Trykket i Verdens Gang 8 Aug 2021
Norsk politikk har en fast pretendent-rolle: Utfordreren på 16 prosent. Først var det Sp, deretter Krf, så SV og Frp. I valget 2021 er vi tilbake til start. Pretendentene varer aldri, det er tilnærmet en politisk lov. Spørsmålet er om de er ett, eller to valg unna ensifret.
Velgere mister trua. Kanskje fordi pretendentrollen ofte gir mindre innflytelse enn oppslutning skulle tilsi. Høyre og Ap er durkdrevne. Anne Enger skrev lakonisk: «Erfaringene har vist at det partiet som har statsministeren, vinner i forhold til andre regjeringsdeltagere.»
Arbeiderpartiet og Senterpartiet er et umake par. De oppstod som motpoler. På landet stod bondebevegelsen mot arbeiderbevegelsen gjennom 1900-tallets første halvdel. I 2021 utgjør de tyngdepunktet på venstresiden.
Dreiningen mot venstre kom med Anne Enger. I 1990 pekte Senterpartiet på Arbeiderpartiet, ikke Høyre. Sp satt i den kortlevde Syse-regjeringen, men regjeringen brast over EF (EU) -spørsmålet. Sp valgte da å støtte en regjering ledet av Ap.
Sentrumskameratene var ivrige selvbiografer. ‘Grønn dame, rød klut’ utmerker seg. Anne Engers biografi fremstår forbløffende frisk, tjue år senere. Boken er en kilde til hvorfor sentrumsalternativet forsvant i norsk politikk. Enhver koalisjon er ulykkelige på sitt eget vis.
Enger ville til venstre. Senterpartiet er delt, og ikke på midten. Venstresiden ville vel tapt om de hadde spurt medlemmene til råds, slik Krf gjorde i 2018. Men rørsla har forsont seg med det røde, slik de har forsont seg med EØS: En midlertidig løsning på et stendig problem.
Problemet er at Ap har endret seg. Globalisme, økonomisk liberalisering og identitetspolitikk er i partiets DNA. Samtidig trenger de Sp for å temme det trehodede beistet som lever ved venstresidens ende.
I desember 1991 skrev Dag Kullerud en minneverdig artikkel i Dagbladet om «motkreftene» i norsk politikk. Avholdssak, målsak og de lavkirkelige blir ofte undervurdert, skrev han. Men «[N]år de så samler seg og mobiliserer, kan de slå med en overraskende kraft og styrke […]».
Det var Stein Rokkan som først beskrev utviklingen av partisystemer i Norge. Velgeradferd ble i den formative fasen organisert omkring flere skillelinjer som har preget politikk og valg frem til i dag. Den viktigste av disse, er sentrum-periferi.
Rokkan skiller mellom ulike typer periferi: motkulturell periferi på Sørlandet og Vestlandet, med avholdsbevegelse, nynorsk og bedehusene, og en klassepolarisert periferi i Innlandet, Trøndelag og Nord-Norge, preget av klassekamp i primærnæringene og industristedene.
Motkulturene har etterlatt seg en kulturell kløft. Kullerud skrev i 1991: «De internasjonale byborgernes evne til å fortrenge eget kulturgrunnlag er ofte så utbredt at deres umiddelbare reaksjon på motkreftenes frammarsj ender i de mest lettvinte forklaringene: Nisseluefolk».
Ap antar trolig at finansministerposten vil lamme Vedum like effektivt som Halvorsen og Jensen. Så kan SV hentes inn for å få flertall. Gjennomslag til SV kan tas fra Sps kvote og Sps seiere blir å nekte SV å klima-rasere økonomien.
Det er dette tilstrekkelig for Sp-velgerne? Sp kan ikke reversere alle de sentraliserende reformene som har løftet partiet. Omkamp er et vondt ord i norsk politikk. Ap blir aldri med på å utfordre EU, ikke på alvor. Så hva kan Sp gjøre for å bite seg fast rundt 20 prosent?
De kan kreve tyngre poster. Borten Moe som Forsvarsminister eller Tvinnereim til UD? Men da må Sp bygge opp troverdighet på disse feltene. Slikt tar tid. De kan kreve noe dyrt og synlig, kanskje Nord-Norgebanen? Men vil du ta eierskap til en varslet katastrofe?
Det er derfor Sp snakker om statsministerposten. Sp kan ende med om lag like mange stortingsrepresentanter som Ap. Statsministeren bør ikke alltid komme fra storbyene. Vi må 40 år tilbake for å finne noen fra bygda. Dessuten har Sp et godt statsministeremne.
Sp og Ap står på hver sin side av vår tids sentrale bruddlinje. Andreas Reckwitz beskriver det i boka Politik, Ökonomie und Kultur in der Spätmoderne (2019). En globalistisk middelklasse og en nasjonal middelklasse står overfor hverandre i kulturell forstand.
Reckwitz ser den kosmopolitiske middelklassens kulturelle uttrykk som selvrealisering i form av markedsdrevet mangfold. Den nasjonale middelklassen vil helst bevare nasjonal kultur som grunnlag for stabile kollektive identiteter.
Senmoderniteten preges av at to kulturer står mot hverandre. Globalisme kjennetegner et individualistisk forbrukersamfunn som utvidet konsumerismens logikk til å inkludere selvbilder og livsstiler og bruker dette som kultur-surrogat.
For Sps velgere er ikke norsk kultur en forbruksvare som kan brukes og kastes. Det er arven, helsebringende, noe nesten organisk. Disse to politiske sinnelagene manifesterer seg i identitetspolitikk. Der er de røde og de grønne olje og vann.
I en Støre-regjering vil Sp trolig bli ensifret på rekordtid. Det hjelper ikke å sitte med næringsdepartementene når regjeringen er kulturradikal. Velgere er sensitive for nederlag i kulturelle symbolsaker. Det være seg ulv, IS-kvinner, vindmøller eller kvinner med penis.
Motkulturene som nå løfter Sp, er uforståelig for Ap. Mange vil forbinde dem med den slags ‘høyreekstremisme’ de for tiden anklager sine meningsmotstandere for. Deres egen identitetspolitikk, derimot, anser de som destillatet av alt som er godt her i verden. Derfor går Sp for gull, derfor driver de valgkamp mot Ap. Fordi de må bli jevnstore for å ta toppjobben. Det er en rimelig pris for å akseptere SV og føre Ap til makten. Statsministerposten gir den kulturelle definisjonsmakt som er valgets egentlige før