Morgenbladet 28. november 2016
Hør her, på soga om ILPI og traktefesten, skriver Asle Toje.
Ta en pust i bakken så skal jeg fortelle deg historien om Utenriksdepartementet og de gode hjelperne. Det var en gang for ikke så lenge siden at en tidvis klok mann (men ikke akkurat den dagen) kom på at Norge burde bli en humanitær stormakt.
Utenriksdepartementet var alt stort, men ikke stort nok for slike verdensforbedrende ambisjoner. Hva om sivilsamfunnet kunne mobiliseres som leiebyråkrater og lekmannsdiplomater? Ingen tenkte på interessekonflikter fordi engasjementspolitikken tok som utgangspunkt at Norges interesser og menneskehetens beste gikk ut på ett. Man kunne si slikt, for det var 1990-tallet.
Slik oppstod en norsk innovasjon [forestill deg her at en søyle stiger opp av podiet, omhyllet i røk]: Den Statsfinansierte Ikke-statlige Organisasjonen. Den kom ikke ut av intet. De norske internasjonalistene var alt en integrert vennegjeng med gode forbindelser. De var villige til å la seg Klientifisere, altså bytte uavhengighet mot penger. Terje Tvedt advarte mot elitesirkulasjon, hvor individer roterte mellom bistandspolitisk ledelse, sivilsamfunn og akademia.
Professoren skrev: «Resultatet er ikke sjelden bedervede beslutninger. Dette innebærer at de rasjonelle alternativene ikke velges, fordi særinteressene intervenerte, men alltid kamuflert som allmenninteresse.» I statsvitenskapen kalles det å tjene penger — ved å manipulere de politiske omgivelsene i stedet for gjennom å levere etterspurte varer og tjenester — for Rent-seeking, som betyr tilkarring. Norsk bistand gis etter norsk agenda, ikke nødvendigvis av mottagernes behov. Feilsatsingene har vært mange.
Få kunne forutsett hvor mye penger som ville følge denne modellen. Norge har brukt 316 milliarder kroner på bistand siden Tvedt påpekte designfeilen i 2003. Det har å gjøre med to småpartier som enes om at kvantitet er godest. Afrika har mottatt rundt sju trillioner kroner (1018) i bistand siden 1950-tallet. Svake resultater burde ført til spørsmål om midlene fører til målet, men nei. Pengetilstrømningen økte uansett. Moralsk hasard er når en part isolert fra risiko oppfører seg annerledes enn de ville gjort dersom de selv led konsekvensene av feilprioriteringer.
Det er for tiden populært å gjøre om historiske tildragelser til små anekdoter slik at unge lettere kan huske kronologien – opptakten til 1. verdenskrig som barslagsmål, den industrielle revolusjon som kakeoppskrift, Eidsvold-forsamlingen som swingerparty – den typen ting. I denne frivole sjangeren kan historien om Den norske modellen kanskje best oppsummeres som en endeløs traktefest.
Du vet, den typen fest der forfriskninger inntas gjennom trakt for å spare tid: Utenrikstjenesten i startposisjon, trakt i munn; politikerne heller på; «0,7 er målet! Oooey! 1,0 er målet!» Bistand tyter ut av munn og nese på byråkratiet mens journalistene i sirkel roper «mer-e», «mer-e»! De vet jo at de selv vil få smake på trakten under TV-aksjonen. Dugnad er ikke gratis, eller jo det er det, bare ikke når journalister er med. Byråkratiet reiser seg med svømmende øyne og sjangler ut for å vanne bistandsorganisasjonene.
Det falt ingen inn at volumet av penger kunne overstige statens administrative kapasitet. Overbevilgning garanterer ikke misbruk, men de mange negative evalueringene sier sitt. UD svarte med å erklære nulltoleranse for korrupsjon og å gi på en måte som gjorde det mindre sannsynlig at misbruk ville ende opp foran nettopp vår dør. Et filosofisk spørsmål: dersom norske penger helles ut i en binge sammen med saudiske og australske penger og noen tar fra pengebingen, kan du virkelig si at det var norske penger som ble tatt?
For bistandsorganisasjonene var dette gylne år. Hver av de fire største bistandsorganisasjonene har fått rundt 5000. Millioner. Kroner det siste tiåret. Jeg kunne sagt milliarder, men det er mer slående slik. Ta Kirkens Nødhjelp som gikk fra å være en i all hovedsak kollekt-finansiert organisasjon med 8 ansatte i 1977 til å bli en Behemot med 143 ansatte i Norge og tilnærmet fullfinansiert av staten. Takk for maten, Gud velsigne Staten.
Anbudsordningene var formalia, det var nok penger til alle. Men det var grenser for hvor mye hjelperne klarte å bruke på flere prosjekter, flere ansatte, og økte lønninger så de satte milliarder på bok. Det tillitsbaserte systemet fungerte fint, for operatørene. Helt til en nykommer som het ILPI kom på noe lurt. Hva om de kuttet ut mellommannen? Det skvalpet jo uansett så mye penger rundt i systemet at ingen syntes å klare å bruke dem opp.
ILPI opprettet et altruistisk underselskap som så «solgte» tjenester til det reelle selskapet og vips ble offentlige midler til privat gevinst. De kunne gjøre dette på grunn av Den norske modellens utvisking av skillet mellom stat og sivilsamfunn. At fyren som var UDs konsulent på søknaden senere fikk jobb i ILPI var uansett innarbeidet praksis. Institusjonell kapring er et faguttrykk som viser til når en sektor tar over byråkratiet som var ment å regulere den.
Og her slutter soga om den store traktefesten. Den pågår ennå. ILPI-saken er ikke noe unntak, den et resultat av insentivene i systemet. Dette er et system som er feilslått, men som ingen klarer å stagge. Den politiske prisen blir for høy. De fire store bistandsorganisasjonene har nemlig flere «informasjonsmedarbeidere» enn UD, betalt av en egen statlig «informasjonsstøtte» på 91 millioner kroner i året. Og dere vil høre mer fra dem i neste ukes utgave av Morgenbladet.