Den tragiske Tony Blair

Publisert i Minerva Mandag 2. juli 2007

Tony Blairs historie oppfyller kravene til en klassisk gresk tragedie. Hans gode kvaliteter ledet ham inn i Irak. Men gode intensjoner er ikke nok. For å gripe inn i andre lands anliggender kreves også inngående kunnskap.

Det heter seg at alle politiske karrierer ender i tragedie. Når Tony Blair i dag går av er det som en av Storbritannias lengst regjerende statsministere. Han har ledet landet gjennom den lengste velstandsepoken siden 2. verdenskrig. Blair forlater et land som er mektigere, rikere og mer tilfreds enn da han tok over. Allikevel er de fleste briter glade for å se ryggen på ham. Det er mange grunner til dette. Men én veier tyngre enn alle de andre til sammen: Irak.
Mannen som en gang syntes så løfterik, går av som en avsondret og – som vi skal se – en i ordets rette forstand tragisk figur.

Hovedtrekkene i det tragiske
La meg forklare. Jeg mener ikke «tragisk» i alminnelig forstand. Tony Blair oppfyller nemlig også kanskje de strenge kravene til klassisk gresk tragedie. For Aristoteles var tragedie et snevert og klart definert fagfelt. I boka «Poetikken» hevder filosofen at en tragisk figur skal ha fire hovedtrekk. For det første må det være snakk om et godt menneske: Hovedpersonen må ikke være umoralsk eller slem. For det andre må karakteren stå i stil til personens posisjon i samfunnet.

For det tredje må han ha en menneskelig natur: Selv om personen er ekstremt begavet, må han (eller hun) være menneskelig. For det fjerde må figuren være konsekvent. Aristoteles understreker at hvis helten er inkonsekvent, må han i så fall være konsekvent inkonsekvent. Tony Blair har helt klart et tragisk potensial. Selv hans fiender vil innrømme at han i bunn og grunn er et godt menneske. Selv om han er sta og egensindig, er Blair allikevel en god statsminister som var opptatt av å bedre kårene for folk flest.

For det andre er det ikke å gå for langt å si at hans personlighet og oppførsel er passende for en statsleder – likeså hans stahet og stolthet. For det tredje er Blair menneskelig- han snakker mer enn han lytter; han elsker å kjekle; han har måttet hente tenåringssønnen sin i fyllearresten. Poenget er at selv om Tony Blair er en formidabel politiker, har han også svakheter. Han er ikke perfekt – vi kan identifisere oss med han. Fire – både som statsmann og som privatperson er Tony Blair preget av konsekvent idealistisk moralisme.

Blair overskred sitt mandat

Så til tragedien. Selv om helten er god – sier Aristoteles – må han allikevel ha en svakhet. Tragedier handler nemlig om gode mennesker som har en svakhet. Det greske ordet for tilkortkommenhet er «hamartia» som vanligvis oversettes som synd – men ikke nødvendigvis i betydningen lyte eller en moralsk feil. Tony Blair er ikke amoralsk eller ondsinnet, men han har en hamartia. Mange kommentatorer har lagt skylden for Tony Blairs fall på overmot – hybris. Men hvis vi tenker oss om, er det ikke hans overmot som førte han til å ta den skjebnesvangre beslutningen om å gå til krig i Irak – det er tvert om hans gode kvaliteter som førte han til å ta dette valget. Hvis vi leser for eksempel boka «Blair’s War» er det to ting som drev han til dette: hans lojalitet til en alliansepartner og hans sterke tro på at det finnes etiske minstekrav som alle land må overholde. Moralsk overbevisning og sterkt lojalitet: Gode egenskaper i ethvert menneske. Men Tony Blair overdriver. Han setter seg ut over sitt mandat. Han vil ha en «etisk utenrikspolitikk». Han mener seg å ha rett til å gripe inn i andre lands interne anliggender hvis han mener etiske hensyn taler for det. Han tar på seg å spille en rolle i verden som han har blitt valgt til for Storbritannia. Blairs moralisme fikk han til å late som om alt som skjer i verden er like mye hans ansvar som det som skjer innenfor hans faktiske ansvarsområde. Han styrter sitt eget land ut i krig over et prinsipp. Den moralske overbevisningen som gjorde Blair til Irak-krigens beste advokat, gjorde det også umulig for ham å se at dette bar galt av sted. Irak-krigen ligger i forlengelsen av Blairs liberale internasjonalisme.

