Bilbao – de kom, de så, de fant ikke arbeid
2012 var året da Europeere innså at finanskrisen som startet i 2008 ville bli dypere og mer langvarig enn først antatt. Arbeidsledighetens demografi er blant de mest urovekkende av varsellampene. Ungdomsarbeidsledigheten i Spania var ved inngangen til 2012, 43 prosent, den høyeste i Europa. En av fem under 30 år søker sin første jobb, og flertallet av de som jobber, har korttidskontrakter. Spanjolene kaller disse «milleuristas» – de som tjener tusen euro i måneden. De kalles også bumeranger – slike som flytter tilbake hjem etter endt utdannelse. 51 prosent av de mellom 18 og 34 bor hjemme hos mor.
Spania er side3pike for et alleuropeisk fenomen. Statistikk fra OECD, en tenketank for rike land, viser at arbeidsledigheten blant unge i Europa gjennomgående er dobbelt så høy som befolkningen generelt. En økonomi som ikke evner å ta opp unge arbeidstakere har skapt en generasjon av fremmedgjorte. Blant disse et stort antall universitetsutdannede som den økonomiske krisen har satt i bås med den lavutdannede trygdeklassen, arbeidsledighetsstatistikkens grunnfjell.
Derfor ser stadig fler unge spanjoler ingen annen utvei enn å utvandre. Jeg bevitnet selv fenomenet da jeg fløy ut fra Bilbao høsten 2010. Rekken av alvorstyngede fedre med rene skjorter og nybarberte nakker; mødre med håndvesker i fast dobbeltgrep. De tok farvel med barna som skulle reise utenlands for å finne arbeid. På flyet var alle unge – yngre enn meg i alle fall. Titusener emigrerer hver måned. I oktober 2011 var antallet utvandrere større enn tallet på innvandrere til Spania, i følge nasjonalt institutt for statistikk. I motsetning til i tidligere tider er det de de best utdannede som drar.
La crisis – det økonomiske krasjet begynte da eiendomsmarkedet kollapset. Rask prisvekst avfødte en byggeboom. I 2006 ble det påbegynt flere boliger i Spania enn i Tyskland, Frankrike og Italia til sammen. Over 1 million usolgte boliger anslås nå å stå tomme. De er å se langs hovedveiene, forlatte, halv-ferdige. Styresmaktene forsøkte først Keynesiansk motkonjunkturpolitikk, de pøste penger inn i økonomien for å få hjulene i gang. Forsøket på å elektrosjokke en ikke-levedyktig økonomisk modell mislyktes, naturligvis. Da de økonomiske reservene var brukt opp, startet regjeringen i 2011 på en serie harde innstrammingstiltak, dette i et land med 22 prosent arbeidsledighet.
Jeg kjørte inn i Bilbao fra sør, gjennom ravinene. I Bilbo, som baskerne kaller byen, ringer jeg en kollega. Jon Aguirre, 36, er opptatt med å legge ut innboet på ebay. Etter tre år som foreleser ved et universitet i Madrid fikk han nok. I takt med at den spanske økonomien ble skrinnere, måtte han godta lønnskutt. Etter fem år tjente mindre enn hva han gjorde da han begynte i jobben: «Beskjeden var – lønnen din vil reduseres med 20 prosent: vi forstår det dersom du synes det er uakseptabelt, da er det bare å levere nøkkelkortet ditt i vakta»… «Da jeg ikke lengre hadde råd til leiligheten, bestemte jeg meg for å dra».
Etter fem runder med intervjuer hadde han fått til bud om å forelese ved en høyskole i London. «De kom med et rimelig tilbud – tre hundre tusen kroner før skatt kan jeg kan leve på, spare litt og betale ned studielånet» sier Aguirre. Stadig flere av hans landsmenn tenker i lignende baner. I 2012 bor det anslagsvis 32 000 spanjoler, bare i London. Andre har festet blikket på Tyskland. Da magasiner Der Spiegel i januar 2011 trykket en artikkel om etterspørsel etter høyt kvalifiserte arbeidere fra Sør-Europa, ble den tyske ambassaden i Madrid nedløpt av unge jobbsøkere.
Det hadde seg slik at jeg kom i tide til høydepunktet i Fiesta de Bilbao. I opptoget til ære for byens høye beskytter, ’den heslige Mari’, støtte jeg på Susana Etxezarraga som er innkjøpssjef i en klesbutikk i London. Vi kom i prat mens paraden sneglet seg forbi. I en skog av baskiske flagg kom Batasuna, de Baskiske nasjonalistene. Bak i toget kom sosialistene med sine nye flagg og gamle slagord. Susana stirret på dem med lynende øyne, hun ropte: «1900-tallet ringte: Det vil ha tilbake politikken sin!» Folk rundt henne ler.
Hun snur seg mot meg, «har du sett fagforeningenes demonstrasjoner mot arbeidsmarkedsreformene? Grått hår og gullsmykker. De kjemper for sine egne privilegier.
