskenaturen. Forrige gang britene nesten forlot EU (EF) var det Margaret Thatcher som krevde en rabatt fordi hun mente britene betalte mer enn sin del.
Det var mange grunner til at Kohl og Thatcher burde mislike hverandre. Thatcher var skeptisk til det forente Tyskland, hun sa til Kohl «vi har slått dere to ganger, og nå er dere tilbake!?» Kohl avbrøt engang et møte på grunn «presserende affærer» og ble fersket av Thatcher på en kafé mens han gaflet i seg bløtkake. «Hun tilga meg aldri det», skriver Kohl i sine memoarer.
Og allikevel, i samme år 1984, sørget Kohl for at Thatcher fikk den rabatten hun krevde, selv om det var på tvers med traktatene. Kohl var villig til å tøye reglene for å holde britene om bord. Rabatten var uansett ett av disse politiske kampsakene som syntes livsviktige men viste seg å være tilnærmet irrelevant.
Merkel, på sin side, har slitt med å samarbeide med ledere hun misliker, det være seg Vladimir Putin, Donald Trump eller Theresa May. En vandrehistorie som gjentas i internasjonale fora er hvordan David Cameron i 2014 kom til Berlin for å hindre at Jean-Claude Juncker ble valgt til leder av Europakommisjonen.
Den britiske statsministeren ble rød i toppen og rent Churchillsk da han gjorde det klart at kandidaten var uakseptabel for britene, grunnet A, B og C. Merkel skal ha sagt lite under ordvekslingen men sa til sist «Ja, men dette er ikke opp til deg. Det er opp til meg».
Ikke siden Wilhelm 2 informerte et sendebud at «maktbalansen i Europa, er jeg» har britene opplevd noe slikt. Det er tenkelig at dette er en myte, men da Cameron igjen besøkte Merkel for å vinne gehør for sine krav forut for brexit-valgkampen, fikk han ingen igjen hjelp fra Merkel. Storbritannias krav var moderate, rimelige og ble i det store og hele avvist.
Dette har å gjøre med Merkels lederstil. Hun har hatt hell med å trenere beslutninger til den seirende side synes sikker, og så bygge et kompromiss rundt dette. Hangen til å avvente er så fremtredende at Merkel har gitt tysk språk et nytt ord for beslutningsvegring: «Merkeln».
Merkels håndtering av Eurokrisen som brast i 2009, var etter regelboken, men gjennom å insistere på innstramninger og tilbakebetaling skapte hun bred motvilje mot tysk økonomisk overhøyhet i sør. Denne bruddlinjen ble til en kløft da Merkel i en vrien situasjon valgte å ta imot nesten en million migranter i 2015 for så å be om omfordeling. Svaret fra Europa, var (og er) nei.
Det synes paradoksalt at Angela Merkel, som har markedsført seg som samarbeidets kvinne, skulle skusle bort så mye av sin opparbeidede troverdighet på en beslutning hun fattet uten å konsultere andre.
Nå halter Merkel inn i solnedgangen. Hennes siste store initiativ, Aachen-erklæringen, i januar lovet å gjenopplive den tysk-franske ‘motoren’ som drev Europeisk integrasjon før britene kom med, men også denne ble en skuffelse. Nok en gang våget ikke Merkel.