Essay trykket i Aftenposten 14.01.2023
Et svekket USA velger overambisiøs strategi. Hva med Norge?
Asle Toje
2022 var et dårlig år for alt unntatt vestlig sikkerhetssamarbeid. I 2021 hadde et tjueårig humanitært felttog i Afghanistan endt i et farsepreget tilbaketog. Indre uro over idiotiske kriger og løgnene vi fortalte oss selv, er forløst av president Joe Bidens nye strategi: å demme opp for autoritære stater.
Få ville trodd dette var mulig. Biden kom til makten med tynt mandat og en hatsk opposisjon. Men etter å ha forutsett Russlands angrep på Ukraina har USA kraftsamlet sine allierte. Med vestlig støtte har krigslykken begunstiget Kyiv. Uten å føre Nato ut i krig med den utrangerte stormakten i øst.
Finland og Sverige sluttet seg nå til Nato. Det styrker alliansen. De allierte har også blitt enige om et nytt strategisk konsept rettet mot Kina, etter ønske fra USA og nesten ingen andre. Kina har sett hvordan sovjetteknologi måler seg mot vestlige våpen. Moralødeleggende dårlig, viser det seg.
Om Vesten hadde et slagord, ville det vært Max Manus’ gamle motto: Det vil helst gå godt. Men 2022 var også året da det viste seg at maktforholdene i verden har endret seg. Vi er nå usikre på om vår dominans skyltes at vi er hardere, godere, bedre – eller om det var fordi at vi var spillende dommer.
Et mål på hvor mye Vestens merkevare har svekket seg, kan være oppslutning om sanksjonene mot Russland. Få land utenfor Vesten håndhever disse sanksjonene. Vestens følgesvenner er ikke med. Se bare på Israel, Tyrkia, Brasil eller Gulfstatene.
Den neste supermakten, India, kan tjene som værhane. Delhi har lite til overs for angrepet på Ukraina, men kjøper ikke Vestens narrativ som handler om høye idealer som demokrati mot diktatur, selvråderettens ukrenkelighet eller at Putin er den nye Hitler.
Enhver samtale jeg nylig hadde i Delhi med representanter i det regjerende BJP-partiet, kom raskt over på Irak, Afghanistan og Libya. De fant det underlig at Vesten med ett er blitt innbitte forsvarere av «retten til ikke-inngripen» etter to tiår med liberal intervensjonisme.
Naturligvis inngår kjøp av olje på billigsalg og tilgang til det beste av russisk militærteknologi i Indias uavklarte holdning, men det er ikke poenget. Store deler av verden føler at de ikke skylder Vesten å stille opp når Russland skal straffes. Viktigere: De frykter ikke Vesten nok til å late som.
2022 var også året var da Biden viste verden «how to loose friends and alienate people» for å snu på en boktittel. Fornuftsvennskap med land som Saudi-Arabia og Pakistan er preget av gjensidige anklager og mistro. At ingen kaller Biden kolerisk og korttenkt har alt å gjøre med forgjengeren.
Det er uklokt å få seg unødige fiender. Under mye av den kalde krigen innså Vesten at stadig nye ideologiske renhetstester ikke ville ha annen effekt enn å forære verdensherredømme til kommunistene. Vi hadde mange tvilsomme venner. Enkelte ble til Sør-Korea. Andre ikke.
Fremtidens historikere vil spørre seg om hvorfor USA valgte å la forholdet til Kina gli over i fiendskap på samme tid som landet var låst i en stedfortrederkrig med Russland. Enkelte vil si at det var uunngåelig. Andre vil påpeke at Biden med overlegg torpederte forholdet til Kina.
De fleste vet at ettkinapolitikken var USAs kile mellom Kina og Sovjetunionen. De la spørsmålet om Taiwans fremtid på is. Det var denne intenderte uklarheten Biden torpederte i en serie uttalelser, som hans stab hver gang forsikret om at ikke medfører den endringen det åpenbart gjør.
Parlamentspresident Nancy Pelosis besøk til Taiwan hjalp nok heller ikke. Hva hun skulle der etter var uklart. Flere kokker gir mer søl. Hadia Tajik vitset nylig at regjeringen Støre har tre utenriksministre. I Washington kan du knapt kitte snusen uten å treffe en privatpraktiserende utenrikspolitiker.
