PUBLISERT i Minerva Mandag 18. juli 2022
Anders Fogh Rasmussen: At træde i karakter (Gyldendal 2022). En vellykket biografi.
Forfatteren Stephan Zweig skriver et sted: «Det trengs alltid millioner av mennesker i et folk for å frembringe et geni, og alltid må det gå millioner av ørkesløse timer før det dukker opp en virkelig historisk stund, ett av menneskehetens evige øyeblikk.»
La oss lage en liste over store skandinaviske statsmenn, slike som står seg uansett selskap. Oxienstierna må med, det er klart. Og Struensee. Vi kommer ikke rundt Valdemar Atterdag, Gustav Adolph og Magnus Lagabøte. Men hva med vår tids ledere?
Hvem som skal med, kommer an på kriteriene. La oss sette en skillelinje: Etterlot lederen landet i en uventet fordelaktig stilling, og var endringen en følge av kvaliteter ved lederen? I så fall tar vi med Thorvald Stauning, Einar Gerhardsen og Tage Erlander.
Men hva med skandinaviske ledere etter Den kalde krigen? De snakket jo om Gro Harlem Brundtland som ‘landsmoderen’ – uten at noen helt husker hvorfor. Poul Schlüter og Oluf Palme er i samme kategori. De falmet jaggu fort.
«Der er ikke noget at komme efter». Anders Fogh Rasmussens mest berømte munnhell er noe av grunnen til at få har plassert ham den øverste hyllen. ‘Fogh’ som danskene kaller ham, er kjent for sin stridsvilje og herskernatur. Det var lite å hente der.
Selvbiografier er statsviteres kiosklitteratur Jeg leser vel et par i året. De fleste er svake, dårligere enn før. Norske politiske biografi er ofte skjødesløst skrevet av slike som tar igjen i titler hva de mangler i meritter. Det blir slik når folk som ikke leser bøker skriver bøker.
Anders Fogh Rasmussens selvbiografi er noe annet, det er litterær kvalitet over første bind: Den som handler om de formative årene, tiden før Fogh ble valgt inn på folketinget i 1978. Han var da 25 år gammel: Streng, kistekledd og nykter.
Dansker vet dette, men for norske lesere er det verdt å minne om at Fogh er et prakteksemplar av en jyde. De danske vestlendingene er kjent for å være nøysomme, grovskårne og nærtagne. Statsministeren vokste opp på grusgård i Hviddinglund, mer landproletariat enn storbønder.
Fogh ble født i 1953, men slik han beskriver oppveksten kan det også vært i 1853. I stedet for å løpe fra alt som manglet, eller strø stjerneglans over træl og kløende ullklær forsøker Fogh å forklare hvordan oppveksten i en verden, som alt da var på vikende front, formet ham.
Fogh fikk ta del i nasjonsbyggingen. De oppbyggelige bøkene om hva som er så bra med Danmark; de historiske filmene som fortalte om forfedrenes bragder; læreren på grendeskolen som brukte Danmarks beste som målestokk. Landsbypresten som brakte glimt av Gud.
Foghs biografi viser en mann fri for intellektuelle pretensjoner, som leser fordi vi har en plikt til å bli den beste versjon av oss selv. Fogh tar ordrer fra Grundtvig. Fogh vet at litteraturen er nasjonens selvforståelse. Han har lest Danmarks kanon, og han forteller hva han tok med seg.
Jeg nevner dette siden norske politikere ofte fremstår som lite beleste i sine biografier. Jeg vet ikke hvorfor, jeg ville bare nevne det. Kanskje de ønsker å være folkelige? Det kan også komme av at de faktisk ikke har lest nasjonallitteraturen. Jeg vet ikke hva som er mest pinlig.
Fogh Rasmussen, derimot, innrømmer at han har slitt med filosofen Søren Kierkegaard. Og selv om hans utlegninger kan virke klumsete, er de vakre: For de målbærer at litteraturen er for alle: Alle vil ha nytte, men alle vil ulik nytte. Selv denne danske vestlandsfanden.
Mens Fogh bruker litteraturen og historien til å forklare sitt politiske prosjekt, er han ikke alltid tilgivende. Han svinger svøpen over ‘samarbeidspolitikken’ med de tyske okkupantene og er stolt over å ha gjenreist det danske forsvaret. Svakhet inviterer overgrep, mener Fogh.
Foghs biografi er også en Danmarkshistorie. Han unngår å trette leseren med parlamentsforlik og tar utgangspunkt i kulturelle fenomener, som 70-tallets kollektiver. Over 100 000 dansker levde i frivillig sosialisme før bevegelsen fallerte, til den konservative Foghs skadefryd.
Biografien målbærer også et tvisyn, forfriskende fra en skråsikker politiker. Han skriver åpent at han bekjempet at 68-erne stod for, instinktivt, og allikevel: «Når jeg iakttar den pågående utviklingen i samfunnet, kunne jeg godt ønske meg noen av frihetstankene fra 1968 tilbake.»
Han advarer mot en: «nypuritanisme, som innskrenker enkeltmenneskets frihet og begrenser lysten til å utforske, utfordre og provosere. Vi blander oss for mye i hva andre foretar seg. Vi blir for lett forarget.» Over homo og hijab, eller «hvis man ikke skammer seg over å være hvit, mann eller heterofil».
Vi forbinder Fogh med karikaturstriden i 2005, da norske og svenske ledere gjorde skam på seg. Fogh talte mullaene midt imot, han sa: «Der er ikke noget at komme efter». Globalistenes makt ble brutt. Det var et ‘evig øyeblikk’ og en årsak til at Norge nå ser til Danmark.
Men alt dette kommer i annet bind. Vi har sett dannelsen av en overbevisningspolitiker som dyrker frihet, elsker Danmark og mistror hovedstadens sammenfiltrede eliter. Nå vet vi hvor han fant kraften til å stå imot mediene, de statsfinansierte aktivistene og ekspertene….
Den avdøde filosofen Roger Scruton sa at konservatisme i dag er et forsvar for liberalisme av de som ikke stoler på at liberale gjør det. «Det er den eneste måten å gjøre det på. Hvis jeg skulle snakke alle etter munnen, ville det slett ikke gå» sa Anders Fogh Rasmussen
Om Fogh skulle ha en parallell i Norge, er det Anne Engers Grønn Dame, Rød Klut (2001). De to kan leses sammen, fordi de to politikerne har forbløffende lik bakgrunn og har begge skrevet selv. To år tok det for Fogh. Og boken bærer preg av at han ønsker å gi oss sitt beste.
Om jeg skulle spekulere, vil jeg tro at samarbeidet med Gyldendal-redaktør, Michael Jannerup, har bidratt til denne gavmildheten. Naturligvis iscenesetter Fogh seg, han er jo politiker, men leseren sitter igjen med å ha støtt på et ekte menneske i boken.
Hører Fogh Rasmussen hjemme i Skandinavias politiske Hov? Jeg tror det. Uten ham kunne Danmark vært mer som Sverige. Fogh innså noe Høyre enda ikke har forstått: De borgerlige må løsne venstresidens strupetak på kulturen for å kunne gjøre det nødvendige mulig.