Dagens Næringsliv 23 Feb 2021
Hva en omkamp i Kaukasus sier om fremtidens kriger.
Det var ikke første gang Aserbajdsjan forsøkte å ta tilbake Nagorno Karabakh. Etter våpenhvilen i 1994 hadde de gang på gang kastet seg mot de armenske forsvarsverkene og lidd nederlag. Det var forsmedelig. Oljerikdom skulle, i teorien, kunne kjøpe teknologi til å veie opp for Armensk kampvilje.
Mange armenere er villig til å dø for Nagorno Karabagh, færre vil leve der. Armenias befolkning krymper raskt. Etter at Armenia okkuperte og etnisk rensket regionen i ly av Sovjets oppløsning, har befolkningstallet aldri nådd samme nivå som før utdrivelsen.
Karabagh er et kupert landskap, som i utgangspunktet favoriserer forsvarende part. På tross av svak økonomi, politisk ustabilitet og gammeldagse våpen regnet Armenerne med at de ville holde ut i de forsterkede forsvarsstillingene.
Slik ble det ikke. I løpet av et par uker senhøstes vant Aserbajdsjan tilbake landområder, som ifølge internasjonal lov tilhører dem. Den store forskjellen denne gangen var tyrkiske droner. Det viser seg at selv relativt enkle droner gir en enorm fordel når de henger over slagmarken, rede til å ramme.
Med et slag ble bunkere og pansrede kjøretøy til dødsfeller. Krigen endte 10. november 2020, da en trilateral våpenhvileavtale ble undertegnet mellom Aserbajdsjan, Armenia og Russland, som tvang Armenia til å returnere alle de gjenværende okkuperte områdene rundt Nagorno-Karabakh.
Krigens mekanikk beveger seg hermeneutisk. En teknologisk nyvinning som favoriserer angripende part, møtes av ny forsvarsteknologi som nuller ut fortrinnet. Dette tar ofte tid. I første verdenskrig manglet man kavaleri som kunne bryte gjennom fronten. Panser kom for sent til å påvirke utfallet.
Første fase av andre verdenskrig var preget av lynkrig fordi land som Norge manglet effektivt forsvar mot fly og panser. Dronene i Karabagh er et frempek mot en ny type konflikt, en hvor gamerens hånd-øye-koordinasjon vil være en viktigere ressurs enn sportsmannens mot og muskler.
Nyvinninger innen offensiv teknologi kommer ofte forut for erobringskrig. Droner i sine ulike manifestasjoner endrer slagmarken i at de gir et faktisk luftherredømme. Så lenge de er der oppe, vil forsvarende lide tap. Angripende part har initiativet uten å ofre liv og lemmer.
Det snakkes mye om potensielle fordeler med ulike typer droner, fra lommeutgaven som soldaten gir oversikt over slagmarken, via anti-drone dronesvermer, til de store, ubemannede flyene som USA har ledet utviklingen av, og som det i dag finnes i et utall varianter.
Erfaring viser at det ikke er nok å eie ny teknologi, vi må mestre den. Vi må øve med den, og finne ut hvordan droner er mest effektive? Som infanteristøtte, slik vi så i Karabagh, som kavaleriets flyvende artilleri, eller som kaosgenerator bak fiendens linjer?
Erfaringene fra Karabagh viser at Forsvarsdepartementet har gjort rett i å fokusere på droner, men det går for sent. Ideelt sett hadde forsvaret aktivt rekruttert gamere, og la disse ungdommene fra teste ut ulike droner i forsvar og angrep.
Norge har et konkurransefortrinn når det kommer til undervanndroner. Vi har minst tre ulike høyteknologiske miljøer tilknyttet oljeindustrien. Dette er et vinnerlodd. Dersom Norge skal bli verdensledende på undervannsdroner, bør staten legge til rette for at disse miljøene samlokaliseres og forsterkes.
Tanksens gullalder er over. Nagorno Karabagh viser at livet i stridsvogn på slagmarken stadig er kort. Armenerne mistet 134 tanks til liten nytte. Det samme gjelder infanteri. Droner er nå i stand til å jakte enkeltsoldater på en kostnadseffektiv måte. Dette gjør tradisjonelt forsvar dødeligere enn før.
Samtidig vet vi at både panser og infanteri er umistelige når det kommer til å holde territorium, som jo er hele poenget når det er ditt land. Løsningen kan være å utstyre soldatene med uniformer med lav varmesignatur, et kan også være å investere i mobile bakke-til-luft system som kan ta ut dronene.
Det er lett å tro at det norske forsvaret er dyrt og dårlig. Vi betaler mye for lite slagkraft. Dette enkle synet overser at Norge hadde et effektivt forsvar ved slutten av den kalde krigen, og at mye av dette forsvaret i dag er irrelevant. Krigsmakten måtte omstøpes fra soldatens rifle til generalens strategi.
«War made the state, and the state made war,» skrev statsviteren Charles Tilly i en berømt vending. Han mener Europeisk krigføring mellom stater forklarer den radikale reduksjonen av antall stater i det førmoderne Europa. Etter avskalling og svekkelse styrkes nå nasjonalstatene på ny.
Krig mellom stater er på vei tilbake etter tre tiår med borgerkriger. Teknologi senker prisen på aggresjon. Forsvaret var rigget for asymmetrisk krisehåndtering i fjerne land, det må nå dimensjoneres for høyintensivt, høyteknologisk forsvar av hjemlandet.
I dette bildet er det en teknologi som peker seg ut: Droner. Vi trenger å kjøpe og vi trenger å øve. Norge har bommet før: Klippfiskflyene. Da Norge ville kjøpe krigsfly i 1937, ville ingen av de ledende flyfabrikantene selge. Så vi kjøpte italiensk B-vare, som vi ikke lærte å bruke før det var for sent.