Publisert i E-24 Jul 23, 2022
Angrepet på Ukraina er ikke enda en ‘uforutsett hendelse’ – det er den nye normalen.
Asle Toje
Krigen i Ukraina er ikke bare et brudd på folkeretten og et overgrep mot et sakesløst folk, det er også et angrep på den regelbundne verdensorden. Dette er hva FN ble skapt for å forhindre. Verdens manglende oppslutning om Vestens sanksjoner er derfor viktig.
Mye tyder på at krigen i Ukraina er uttrykk for noe mer; rastløse stormakter og et internasjonalt system i ubalanse. Russlands angrep er et steg mot systemkrise. Ved neste krise vil Vestens reservoar av samhold, betalingsvilje og indignasjon trolig ha ‘lav fyllingsgrad’.
Verden står overfor et maktvakuum som vil vare i flere tiår. Tomrommet oppstår fordi Europa og USA er inne i en fase av relativ svekkelse mens Kina, India og Russland krever stormatsstatus, uten synderlig interesse for pliktene som følger slik status.
USAs svekkelse vis-à-vis Kina har gått raskt. Anslag viser at USAs økonomi krympet med 3,5 prosent i 2020, mens Kinas vokste med 2,3 prosent. Ifølge tallknuserne i Wind Information skyver dette frem datoen da Kinas økonomi er størst til 2028.
Fredelige maktskifter er historiens unntak. Graham Allison undersøkte 16 historiske tilfeller hvor en oppadstigende stormakt forbigår en svekket stormakt. Tre fjerdedeler endte i krig. Han konkluderer at krig mellom Kina og USA er sannsynlig, men ikke uunngåelig.
Robert D. Kaplan hevder et USA som lever over evne medfører en akutt utfordring for deres allierte. USA har utstedt for sikkerhetsgarantier til mange stater uten tanke på kostnadene forbundet med å leve opp til dem. Regnestykkene går ikke opp i en mer turbulent verden.
Det kan være i Amerikas interesse å lette byrden. Dette er sentralt fordi – som historikeren E. H. Carr stipulerte i sin forklaring av opptakten til 2. verdenskrig – tre faktorer må være til stede for å skape en systemkrise:
-Nærvær av mektige og forsmådde stater på randen av det internasjonale systemet;
– En dyp og vedvarende krise i den globale økonomien og;
– Manglende vilje, eller evne, i den ledende stormakt til å garantere internasjonal orden.
Et betydelig økonomisk tilbakeslag synes å være underveis. Faren er, ifølge Carr, at de etablerte stormaktene (i vårt tilfelle USA) svekkes i viljen til å være verdens politimann, trygdekontor og klagemur – skuffet over at systemet har tillatt rivaler å vokse frem.
Rivalene på sin side har lite vilje til å ta på seg systembærende oppgaver siden de vil hevde [ofte med rette] at de internasjonale rammeverkene er vektet for å forlenge de etablertes dominans. Uten garantister vil sterke stater kunne betvinge svakere stater, uten konsekvenser.
Mens nye stormakter vokser frem forflyttes makt til nye arenaer. 1990-tallets entusiasme for institusjonaliserte overnasjonale regimer er erstattet av uformelle fora. FN er svekket. Ikke engang når kjernen i FN-pakten er truet, makter FN å samle verden mot fredsbryteren.
Slikt smerter i et land som investerer mer enn andre i en FN-ledet verdensorden. Norge er i særklasse er det landet i verden som bidrar mest per capita til det multilaterale systemet, 399 dollar per år. Ingen andre er i nærheten av slike summer.
Kina leder an i kobbelet av nye stormakter. Men like viktig som spørsmålet om hvem nye stormaktene er, vil være hvem de ikke er? Det synes nå åpenbart at EU vil ikke bli en av polene i en multipolar verdensorden.
Grunnene til dette er mange. Den kanskje viktigste er at EU er dårlig på krisehåndtering, som oppvist under eurokrisen, migrasjonskrisen, pandemien og energikrisen. Verre: Europa kombinerer stor stat med lav vekst og høy gjeldsgrad.
Europa har stagnert i lav vekst, rundt en prosent de siste tjue årene, samlet sett. Konsulentselskapet PricewaterhouseCooper spår at Europa vil være en økonomisk periferi innen 2050. Da vil USA også være forbigått av India, ifølge framskrivingen.
Frihandelen er under press. Såkalte ‘ikke-tariff barrierer’ vokser i omfang. Vestens sanksjonsiver har oppmuntret etablering av konkurrerende samarbeidsfora, som kan utgjøre kjernen i en alternativ verdensorden. Det vil svekke Vestens strukturelle makt.
En lignende uthuling synes å være under oppseiling i sikkerhetspolitikken. For NATO sugde Afghanistan sugd opp politiske og militære ressurser i 20 år. Alliansen trakk seg ut med uforrettet sak i 2021. Erfaringen ligner Kosovo (1999) og Libya (2011).
Sikkerhetskonsumerende europeiske land skyver byrden på USA. De i Washington som mener Europa kan forsvare seg selv, vil bli flere, om republikanerne gjenerobrer Det hvite hus i 2024. Stephen Wertheim mener Europa er det åpenbare stedet USA kan lette byrden.
Mens alle er enige om at Russland må stagges, har Vesten nok en gang blitt sittende igjen med regningen. Kina og India gjør sanksjon til subsidie ved å kjøpe russisk olje med rabatt. Mangelen på koalisjoner med nye stormakter gjør at Vestens mottiltak mister sin kraft.
Dette gjør det sannsynlig at konflikten blir utmattende. I takt med at kostnadene ved å konfrontere Russland akkumuleres og sendes til skattebetalerne, vil sjansen for inngripen dale neste gang. NATO tærer hardt på reservoaret av samhold.
Faren er at stadig flere stater kan tenkes å gjøre noe uhørt, om de kan slippe unna med det. Robert Gilpin påpeker i boka War and Change in World Politics (1981) at maktskifter som dette, er farefylte fordi de:
- oppmuntrer opportunistiske stater til å prøve å endre status quo;
- fostrer ondsinnede oppfatninger av den andres hensikter;
- frister svekkede stater til å ta konfrontasjoner før, snarere enn senere;
- og gjør feilkalkyler mer sannsynlig.
Systemet vil derfor, trolig, utfordres av opportunistiske stater. De farligste øyeblikk i verdenspolitikken inntreffer når den svekkede lederstat ikke lenger håndhever spillereglene. Dette avler usikkerhet og høyrisiko-oppførsel.
Norge er i en ny sikkerhetspolitisk virkelighet. Vi gir sofistikerte våpen til en krigførende part, understøtter Ukrainas statsbudsjett og deltar i en økonomisk blokade som rammer hjemlig økonomi hardt. Dette er forståelig, det er moralsk riktig – og det er risikabelt.
For: Hvor lenge vil USA garantere for sikkerheten til rike land som underfinansierer forsvaret? Vil det være mulig å satse på EU og USA samtidig? Og vil Norges filantropiske utenriksvesen mestre spillet når nasjonale interesser igjen må forsvares?