Medfølelse og engstelse

Og det er her tragedien ligger. Målet med den greske tragedie er å få publikum til å identifisere seg med hovedpersonen. Ifølge Aristoteles viser de beste tragediene et godt menneske som på grunn av en tragisk svakhet – ofte for mye av en dygd – går fra hell til uhell. Og det skaper i oss en motstridende blanding av medfølelse og engstelse. Medfølelse skapes når vi ser en godt menneske lide uberettiget. Engstelse skapes når vi innser at det samme kan skje med oss. Grunnen til at disse to følelsene er viktig er at mens den ene trekker oss til hovedpersonen, skyver den andre oss fra. Og Aristoteles mener at det er denne kombinasjonen som muliggjør sjelelig renselse: katarsis. Katarsis vasker bort våre nedrige følelser. Når vi kommer ut av kinosalen etter å ha sett en god tragedie er dette så trist og skremmende, så emosjonelt overveldende at vi går derfra med en fin følelse av tomhet. Aristoteles ser på tragedien som en slags kollektiv mentalhygienisk sikkerhetsventil. Hva er egnet til å fremkalle engstelse i Tony Blairs tragedie? Vi er alle urolige for at velmente handlinger skal få uventede konsekvenser som kan slå tilbake på oss selv. Gode intensjoner er ikke det samme som gode resultater. Historien om Tony Blair – om en mann som stiger så høyt at han setter sin moralske idealisme over alt annet, gjør at vi til slutt sitter igjen med en merkelig følelse av tomhet, stillhet. Slik Britene følte da Tony Blair trakk seg både som statsminister og parlamentsmedlem den 27. juni. For i tragedien er det slik at vi får illustrert at skjebnen ikke er tilfeldig, at et menneskes livsverk ikke legges i ruiner tilsynelatende uten mening.

Moralisme en usikker doktrine

En rekke land har valgt samme utenrikspolitiske ledestjerne som Tony Blair. Ikke siden vi tok opp «den hvite manns byrde» på slutten av 1800-tallet og Vesten la resten under seg, har internasjonalisme blitt kastet opp til utenrikspolitisk doktrine. Vestlige land blander seg rutinemessig inn i andre lands interne anliggende uten andre begrunnelse enn sine egne moralske overbevisninger. Man gir seg denne retten fordi man tar det for gitt at alle andre kan, vil og bør bli som oss. Men internasjonalisme er en høyst usikker utenrikspolitisk doktrine. Moralsk overbevisning er en forbausende vankelmodig ting. Den enes velgjører er den andres undertrykker. «Den ondskapen som finnes i verden kommer nesten alltid av kunnskapsløshet – og gode intensjoner kan gjøre like mye skade som ondsinnethet hvis de mangler kunnskap» sier Albert Camus. Gode intensjoner er ikke nok. Det kreves inngående kunnskap også. Slik inngående kunnskap hemmer ofte trangen til å gripe inn i lands indre anliggende. I tillegg vil de fleste fungerende land motsette seg å være et laboratorium for trollmannens velmenende læregutt. Derfor er etisk utenrikspolitikk ofte noe som praktiseres mot fattige land langt borte hvor det er minimal sjanse for at man vil måtte forholde seg til ikke-intenderte konsekvenser av ens velmente engasjement. Men av og til skjer nettopp dette. Dette er kanskje dette vi har å lære av Tony Blairs tragedie.