BERGENS TIDENDE 13.03.2016 Side 2-3
Feminisme: Hvorfor kjempe om eierskap til et intellektuelt konkursbo?
Jeg håper du fikk med deg 8. mars-toget, det er ikke sikkert at det vil fortsette å gå i så mange år fremover. Dels fordi nordmenn for tiden heller uttrykker sin misnøye på Facebook enn i protesttog, men mest fordi feministene vant likestillingskampen og fordi jentene er travelt opptatt med å nyte de frukter et samfunn med like muligheter gir.
Det har de faktisk gjort en stund. Vi har kvinnelig statsminister, ledere av arbeidslivet, høyesterettsjustitiarius – og vi har sågar fremtidig dronning. Det går i det hele tatt bra med jentene. De dominerer på stadig flere arenaer. Er det noen som har noe å klage over, så er det gutter fra lavere sosiale sjikt. Det er de som faller fra. Det er de som får diagnoser. Feminiseringen av skolen har ikke gagnet alle.
Hva er likestilling anno 2016? I fjor var paraplyparolen i 8. mars-toget «Stopp regjeringens angrep på kvinners rettigheter!». Aftenposten ville se om dette stemte. De la frem seks kategorier som i seg selv er talende. Norsk likestilling måles etter antall kvinnelige professorer, antall kvinnelige styremedlemmer, at menn tar lang pappaperm, at menn ikke kjøper sex, i god tilgang til barnehage og bedre tilgang til abort.
Det får meg til å tenke på det gamle fyndordet om at politikk er prosessen hvor ulike grupper søker å omforme sine særinteresser til fellesskapets oppgaver. Likestilling synes synonymt med interessene til høyt utdannede kvinner fra øvre sosiale sjikt. De har også utfordringer, det er klart, men det er verdt å påpeke at vi måler likestilling i antall kvinner som får toppstillinger, ikke hvor mange som tvinges til å gifte seg med fetteren sin.
Feminisme er blitt et belastet begrep. Ikke bare i Norge og Sverige hvor TV-programmer som Hjernevask og Kjønnskrigen har diskreditert kjønnsforskningen, men også ute i verden. F-ordet kom nylig med på tidsskriftet Times liste for 2015 over ord som får deg til å gyse. Ifølge vår ledende forsker på feltet, Cathrine Holst, dreier feminisme «seg grunnleggende sett om å skape et fritt og rettferdig samfunn der ingen undertrykkes på grunn av kjønn».
Dette er interessant siden feminisme ikke tidligere var kjønnsnøytralt. Før var det kvinners politiske, sosiale, rettigheter det handlet om. Noe av forklaringen ligger i feminismens «fire bølger». Den første bølgen av feminisme i Norge hadde røde og blå kilder, men liberale politikere som Hagbart Berner og Gina Krog bidro til å skape bildet av blåstrømpene som kjempet frem politisk og juridisk likestilling for kvinner. På 1960- og 70-tallet ble kampsonen utvidet til å inkludere kvinners frihet, kropp og arbeidsforhold. Kvinnefronten snakket ikke så mye om feminisme, men om kvinnefrigjøring.
Den tredje bølgen av feminisme, som startet på 90-tallet, gikk man bort fra den sinte sosialismen og rettet fokus mot diskriminering av ulike grupper, ikke minst seksuelle minoriteter. Prisen for å omfavne nye grupper var et innslag av relativisme med aksept for at kvinner fra fremmede kulturer lever på måter som ville blitt definert som kvinneundertrykkende, hadde det vært hvite kvinner. Med ett var arrangerte ekteskap en smakssak. Under lurte en liberal tro på enkeltmenneskets evne til å ta gode valg på egne vegne.
Dette skapte selvmotsigelsen hvor feminister hevder at kjønn er sosialt konstruert. Det er litt spesielt å kjempe for kvinners rettigheter når kjønn er flytende kategori. Derav den bitre kampen som nå føres blant annet ved Universitetet i Oslo for kjønnsnøytrale toaletter. Likestilling handler nå altså om at kvinner skal bruke samme toaletter som menn. Alle som har besøkt et offentlig toalett for menn vil vite at det er et selvmål.
Mange feminister mener at reisen ender der, mens andre skuer en «Feminisme 4.0» som har tatt opp i seg det beste av de tre foregående bølgene hvor stemmerett omsettes i makt, selvstendighet uten sosialisme og et inkluderende samfunn for alle. Rosabloggerne er del av denne fjerde bølgen. Onde tunger mener debattene om hvorvidt det er kvinnefiendtlig eller kvinnefrigjørende å poste undertøysbilder av seg selv på internettnett er en typisk 4.0-diskusjon.
Laura Bates som er en av tenkerne bak bevegelsen, mener fjerdebølgefeminisme utmerker seg med pragmatisme, åpenhet og humor. Hun har åpenbart ikke besøkt et norsk parolemøte forut for 8. mars. For problemet med «de fire bølgene», er at det er en svært dårlig metafor. Bølger skyller ut, men alle de fire formene for norsk feminisme lever i beste velgående og den 8. mars trenges de sammen som julaften i en dysfunksjonell familie.
Det som i de senere årene har skap splid, er at såkalte «liberale feminister» vil være med å bestemme parolene. De vil ha paroler for å gjøre prostitusjon til et stuerent yrke og ordninger hvor vaskedamens skattepenger går med til å subsidiere øvre middelklasses behov for vaskedamer. Liberalistene støter sammen med søstrene fra ytre venstre som vil ha paroler om at alt går til helvete og at det er høyresidens feil.
Verre enn å være kontroversielle, fremsto feministene i år som ufrivillig lattervekkende. Det sier sitt når Klassekampens Mímir Kristjánsson lager liste over 8. mars-parolene som ikke nådde opp og inkluderer «Forsvar abortloven, drep begge tvillingene!». Enten forutsetter Kristjánsson at feministene har mer selvironi enn erfaring skulle tyde på, eller så latterliggjøre han dem, og det i Klassekampen, kvinnefrontens egen avis. «Burn!» kaller visst ungdommen slikt.
Kan hende er det på tide å spørre om hvorfor høyresiden i det hele tatt kjemper om eierskap til feminismebegrepet? Kjønnskrigen og Hjernevask etterlot et inntrykk av at vi har å gjøre med et intellektuelt konkursbo. Svensk statsfeminisme med sitt toalettfokus har gjort lite for å bestride dette inntrykket. Utviklingen har satt et stort spørsmålstegn ved om det finnes potensial for politisk mobilisering på basis av kjønn i Norge i dag. Kan hende er det være bedre å la feminismen forbli et rødt rom?