Bokanmeldelse: Aftenposten Sep 15, 2019
«Et vrak av en mann […] Den skakke figuren støttet seg til veggene mens han gikk. Han oste av vodka og mumlet noe uforståelig for meg på fryktelig, rørete russisk.» Den britiske storspionen Kim Philby hoppet av til Sovjetunionen i 1963 og det er ikke uten skadefryd professor Christopher Andrew beskriver hans endelikt.
Moskva ble også endestasjon for vår tids største spion, Edvard Snowed, men hans historie er en annen. Snowden fremstår som samlet, frisk og intelligent. Han ser ikke seg selv som noen spion, mer et offer for omstendighetene. Andre – mange andre – ser han som en beundringsverdig varsler.
Alle vet at Snowden kopierte og lekket gradert informasjon fra USAs National Security Agency (NSA) om en rekke globale overvåkningsprogrammer. Han viste at den amerikanske staten overvåkte sine egne borgere (og alle andre i verden) i industriell skala, i strid med landets lover.
Snowden historie er kjent for de fleste, gjennom avisartikler, dokumentarfilmer og sågar en Oliver Stone-film. De fleste ser Snowden som en moderne helt. Men i The New York Review of Books har debatten rast om hvorvidt Snowden er en spion i varsler-klær.
Det er derfor utgivelsen av Snowdens selvbiografi er en global mediebegivenhet. Aldri før har jeg blitt bedt om å hente en bok rett fra trykkpressen og lese den i en jafs for å anmelde den på innpust. Det var ikke brysomt, for boken har en driv som snur sidene.
De av oss som husker en verden uten computere vil rives med av beskrivelsene av Eddies første møte med en Commodore 64 og det himmelflerrende øyeblikket da vi for første gang kunne styre hva som skjedde på TV-skjermen. Han er med da internett kommer, han slurver seg gjennom skolen og lever for spill.
De første kapitlene er åpenbart inspirert av The education of Henry Adams (1918) som er en skarp kritikk av 1800-tallets utdanningspraksis i en brytningstid da skoles og tidens krav var uten av kontakt. Begge er en refleksjon et liv i sosiale, teknologiske og politiske endring.
I likhet med Adams kan Snowden spore sin familie tilbake til de første kolonistene. Dette er en kilde til stolthet som han bruker tid på. Men der Adams kommer seg opp og frem for så å erklære seg skuffet over hva han fant på innsiden, finner Snowden aldri veien inn.
Han stryker på Gymnaset og finner plass på et tredjerangs universitet. Han tar en underbetalt jobb som sherpa i en internet startup, også dette går ingensteds. Da USA angripes den 11 september 2001 ser Snowden en ny sjanse til å tjene, denne gangen i hærens spesialstyrker.
Men Snowden er 1, 75 og veier 57 kilo. Kroppen gir etter og han blir kjent tjenesteudyktig i 2004. Alt dette beskrives med forsøksvis Knausgaardsk inderlighet. Det er vanskelig å ikke føle med den unge mannen som så gjerne vil tjene slik hans familie har gjort i generasjoner.
Boken heter «permanent record» på engelsk. Og boken er Snowdens forsøk på å gi den endelige versjonen av hva som skjer etter at han i 2006 får jobb i CIA. Han beskriver hvordan etterretningstjenesten etter 2001 gikk gjennom et hamskifte. Bort fra le Carre og i retning hva han med stolthet kaller «nerdene». Etterretning er i dag innsamling av data fra internett.
Så begynner slørdansen. Snowden forteller hvordan han gjennom ulike jobber gradvis får overblikk over et system hvor NSA samler inn og lagrer informasjon fra internett, ikke bare on enkelte individer, de samler og lagrer informasjon om absolutt alle.
Han fremstiller seg som en vanlig borger som er stilt i en situasjon der han må velge mellom eden han har sverget om hemmelighold og eden han har sverget til den amerikanske grunnloven, som overvåkningen åpenbart er i strid med. Under tvil velger han sin borgerplikt.
Men er han ‘bare en vanlig fyr’? Bak neste slør er en Snowden med et gigantisk ego. Han kaller seg «Cincinnatus» etter den Romerske keiseren, da han i kryptert kommunikasjon forbereder en journalist på hemmelighetene han har stjålet for å bevise hva han har funnet.
Og det er smart å smugle databrikker ut i en Rubriks kube, høydepunktet i Olivers Stones ellers forglemmelige Snowden-film (2016). Men biografien forklarer ikke til fulle hvorfor han måtte stjele 1,2 millioner graderte dokumenter eller ta dem med seg til Kina.
Han deler noen tusen dokumenter med tre utvalgte journalister før han ødelegger disken på et hotellrom i Hong Kong. Boken søker å forklare dette med å bevege seg trinnvis, slik at alt fremstår som en naturlig følge av det foregående, men noe skurrer.
Det er lettere å forstå hvorfor han ender opp i Moskva. USA trekker tilbake passet hans mens han er i luften på vei til Equador og han blir strandet i Moskva hvor han til sist får asyl i 2013. Siden da tyder amerikanske myndigheters avtagende raseri på at han ikke var en muldvarp.
Snowden er en motsetningsfull fyr. På den ene siden er han inspirerende, prinsippfast. Han bekreftet det mange alt mistenkte, at det private er offentlig på internett. Han tvang USA til å endre praksis i sin datainnsamling til noe som i teorien er et vestlig demokrati verdig.
Men så er det dette andre. Det at nesten ingen flykter til Russland på jakt etter frihet, det at det synes rart at han advarer vestlige demokratier om overvåkning på videolink fra en stat der vestlig praksis ville vært et stort fremskritt.
Jeg studerte under Christopher Andrew. Om en norsk storspion sa han at denne ikke svek landet på grunn av penger eller ideologi, men på grunn av sitt gigantiske ego. Han ville vise at han var smartere enn alle andre. Og det er her det skurrer i denne ellers leseverdige boken. Bak siste slør er Snowden noe stort som hevder å være veldig lite.