Konflikten i Ukraina har ført Vestens to store rivaler tettere sammen. I stedet for å oppmuntre til russisk-kinesiske mistro, har USA bestemt seg for å konfrontere begge samtidig. Det er to store porsjoner.
En ny kald krig med Kina vil ta lang tid og det er ikke sikkert den vil forbli kald. Ulempen med å gi Ukraina det beste vi har av krigsmateriell, er at historien viser at det tar kort tid fra en vinnende ny teknologi introduseres på slagmarken, til motparten finner effektive motsvar.
Lederskap er bra, forutsigbarhet er bedre. Det er ikke alltid lett for USAs allierte å vite hvor Washington vil lande i ulike spørsmål. Amerikanerne konsulterer ikke like tett som hva de gjorde under Den kalde krigen. Hva vil USA prioritere nå som listen over gjøremål overstiger handlekraften?
For la oss si at Biden har rett og la oss anta et det brygger opp til den fjerde store konfrontasjonen mellom diktaturene og demokratiene. I så fall er Vesten svakere enn før. Vi står for stadig mindre av verdensøkonomien. Samlet sett har Europa knapt hatt økonomisk vekst de siste tjue årene.
Vår styreform er under press. Ifølge The Economist Democracy Index lever kun 6,4 prosent av verdens befolkning i fullskalademokratier. Vestens vilje til å kritisere, sanksjonere og – i visse anledninger – invadere land som ikke når opp til våre verdier, har fostret mistro verden over.
Vestlige land sliter med indre splittelser etter tiår med kulturkamp og hurraglobalisme som har økt økonomiske forskjeller, koblet med ekstremt høy innvandring som har svekket samholdskraften. De der hjemme er ikke forberedt på å ofre helse og lommebok i kamp for Davosmenneskenes hegemoni.
I 1991 argumenterte statsviterne for at USAs globale lederskap ville være varig. Ved å opprettholde overveldende militær overlegenhet ville USA avskrekke potensielle rivaler fra å «selv aspirere til en større regional eller global rolle». I stedet vekket Vesten motkrefter som nå fylker seg mot oss.
For Norge medfører disse endringene betydelige utfordringer. På tross av mye snakk om ‘ny’ norsk utenrikspolitikk, er grunnlinjene for det meste arvegods. Norge forsøker å knytte seg tett til USA og EU mens vi underinvesterer i forsvaret og overinvesterer i gårsdagens institusjoner.
Norge er mer avhengig av USA enn noensinne. Hva vil Europa gjøre dersom krigen i øst ender i bondeanger? Når så du sist den amerikanske presidenten snakke om gårsdagens moralske imperativer det være seg Bosnia, Irak eller Afghanistan?
Amerikanerne vil trolig vente at Europa tar seg av europeisk sikkerhet fremover. De vil forvente tilnærmet blind støtte i konfrontasjonen med Kina. Dette vil bli kostbart. Kina er langt rikere enn Sovjet. Det er trolig at en ny krig, den være seg varm eller kald, vil koste Europa mer enn USA.
Tiden er overmoden for en ny norsk utenrikspolitisk strategi: et dokument som tar oss vekk fra dagens situasjon der «alt er viktig» og vi definerer våre interesser i en sirkelargumentasjon der det UD gjør, automatisk defineres som norske interesser.
Landet trenger en strategi som klargjør mål og midler samt grensene for hvor langt vi vil gå. Norges interesser er ikke ideologiske. Vår utenrikspolitikk skal fremme landets sikkerhet, autonomi, velferd og prestisje. Vi kan ikke fortsette å outsource dette til Davos-entusiastene.
Landets utenrikspolitiske ledelse bør tenke nøye gjennom hvorledes ideologiske motiver skal unngå å komme i konflikt med landets nasjonale interesser. Norge bør gå i dialog med USA for en presis avklaring om i hvilke omstendigheter vi kan regne med militær støtte.
I denne sammenheng vil det være til hjelp å revurdere tanken om at idealisme og realisme i utenrikspolitikken går ut på ett. Bare gjennom å definere landets nasjonale interesser i snever forstand vil utenrikstjenestens ressurser kunne settes inn på rett sted.
En mulig konklusjon kan være at det største problemet med norsk utenrikspolitikk anno 2023, er at det er for mye av den. Den såkalte «engasjementspolitikken» sprang ut av en bestemt historisk kontekst, som i dag er et tilbakelagt stadium.