Trykket i Aftenposten 29. januar 2021
Av og til kan myndighetenes håndtering av korona-epidemien minne om komi-spillet ‘Superjoker Nord’ – en der premien er vaksinering, men enten smittetallet går opp eller ned så det fører til ‘Nædstængning’. På Østlandet trakk vi britejokeren: Dobbel-nedstengning.
I snart ett år har Nordmenn saktmodig fulgt opp myndighetenes pålegg. Det har ikke brutt ut maskeopprør her, slik vi har sett i Berlin og i andre Europeiske byer. Og det virker. Norge har bedre kontroll på smittespredningen enn de fleste andre land.
Så ble en ny variant av coronaviruset oppdaget på Østlandet. Den siste runden med nedstenginger ble ikke mottatt like fromt som de foregående. I Norge har det ikke vært mye debatt om valgene som er gjort. Det ligger i kulturen å stole på myndighetene.
Nå er det all grunn til å spørre om myndighetene gjorde rett da de outsourcet dette til EU. Det ville trolig vært bedre å ta ansvar for egne innkjøp. Det ser ut til at unionen ikke bare bestilte vaksiner for sent, men også ender sist i køen fordi de vil ha vaksinene billig.
Det er derfor vanskelig å vite hva folks tåleevne er. For vi er sosiale vesener og nedstengning var et tidsavgrenset virkemiddel som nå har blitt permanent. Myndighetene hevder hele tiden at vi ser ‘lyset i enden av tunellen,’ men de har nok aldri sett en tunell fra innsiden.
Du ser lyset i enden av tunellen kort før du er ute av tunellen. Og det er vi jo ikke. Vi er midt i tunellen. Det viser seg at det er for få vaksiner og at helsevesenet vaksinerer med like stort alvor som de tar sin egen ferieavvikling. Eller, vent.
Jeg har holdt meg unna dette saksfeltet. Mest fordi det koker ned til ett spørsmål: Stoler du på Folkehelseinstituttets ekspertise? Og det gjør jeg jo. Men det er også verdt å merke seg at den norske responsen har ett hovedmål og ett unntak.
Hovedmålet er å redde livet til de med dårlig rotfeste. Unntak gjøres for barns skolegang. Og det er trolig klokt. Men når påbudt sosial isolasjon pågår så lenge at det ikke lengre er et unntak, men den nye normalen, er rimelig å ta folkets mentale helse med i betraktningene.
Dette var trolig en faktor da myndighetene raskt reverserte stengningene av Vinmonopolet. Jeg hadde en liten rolle i dette. Siden jeg er avholdsmann, tenkte jeg det ville være mulig for meg å kritisere nedstengingen uten å møte forutsigbare anklager.
Et innlegg jeg skrev på Facebook ble mye delt i løpet av helgen. Naturligvis var det sikkert andre vurderinger som fikk regjeringen til å snu, men det hjalp kanskje at så mange hundre delte og likte innlegget der jeg oppfordret myndighetene til å være barmhjertige.
For det er litt forstemmende å se hvor lett enkelte har vent seg til å tro at våre friheter er noe staten gir oss. Slik er det ikke. Retten til å leve fritt er medfødt.
Staten skal ha god grunn til å innskrenke disse rettighetene, og de er helt avhengige av bred, tilnærmet allmenn, oppslutning. Da må ethvert ‘tiltak’ (som vi nå vet har overlappende meningsinnhold med ‘husarrest’) vurderes opp imot kostnad og nytte.
Er den potensielle reduksjonen i smittespredning verdt prisen vanlige borgere betaler, også mentalt. Sosiale evner forfaller raskt og mange har høye skuldre nå. Folk synes mindre høflige i butikken, mer kranglevorne på sosiale medier.
Dette leder til mitt hovedbudskap: Vi må være greie med hverandre nå. Ja, jeg vet at det finnes de som klarer jobben sin mens de hjelper barna med hjemmeundervisning. Det finnes ‘koronavinnere’ som har brukt året til å lære seg esperanto og trene til Birken.
Men det er mindretallet. Hva med de mange som ikke har hytte på fjellet og fast jobb der lønna tikker inn uansett. Det er mange som ikke hadde alt på G før nedstigningene, det er mange som sliter.
Dette ble satt på spissen i forhold til stengningen av Vinmonopolet. Det er en del av meg som fristes av å briske meg og påpeke at folk burde drikke mindre, det burde holde med pils fra supermarkedet.
Men det er en forskjell på å velge dette selv, og å få det påtvunget. Det blir litt mye. Som da jeg kom med ungene på Sportsplassen og fant ut at de hadde stengt skøytebanen. Så gikk vi til lekeplassen, som også var stengt, så dro vi til svømmehallen, som var stengt. Og så videre.
Alle vet at løsningen er at myndighetene får ræva i gir og skrur opp vaksineringstakten betraktelig. I mellomtiden er det på tide at myndighetene blir mer forsiktige med å stenge de pustehullene som fortsatt finnes. Det er på tide at det autoritære iblandes en dose ømhet.
For de fleste av oss er ikke idealer. Nå ser det ut til at hele 2021 også kommer til å gå fløyten. Jeg tror ikke det er bærekraftig å svare på ethvert smitteutbrudd med å stenge ned hele landsdeler. Det toget gikk da det viste seg at vi ikke har sikret oss vaksiner.