I Spania tjener du mest når du trenger det minst, altså rett før pensjonsalderen – som i andre vestlige land. Arbeidsmarkedet karakteriseres av et privilegert sjikt med en høy grad av beskyttelse og en stadig voksende gruppe outsidere. Gruppeklemmen mellom arbeidsgivere, fagforening og stat – sosialdemokratiets samfunnskontrakt – har skapt en situasjon hvor arbeidstakere er så forpleide at arbeidsgiverne unngår å skape nye faste stillinger, i visshet om at fast ansatte nærmest er uoppsigelige. Offentlig ansatte har goder man bare kan drømme om i privat sektor. De som skaper verdiene får mindre av kaka enn de som omfordeler dem. De unge som kommer i arbeid, har i stor grad korttidskontrakter, uten de sosiale rettighetene som foreldregenerasjonen nyter.
Stanford-professoren Francis Fukuyama ser denne utviklingen som en av de største truslene som vestlig demokrati står overfor. I en artikkel i Foreign Affairs mener han å se en stille revolusjon: Middelklassen skrumper inn. De siste 20 årene har underklassen i vestlige land blitt større, mens overklassen blir rikere. En stor, eiendomsbesittende utdannet middelklasse utgjør ryggraden i vestlige demokratier. Fukuyama viser til at ny teknologi reduserer antallet jobber i den verdiskapende delen av økonomien. Samtidig outsourses stadig fler «vanlige» jobber til land med billigere arbeidskraft. I 1974 la den rikeste prosenten av USAs befolkning beslag på ni prosent av landets inntekt. I 2007 la den samme prosenten beslag på 23,5 prosent av inntekten. Vi ser den samme utviklingen i Europa, ikke minst i Norge. En OECD-rapport fra 2011 viser at de økonomiske forskjellene i 27 medlemsland har økt de siste to tiårene. Resultatet er at mange unge ikke kan vente det middelklasselivet de vokste opp i.
Finanskrisen akselererer denne utviklingen. I Europeiske land har velferdsstatstanken gått ut på at også de som lever på trygd skal tilsvare middelklasseinntekt. Det har – forutsigbart nok – endret seg nå som kassa er tom. Land etter land tar etter de tyske Hartz-reformene og reduserer trygdeytelser til kun å dekke et eksistensminimum. I realiteten betyr dette at millioner av Europeere står i fare for å bli sosialt deklassert – de vil ikke leve sine liv i den klassen som de ble født inn i. De vil bo i andre bydeler, spise annen mat, ha andre bekymringer enn sine foreldre. I februar 2012 ble sjefen for den Europeiske sentralbanken Mario Draghi spurt av om Europa ville måtte rulle tilbake den Europeiske velferdsmodellen i lys av finanskrisen. Han svarte «modellen er alt død».
Tre faktorer gjør denne utfordringen mer presserende i Spania. Den ene er at kvinners økte arbeidsdeltakelse har økt antallet arbeidssøkere. Samtidig har arbeidsinnvandring fra Nord-Afrika revet bunnen ut av lønnsmarkedet. Den tredje grunnen er et felleseuropeisk problem: I iveren etter en høyere utdannet befolkning, økte Spania inntaket til universitetsfag som det er lite etterspørsel etter i økonomien – overproduksjon av grader innen de minst vitenskapelige fagene har bidratt til å devaluere verdien av utdannelse.
Politikere over alt i Europa ser på universitetene som et passende sted å lagre arbeidsledige unge og på denne måten massere arbeidsledighetsstatistikken, nå som man ikke har råd til å uføretrygde de arbeidsledige, slik vi gjør i Norge. I Spania har søkningen til høyere utdannelse økt med 21 prosent fra 2008 til 2012. Dette er et lite debattert tema i Europa, dette at det trolig ikke er samfunnsøkonomisk bærekraftig at unge tilbringer stadig flere av sine mest produktive arbeidsår på skolebenken for å skaffe seg akademiske grader som ikke leder til arbeid. Resultatet er i alle fall at mange har studielån, men ingen jobb.
Spanias «demokratiske infrastruktur» trenger reform. Klokkerepet fra velgerne til beslutningstakere, er tynnslitt. I følge Edelmanns 2012-ranking av tillit til at politikerne skal «gjøre hva som er riktig» falt Spania til 22 prosent, det laveste blant de 25 landene hvor målingen ble utført. Det politiske systemets fokus er innstilt mot middelklassevelgeren. Det sliter med å representere interessene til en stor og voksende gruppe outsidere. Ungdomsarbeidsledigheten er samfunnsøkonomisk kostbart, men det er også et brudd på samfunnskontrakten. Når regnestykket hardt arbeid pluss kvalifikasjoner erlik jobb slutter å gå opp, står man i fare for å skape en voldsom motreaksjon.
Frykt for sosial deklassering er en mektig drivkraft. Meritokrati er kapitalismens moralske ankerfeste og en ukontrollert vekst i gruppen unge arbeidsledige stiller spørsmål ved systemets legitimitet. Susana Etxezarraga ser det i alle fall slik. «Jeg søker jobber i Bilbao» sier hun. «Men for å være ærlig er jeg forberedt på å måtte bli i England. Jeg er del av en fortapt generasjon.» Kanskje vil den økonomiske krisen tvinge fram politisk endringer i Spania, men i dagens situasjon virker det usannsynlig. Det synes mer sannsynlig at fremtiden vil bringe dryppvis sosial oppløsning og stillstand. For de indignerte blir ikke og kjemper. De utvandrer.
Teksten er et utdrag fra boka «Rødt, Hvitt, Blått» som kommer ut på Dreyer forlag i september.