En lov som forbyr gassbrennere fra 2024 satt fyr på tysk politikk før sommeren
I Minerva PUBLISERT Lørdag 15. juli 2023
Tysk politikk preges av et forsøk på å myke opp radikal klimapolitikk for å oppfylle arbitrære klimamål: Det finnes altså grenser for hvilke kostbare ‘grønne’ krav som kan påtvinges et sakesløst folk, selv i et land der staten ser seg som folkets oppdrager.
Den høyst uvanlige lekkasjen i april av et lovforslag som forbyr installasjon av nye gassvarmeovner i Tyskland fra og med neste år, skaket før sommeren den tyske regjeringskoalisjonen og gjorde det vanskelig å presse forslaget gjennom.
Planen var tydeligvis å kjøre dette ned velgernes kollektive strupe med så lite debatt som mulig, kort før sommeren for så å ta en lang ferie med telefonfri. Alt er lov i krig og kjærlighet. Og det grønne spranget.
Tidligere tysk økonomi- og energiminister Sigmar Gabriel advarte i 2014: «For et land som Tyskland, med en sterk industriell basis, ville det ikke være mulig å forlate kjernefysisk og kullfyrt kraftproduksjon samtidig.» Ha sa det ikke kunne gjøres. Så de gjorde det.
Strømprisen gjør at industrien flagger ut. Kombinasjonen av endeløse grønne reguleringer og kraftkrise er tung å bære. Ifølge det tyske NHO er 16 prosent av mellomstore bedrifter i ferd med å flytte ut. Det bærer bud om smalhans i EUs største økonomi.
I mai annonserte den tyske regjeringen planer om å sette av rundt 4 milliarder euro hvert år for å subsidiere strømpriser til energiintensiv industri, i et forsøk på å skjerme bedrifter fra høye strømpriser. Samtidig stengte den samme regjeringen atomkraftverkene.
Nedgang i første kvartal av 2023, er Tysk økonomis andre krympekvartal på rad, definisjonen på en resesjon. Inflasjon rammer konsumentene i form av økte priser. Det er ventelig at problemene i lokomotivet i EU-økonomien vil forplante seg til andre land.
For, dersom alle biler skal bli elektriske må alle kjøpe ny bil. Også de som ikke har råd til det.
Og skal ingen varme opp med gass, må alle ha nye varmepumper, selv om det er for få installatører. Problemet med regressive skatter, som dette er, er at de slår svært ujevnt ut.
For mange er det grønne spranget slutt på ferie, slutt på mobilitet, slutt på god mat, slutt på statussymbolene som maskerer fattigdom. Enkelte vil se paradokset i at venstresiden ivrer for politikk som utarmer nedre halvdel av befolkningen for å tekkes øvre halvdels idealisme.
Tyske medier har fokusert mye på dette koster miljøpartiet De Grønne. De har gått fra 18 til 14 prosentpoengs oppslutning, ifølge Poll of Polls. Det er vanlig at juniorpartnere i koalisjoner mister oppslutning og de grønne falt også før regjeringsnotatet ble lekket.
Heller ikke sosialdemokratene har gått mye ned, de vaker under 20 prosent. Problemet er at regjeringskoalisjonen i utgangspunktet har et tynt mandat.
Velgerne synes å forvente at matmor holder raddisene under kontroll. De legger merke til at Scholtz ikke har noen mening om gassbrennere. Kansleren har lite å si om det meste, i grunn.
Dette kommer i tillegg til voksende uro om Scholtz evner å forsvare tyske interesser i møte med et bramfritt USA som ikke synes å ta hensyn til Tyskland. Selv om krigen i Ukraina og oppdemmingen av Kina rammer Tysk økonomi hardere enn den Amerikanske.
Vinneren her er Alternative für Deutschland, som har steget med 5 prosentpoeng i første halvdel av året – til å bli landets neste største parti. Det synes være en langsiktig trend der nedre halvdel søker beskyttelse og representasjon andre steder enn hos sosialdemokratene.
«Dette Wärmewende (oppvarmingsspranget) er ikke bærekraftig,” uttalte AfDs stjerne, Marc Bernhard, i en debatt i Bundestagen i mai. «Vi har ikke nok fagarbeidere, vi har ikke nok strøm og folk har ikke nok penger til å betale for denne galskapen.»
Det er i seg selv et tegn på hvor brennbar saken er at representanter fra AfD blir sitert positivt i mediene. Koalisjonen ble til sist enige om å tillate ulike teknologier, lengre overgangsperioder og flere unntak for å gjøre loven «enda mer forbrukervennlig» .
Krisen i Tyskland er konsekvensen av et slags kappløp i å sette seg urealistiske klimamål, uten tanke på konsekvensene for hjemlig økonomi. Europa kutter raskere og hardere enn noen annen verdensdel, dette til tross for at klimaet er globalt.
Etter år med nedstengninger, krig, sanksjoner og begynnende inflasjon, trodde mange at 2023 ville bli året det gamle kontinentet ville vende tilbake til anstendig vekst over (og inflasjon under) 2 prosent. I juni fulgte Eurosonen Tyskland inn i resesjon.
Et svelg åpner seg foran Europeiske økonomier. Dersom næringslivet taper troen på at politikerne vil levere rimelig elektrisitet på annet enn solrike dager, vil industri migrere. Samtidig forblir det grønne spranget populært blant velgerne, ifølge Eurobarometer.
Problemet er at Eurobarometer stiller spørsmål som det er vanskelig å si nei til, av typen: ‘Bør Europa begrense avhengigheten av russisk energi så fort om mulig’? De burde kanskje satt ulike hensyn opp imot hverandre for å vurdere hvor dypt engasjementet stikker.
Sett på avstand er det grønne spranget det mest risikable økonomiske grepet Europa har sett siden sjokkliberaliseringen i øst på 1990-tallet. Kommisjonen vil bruke energimangelen som følger av krigen i Ukraina til et forsert sprang hjulpet av eksperimentell teknologi.
Tanken er at Europa vil etablere en ny industristandard, som deretter vil gi en ‘førstebevegerfordel’ når verden følger etter inn i lavenergifremtiden. Spørsmålet er om verden fremdeles ser til Europa som en modell det er klokt å kopiere?
Men hva om India, Kina, Russland, Brasil forsetter å slippe ut karbondioksid raskere enn Europa kutter; hva om USA tiltrekker seg Europas industri; vil grønn proteksjonisme har samme kvelende effekt på økonomien som annen proteksjonisme? Tyskland vil vise.